En natt i desember ringte det på Tones dør. Der stod trillingene Hanne, Lise og Marius, kalde og redde – og ba om hjelp

En natt i desember ringte det på Tones dør. Der stod trillingene Hanne, Lise og Marius, kalde og redde - og ba om hjelp
VÅRT LILLE LAND (TV 2): Trillingene var 10 år gamle og livredde da de flyktet til naboen Tones hus. Kort tid etter var hjemmet hennes gjort om til fosterhjem.

Tone Grådahl (59) vet hvordan livet kan snu på en femøring.

Hun husker den iskalde vinternatten for 20 år siden som om det var i går. Frem til da hadde hun levd en vanlig tilværelse som fotolærling og alenemor på Lade i Trondheim. Hverdagene var forutsigbare.

Også denne kvelden begynte rolig, som Tones kvelder pleide.

– Datteren min overnattet hos de jevngamle trillingene som nylig hadde flyttet inn i nabolaget. Jeg syntes det var hyggelig at de hadde blitt kjent, og var sammen.

Pakket rundt dem

Tone hadde lagt seg til å sove denne kvelden, da telefonen plutselig ringte. Hun hørte barnas oppskremte stemmer i den andre enden, men forsto ikke hva de sa.

– Jeg kommer, sa hun, og begynte å dra på seg klærne.

Men det var iskaldt ute, og før hun hadde fått på seg sko og yttertøy, sto barna hutrende på trappen med redde fjes. De hadde løpt hele veien hjemmefra i mørket, kun iført støvler og pysj. Oppskaket og gråtende klarte de knapt å gjøre rede for seg.

– De var livredde. Og iskalde. Jeg husker at jeg varmet pizza til dem i stuen. Og pakket rundt dem, og prøvde å berolige dem, forteller Tone.

Da barna hadde roet seg redde hun opp til trillingene i sin egen vannseng. Hun kjente ikke foreldrene deres.

KJÆRLIGHET: Desembernatten trillingene kom på døren fikk Tone sjokk. Foto: Frank Melhus.
KJÆRLIGHET: Desembernatten trillingene kom på døren fikk Tone sjokk. Foto: Frank Melhus.

– Jeg visste at de ikke bodde med moren sin, de bodde kun med faren, forteller hun.

– Jeg trodde ting var på stell der hjemme. Det var det inntrykket jeg hadde. Men noen ganger stusset jeg over at trillingene virket engstelige, det var noe med øynene og kroppsspråket.

Det var ikke før den iskalde desembernatten at det gikk det opp for henne at noe var alvorlig galt. Hun bestemte seg for å ta affære dagen etter, og sendte bekymringsmelding til barnevernet.

Se hele dokumentaren «Trillingene og nabokjerringa» fra Vårt lille land på TV 2 Sumo.

SAMMEN: Trillingene Hanne, Lise og Marius holdt sammen gjennom barndommen. Foto: Privat
SAMMEN: Trillingene Hanne, Lise og Marius holdt sammen gjennom barndommen. Foto: Privat

Skjulte sannheten

Trillingene Hanne, Lise og Marius Thorvaldsen (30) husker godt den dramatiske natten og flukten gjennom gatene. De beskriver det som himmelsk å ligge i Tones vannseng.

– Tryggheten var der med en gang. Det var jo ingen som kom dit, forklarer Lise.

– Vi fikk en pause da. Vi klarte jo å stikke av i en natt, legger Marius til.

I dag klarer de å snakke om oppveksten. Den gangen var de 10 år og hadde lenge skjult sannheten om hvordan de hadde det, for omverdenen. De beskriver det som å leve i to adskilte verdener. Én virkelighet på skolen, og en annen hjemme med faren.

NYTT HJEM: Lise og Marius like etter at de fikk et nytt hjem - og liv, i fosterhjem. Foto: Privatoto: Privat
NYTT HJEM: Lise og Marius like etter at de fikk et nytt hjem - og liv, i fosterhjem. Foto: Privatoto: Privat

De husker stemningen i huset som utrygg. For plutselig kunne faren bli sint.

– Vi visste jo egentlig aldri når det skulle smelle til, forklarer Hanne.

Søsteren Lise er enig.

– Vi måtte være stille og rolige hjemme sånn at det ikke skulle skje noe.

Broren Marius beskriver samholdet med søstrene som den beste overlevelsesstrategien.

– Det beste var å ha igjen døren. Sånn at vi tre satt alene. Det var bedre, det, forklarer Marius.

De tre søsknene holdt seg for det meste på det lille barnerommet de delte, og de forteller at de ofte var redde for å bevege seg ut i stuen. Slik hadde det vært helt siden moren forlot familien, da barna var 6 år.

– Etter det ble ting verre. Men vi har aldri bebreidet henne at hun dro. Vi forstår hvorfor hun gjorde det, legger Hanne til.

STERKE: Marius, Hanne og Lise var 10 år gamle da de rømte hjemmefra. Livet endret seg totalt da de kom i fosterhjem. Foto: Fotograf Eidsmo
STERKE: Marius, Hanne og Lise var 10 år gamle da de rømte hjemmefra. Livet endret seg totalt da de kom i fosterhjem. Foto: Fotograf Eidsmo

Ville bo hos Tone

Da Tone Grådahl fikk trillingene på døren var hun alenemor til to jenter, og hadde aldri tatt mål av seg til å skaffe seg noen fosterbarn. Men kort tid etter at trillingene sto på trappen ble hun brått stilt overfor dilemmaet: Kunne jentene få bo hos henne?

