Kommentar

Norway's Jakob Ingebrigtsen reacts after competing in the Men's 1500m heats at the 2019 IAAF Athletics World Championships at the Khalifa International stadium in Doha on October 3, 2019. (Photo by Jewel SAMAD / AFP)
Norway's Jakob Ingebrigtsen reacts after competing in the Men's 1500m heats at the 2019 IAAF Athletics World Championships at the Khalifa International stadium in Doha on October 3, 2019. (Photo by Jewel SAMAD / AFP) Foto: Jewel Samad

«Medalje til Jakob vil være en sensasjon»

For det Team Ingebrigtsen har prøvd på i VM skal egentlig ikke være mulig.

Alle er skuffet, selvfølgelig.

Men det er det ingen som bør være overrasket over at Filip Ingebrigtsen stivnet som en stokk på oppløpet i semifinalen. Det måtte nesten komme.

Det er tøft satset. Av hele teamet. At de gikk for en historisk dobbel på 5000 og 1500 meter. Men det kan faktisk ende med ingenting annet enn noen nyttige erfaringer å ta med seg i bagasjen hjem.

Mest sannsynlig gjør det faktisk det.

Semifinalen på 1500 meter bærer dessverre ikke bud om at Jakob Ingebrigtsen er et sikkert gull, eller medaljekort.

Tvert i mot.

For alle de som står på startstreken sammen med den norske tenåringen søndag kveld har løpt færre løp enn Jakob Ingebrigtsen gjennom hele sesongen. Og ingen av dem har løpt 5000 meter i VM.

Alle de andre finalistene stilte med friske bein til 1500 meteren. Jakob så ut som han hadde vært i slåsskamp med plaster på legger og lår, og med store brannsår på skulder og armer. Så uansett hvor mye både han selv, jeg, og alle nordmenn ønsker at han skal ta gull, eller i det minste en medalje på søndag – så er det bare én ting å si.

Tar han medalje, vil det være en sensasjon.

Ikke fordi han ikke er god nok. Det er han. Mer enn god nok.

Men fordi de han konkurrerer mot har 10 000 knallharde meter mindre i beina før start.

Opplegget til Jakob Ingebrigtsen her i Doha er så ekstremt at han på papiret egentlig ikke burde vært i finalen. Storebror Filip røyk på grunn av stive bein. Det var nesten som forventet. I alle fall at en av dem ikke skulle greie det.

For det er ikke smågutter Team Ingebrigtsen kjemper mot. Nivået internasjonalt på mellom og langdistanse er så høyt at ingen andre enn Jakob, Filip, Henrik, og Gjert, ville tenkt tanken på å doble i et mesterskap. Nettopp fordi det rent fysisk koster for mye. At nesten ingen andre gjør det sier egentlig alt. Stuart McSweyn fra Australia gjorde det samme. Han kom heller ikke til finalen på 1500. Selv om han er på topp ti lista over årets raskeste løpere på distansen.

Joda. Det gikk bra i EM i fjor for Team Ingebrigtsen. Men sammenlignet med VM, er det som skjedde i Berlin som Donald Duck-lekene å regne.

I Berlin var det bare ett forsøksheat på 1500 meter, og 5000 meter gikk rett på finalen.

Dessuten er konkurransen en helt annen i VM med en haug av amerikanere og afrikanere som har ladet kanonene bare med tanke på den ene distansen.

En annen ting som er påfallende er at de andre finalistene har konkurrert vesentlig mindre enn Ingebrigtsen gjennom sesongen også. Jakob og Filip kjørte en innendørssesong som startet i februar. Så har de konkurrert jevnlig siden slutten av mai. Høydesamlingen inn mot VM ble avbrutt av to knallharde løp i Diamond League. Så belastningen har vært større enn konkurrentene gjennom hele sesongen.

Jakob og Filip Ingebrigtsen herjet med de to amerikanske finalistene, Mattew Centrowitz og Craig Engels, da de løp en engelsk mil i Stanford i juni. Det var første gangen de to amerikanerne løp i Diamond League. Siden har vi nesten ikke sett dem. Før nå. De har satset alt på VM.

Men Gjert Ingebrigtsen er klar på at de IKKE vil ha det sånn.

Team Ingebrigtsen vil ha mange løp. De vil jakte rekorder. De vil løpe fort. Og de vil løpe mest mulig. Også i VM og OL. For Gjert & Co fortoner det seg som meningsløst å reise til Doha og Tokyo bare for å løpe en distanse. De hadde kommet til å gå på veggen av kjedsomhet. De hater å trene, men elsker å konkurrere.

Derfor er det lett å kritisere Lura-gjengen for at de åpenbart gambler med medaljefangsten i VM. For det gjør de. Definitivt, som Gjert Ingebrigtsen selv ville sagt det.

Men samtidig har de har vært åpne på det selv. At det er gambling. Og at de tar en sjanse som med stor sannsynlighet kan ende med en stor sportslig nedtur.

Gevinsten i andre enden er nemlig tilsvarende stor. Det er den som trigger dem.

For det er den samme galskapen, denne enorme viljen til å bryte grenser, den ekstreme livsstilen, og det enorme pågangsmotet som har tatt Team Ingebrigtsen dit de er i dag.

De har for lengst tatt tronen i Europa. Og de fleste vil slått seg på brystet og sagt – som nordmenn er det naturlig å se seg fornøyd med det.

Men ikke for Gjert. Ikke for Henrik. Og definitivt ikke for Filip og Jakob. De vil erobre verden. Og de vil vise at man kan flytte grenser med hardt arbeid.

Så kanskje bør vi heller rose dem for at de tør å dytte grensene og prøve på det umulige, enn å kritisere dem for å gamble med to «sikre» medaljer på 1500 meter.

Så er det faktisk viktig å si at familien bare med å ha tre brødre i en finale på 5000 meter allerede er historiske. VM er langt fra en fiasko, men med deres ambisjoner vil det være en stor skuffelse ikke å reise hjem med en medalje.

For én ting er sikkert. Uten to 5000-metere i beina hadde både Filip og Jakob løpt baklengs inn til finale på de tidene som ble prestert i semifinalene. Det er nesten joggetempo for gutta med uthvilte bein. Og de ville vært storfavoritter til en medalje i finalen.

Men forutsetningen er ikke slik nå. Skulle Jakob likevel ta en medalje, mot alle odds, vil det etter mitt syn være en av de aller største bragdene i norsk friidrettshistorie.

Så sykt er det faktisk.

Men så er det samtidig det som gjør idrett så vakkert. Rett som det er blir det umulige faktisk mulig. Er han litt heldig og får det taktiske løpet som passer han med jevn stor fart hele veien, så er sjansen større.

Og:

Hvis det er en mann som kan gjøre det så er det Jakob Ingebrigtsen. Han er nok den eneste i hele verden som kan være i stand til det.

Fordi han er en sensasjon i seg selv.

Og når er man en sensasjon, så er det det man gjør. Man skaper nye sensasjoner.

Selv når alle oddsene er i mot.

Lik på Facebook