På trening i Andorra i mars røk både korsbåndet og menisken for 27-åringen.

Etter sine to beste sesonger, med blant annet to OL-medaljer og én VM-medalje å kunne vise til, måtte moldenseren belage seg på et lengre skadeavbrekk.

Etter å ha tatt på seg skiene igjen for første gang forrige uke, øyner Mowinckel omsider et comeback.

– Jeg håper og tror rundt nyttår. Det håper jeg. Det er mange «hvis» på veien dit, men jeg lever i troen om at det skal gå greit.

– Fokuset er på å utjevne forskjellen i beina

Det forteller hun til TV 2 etter promoinnspilling for den nært forestående sesongen.

De første rennene vil altså gå uten Mowinckel, men mye skal gå galt om hun ikke blir å se i bakken igjen i løpet av sesongen.

– Det går fint. Det går veldig, veldig greit egentlig. Jeg har vært på ski igjen, og det var en stor suksess i form av ingen smerte og at det kjentes veldig naturlig ut. Og det var jeg veldig, veldig glad for. Det var litt spenning knyttet til den usikkerheten. Så det var deilig å kunne slå fast at det her kommer til å gå bra. Så det var nydelig, sier hun.

– Ligger du foran eller bak skjema?

– Jeg ligger midt på skjema. Nå nærmer det seg syv måneder siden krasjen. Så det at jeg kan begynne å stå på ski igjen nå betyr at jeg er på skjema. Og fokuset er nå på å utjevne forskjellen i beina. Det er der det stopper per nå. Så det er styrketrening for «harde møkka». Og så blir det litt mer ski fremover.

– Er du trygg på å komme tilbake til det nivået du var på før skaden, eller er det et usikkerhetsmoment?

– Jeg har troen på at dette kommer til å gå veldig greit i form av at jeg har vært der og at jeg vet hva som kreves av meg. Så jeg føler at det er en fordel at jeg vet hva jeg skal tilbake til og hvor jeg burde være. Så jeg tror hele prosessen skal gå veldig greit.

– Der fikk jeg den. Nå er det min tur

Skaden var den første alvorlige kneskaden til Mowinckel.

Smerten var tydelig og lett å både se og høre da hun krasjet, men 27-åringen fremstod uvanlig balansert og lite nedbrutt i intervjuene i etterkant.

– Man vet risikoen man tar hver dag. Man er fullt klar over hva man driver med. Hvis man kommer gjennom en hel karriere uten en sånn skade, så har man ikke prøvd hardt nok. Så det var egentlig greit da det skjedde. «Der fikk jeg den. Nå er det min tur». Og det er noe man er klar over kan skje. Jeg kan surmule og være sint og være lei meg, og det har jeg lov til, men det hjelper meg jo ikke. Så jeg har forsøkt å gjøre det beste ut av det. Og de som har vært gjennom det samme før meg har hatt gode prognoser på å komme tilbake enda sterkere, forteller hun.

– Hvordan har det vært å være ute så lenge?

– Det er jo en ny verden. Usikkerhet har preget mye av tiden. Du vet ikke hva du skal forvente, hvordan du ligger an, går det greit med deg, går det ikke greit med deg… Så det er mye usikkerhet. Men samtidig tror jeg at man har veldig godt av det. Det er første gang at idretten kaster meg ut og ikke motsatt. Da får man virkelig et perspektiv på hva man har lyst til, og det har bare gitt meg mer motivasjon til å komme tilbake enda sterkere. Så det er litt sunt. Man ser på det på en litt annen måte. Jeg er virkelig heldig som får drive på med det her og ha det som jobb. Så nå gleder jeg meg bare til å komme tilbake.