Kommentar

Drammen 20190312.Johannes Høsflot Klæbo vinner verdenscup langrenn sprint klassisk . Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Drammen 20190312. Johannes Høsflot Klæbo vinner verdenscup langrenn sprint klassisk . Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Foto: Terje Bendiksby

Vondt for å tro på det Klæbo sier

Johannes Høsflot Klæbo (23) hevder sprint i Dresden er viktigere enn femmilen i Kollen. Det mener TV 2s ekspert er oppsiktsvekkende.

At verdens beste langrennsløper sier han heller vil vinne et sprintrenn i Dresden enn femmila i Kollen, er uvant kost – særlig når det kommer fra en nordmann.

Det er nesten så en har vondt for å tro det Johannes Høsflot Klæbo sier.

Det er faktisk lett å falle for fristelsen til å tro dette først og fremst handler om å skape større interesse rundt den delen av langrennssporten han selv behersker aller best – sprint, korte fellesstarter og tette dueller.

Samtidig forteller det om en langrennssport i stadig endring, som siden begynnelsen av årtusenet for alvor har beveget seg vekk fra lange, tøffe runder i skogen, til publikumsvennlige løyper, tette dueller og høy fart. Her har Johannes Høsflot Klæbo, og forbildet Petter Northug, både drevet og fulgt utviklingen bedre enn de aller fleste, og selvsagt skal man høre godt etter når fjorårets verdenscupvinner snakker.

Selv om han kanskje er vel så rask som forbildet, er det imidlertid en åpenbar forskjell på Johannes Høsflot Klæbo og den abdiserte skikongen fra Mosvik.

Da Northug var like gammel som Høsflot Klæbo er nå, var han allerede verdensmester på tre- og femmil. I de påfølgende sesongene fulgte han opp med å bli olympisk mester på femmila i Vancouver, og, ikke minst, verdensmester på samme distanse foran hjemmepublikumet i Holmenkollen. Slik blir du folkehelt av, og da er det ingen som bryr seg om at det «bare» ble sølv og bronse på sprintene i de samme mesterskapene.

– Det holder liksom ikke med sprint i Norge

Kanskje er det nettopp dette presset Norges nye ankermann føler på. Det holder liksom ikke med bare sprint i langrennsgale Norge. Derfor var det også naturlig at Byåsen-løperen før denne sesongen tok steget over på allroundlaget. Nettopp for å kunne vinne mesterskapsgull også i lengre løp. For hvor ofte får ikke sprinterne spørsmål om de kanskje skal prøve å bli litt bedre på lengre renn?

Det ligger strengt tatt i navnet langrenn at det aller helst skal være langt. Og tungt. Fryktelig tungt. Og først når det har vært fryktelig tungt ei god stund, kan du til nød vinne spurten, selv om femmila aller helst skal være med individuell start. Idrett er kultur og kultur er tradisjoner, og for en idrett som er en del av den norske folkesjela er det naturlig at det er de tradisjonsrike distansene som betyr aller mest.

Sprint kom på verdenscupprogrammet først i 1996. På den tiden var alle renn under 10 kilometer regnet i den totale sprintcupen, og på et tidspunkt ble den vunnet av Bjørn Dæhlie!

Det første verdenscuprennet, i tyske Reit im Winkl i 1996, ble vunnet av Tor Arne Hetland. VM-gull i sprint kunne man først vinne i 2001, og året etter kåret man den første olympiske mester i langrennssprint. Tor Arne Hetland vant begge, og har vel strengt tatt aldri fått den anerkjennelsen han har fortjent for denne historiske trippelen.

Da er det kanskje ikke så rart at sprintgutta føler seg annenrangs, uten at prestasjonene deres på noen måte er det. Jeg tror imidlertid ikke at allroundgutta ser ned på sprinterne av den grunn, men sprinterne ser kanskje opp til allroundlaget?

Fire av seks gullmedaljer i mesterskap går til distanseløpere

I mesterskap deles det nemlig ut seks gullmedaljer, og fire av disse går til løperne som er best på distanse. Også på de to kortere distansene kan man kjempe om medaljer og samtidig ha skyhøy kapasitet, men det motsatte skjer sjelden eller aldri. Se bare på Marcus Hellner og sprintgullet i Holmenkollen, Iivo Niskanens OL-gull i teamsprint fra Sotsji, eller Martin Johnsrud Sundbys OL-gull på samme distanse fire år etter. Jeg tror imidlertid ingen av disse tre ville byttet ut sprintgullene med gullmedaljene de har tatt i distanserenn.

Allroundlaget er det beste laget også om en ser på mesterskapsmedaljer og verdenscupen sammenlagt, og det er nettopp derfor Høsflot Klæbo er en del av dette laget nå. På allroundlaget har alle utøverne individuelle medaljer bortsett fra Didrik Tønseth og Emil Iversen. De har på sin side stafettgull. Fem av gutta på fjorårets allroundlag var topp ti i World Cup sammenlagt i sesongen som var. Kun Høsflot Klæbo, som vant både totalcupen og sprintcupen, var topp ti fra sprintlaget.

På sprintlaget er til sammenlikning Finn Hågen Krogh den eneste med individuell mesterskapsmedalje, og også denne er tatt på distanserenn. Verken Pål Golberg, Sindre Bjørnestad Skar, Eirik Brandsdal, Erik Valnes, Mattis Stenshagen eller Sondre Turvoll Fossli har mesterskapsmedaljer. Til vinteren vil flere av dem derimot få mange sjanser til å vise at sprintgutta så absolutt bør likestilles med allroundlaget.

Johannes Høsflot Klæbo og bestefar Kåre Høsflot har selvsagt helt rett når de påpeker hva som kreves i moderne langrenn. Skal man vinne WC sammenlagt må man beherske både sprint og distanse. De aller største stjernene de siste årene har gjort nettopp det. Se bare på navn som Petter Northug, Marit Bjørgen, Justyna Kowalczyk og Dario Cologna. Unntaket er Therese Johaug, som på sin side er så overlegen på øvrige distanser at både World Cup sammenlagt, tourer og mesterskapsgull sikres.

Vikigere enn noen gang

I den mesterskapsfrie sesongen som nærmer seg er det å være en komplett utøver kanskje viktigere enn noen gang. Sesongen starter med en minitour, Tour de Ski og Ski Tour 2020 er sesongens soleklare høydepunkt og skal en kjempe i toppen i verdenscupsammendraget er man pent nødt til å henge med i sprintene både i og utenfor tourene. Det har FIS sørget for med årets oppsett, og kanskje ønsker også de samme utvikling som Høsflot Klæbo. Det vil fremtiden vise.

Selv om tourene er viktigst i år, blir undertegnede likevel overrasket om flertallet i toppen er sprintspesialister og «kun» det. Til det blir distanserennene for avgjørende, i både Tour de Ski og nyvinningen Ski Tour 2020. I WC-sammendraget vil det imidlertid bli jevnere mellom sprinterne og distanseløperne, da de førstnevnte fort kan ende opp med å gå langt flere renn enn sine litt seigere lagkamerater.

De to tøffeste konkurrentene for Johannes Høsflot Klæbo denne sesongen kan fort bli de russiske bjørnene Alexander Bolshunov og Sergey Ustiugov. Begge behersker både sprint og distanse og har lykkes i både mesterskap og tourer tidligere. Hvem som er den mest moderne skiløperen av de tre får vi svar på i vinter, i det som kanskje er den mest moderne langrennssesongen vi noensinne har sett.

Lik TV 2 Sporten på Facebook