– Da jeg sendte inn bekymringsmeldingen til barnevernet, gjorde jeg det fordi jeg forsto at disse ungene ikke hadde det bra. Men så ringte barnevernet meg på jobben. Da hadde de tatt trillingene ut av hjemmet, og spurt dem om hvor de ville bo. Og da viste det seg at de to jentene ville helst bo hos meg, siden jeg var moren til klassevenninnen deres.

– Og broren deres, Marius, ønsket å bo hos moren til kompisen sin. Og sånn ble det.

– Hva tenkte du da barnevernet spurte deg om du kunne ta omsorgen for barna?

– Ja, det var dette med å være en god nabokjerring da, og ta ansvar. Men jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle plutselig få dem, nei. Jeg skulle jo bare sende inn en melding.

For Tone var det aldri et alternativ å si nei til trillingene. Foto: Frank Melhus
For Tone var det aldri et alternativ å si nei til trillingene. Foto: Frank Melhus

Likevel nølte hun ikke med å si ja.

– Du sier ikke nei til barn! Og i hvert fall ikke vennene til dine egne unger.

Tone kjøpte senger og innredet et nytt barnerom. Men familien fortsatte å øke i størrelse. For året etter flyttet også Tones kjæreste Erik inn i huset, sammen med sine to døtre. Og etter enda noen år kom den siste trillingen også flyttende. Marius ville bo sammen med søstrene sine. Da var det seks jevngamle tenåringer i huset.

Og alle fikk lov å ha med seg venner hjem.

Kaos i alle rom

For ungdommene på Lade ble Tones gule hus kjent for sin store gjestfrihet. Alle var velkomne etter skoletid.

– Du ble bombardert med folk når du kom inn. De kom opp fra kjelleren, ned fra loftet inn fra verandaen. Det var litt som en stamme, smiler Marius.

I disse årene kunne det ofte være 15 -20 ungdommer i huset på kveldstid.

– Haugene med sko i gangen var så store at man hadde problemer med å komme seg forbi, forteller Hanne.

For Tone Grådahl var arbeidsmengden i hjemmet helt på grensen av hva hun kunne klare. Men det var alt rotet til ungdommene som tæret mest på kreftene hennes.

– Jeg husker jeg ofte brukte gaffel til å gre håret om morgenen, for jeg fant ikke hårbørsten, ler Tone.

– Det var totalt kaos, og rot overalt. Jeg vasket 60 kilo klær hver mandag, og kjeftet og ryddet konstant. Jeg ble ganske sliten, ja.

Forlot trillingene

Trillingenes biologiske mor, Kristin Johansen, bor et annet sted i Trondheim.

Når Vårt lille land-redaksjonen kommer på besøk sier hun at hun setter sin ære i at det skal se ordentlig ut rundt henne, til tross for at hun har levd et vanskelig liv. På veggen henger et babybilde av trillingene som ettåringer. Hun forteller at de var ønskede barn. Den gangen hun fødte dem hadde hun et håp om at småbarnstilværelsen skulle få ekteskapet hennes på rett kjøl, og at det skulle bety slutten på rusmisbruket.

MÅTTE DRA: Trillingenes biologiske mor, Kristin Johansen, klarte ikke ta vare på seg selv eller barna, men i dag har de et nært forhold. Foto: Fotograf Eidsmo
MÅTTE DRA: Trillingenes biologiske mor, Kristin Johansen, klarte ikke ta vare på seg selv eller barna, men i dag har de et nært forhold. Foto: Fotograf Eidsmo

Det skjedde ikke.

– Det var flere som kom til meg og sa: Kristin, nå må du skjerpe deg, dette går ikke mer.

– Men du skjerpet deg ikke?

– Jeg greide ikke. Jeg var for tørst.

Alkoholen tok over, og dominerte etter hvert dagene i familien. Kristin beskriver årene fram mot barnas skolestart som stadig verre, med krangling, kjefting og vold i hjemmet. Til slutt var det Kristin som dro, men uten å ta med seg barna. Hun klarte knapt ta vare på seg selv.

Konfrontert med at trillingene forteller at de fikk det verre etter hun forlot dem, svarer hun stille:

– Jeg vet det.

Trillingene snakker om moren sin med stor kjærlighet. Etter at hun dro fra dem gikk livet videre, uten at noen utenforstående slo alarm. Fram til den natten de flyktet gjennom gatene til Tone Grådahls hus.

VOKSNE: Marius, Hanne og Lise har aldri bebreidet sin egen mor for valget hun tok da de var seks år gamle. Foto: Frank Melhus
VOKSNE: Marius, Hanne og Lise har aldri bebreidet sin egen mor for valget hun tok da de var seks år gamle. Foto: Frank Melhus

Takknemlig

I dag forstår ikke Tone helt hvordan hun klarte det. Men verken hun eller mannen Erik ville gi opp ansvaret de hadde tatt på seg.

Akkurat det er trillingenes biologiske mor Kristin Johansen takknemlig for. Hun har alltid hatt et godt forhold til trillingenes fosterforeldre. Og når hun sa ja til å stille opp i Vårt lille land, er det fordi hun ønsker å vise sin takknemlighet overfor dem som velger å ta seg av andres barn som sine egne.

– Trillingene mine hadde ikke forutsetningene for å få et godt voksenliv. Men takket være at de kom i fosterhjem har det blitt folk av dem. Det er ikke min ære, og ikke faren sin ære. Det er fosterforeldrenes ære. Det vet alle, sier Kristin.

Lik TV 2 Underholdning på Facebook