Kommentar

– Det kunne faktisk bare gått verre

Klokka tre i natt satt en trøtt Warholm i sofaen sammen med familien.

Jeg sto rett bortenfor og småpratet med en fortsatt like oppspilt Leif Olav Alnes. En trenerkollega kommer forbi og gratulerer han enda en gang med VM-gullet.

Så blir det stille i to sekunder. Før Alnes sier.

– Ja, ja. Dette kunne faktisk bare gått verre.

Disse ordene kommer kanskje litt seint. Men jeg ønsket å ha med meg seiersmarkeringen til gullgutten før jeg tok pennen fatt. Og det er jeg glad for. For nå skjønner jeg enda bedre hva som faktisk ligger bak denne enorme bragden.

Alnes har selvsagt helt rett. Når man er verdens beste, så kan alt faktisk bare bli verre. I alle fall resultatmessig.

Og det er derfor denne bragden er så mye større enn alt annet Warholm har prestert.

Bak en suksessfull idrettsmann står det ofte nære støttespillere man ikke greier seg uten.

Og i Warholms tilfelle snakker vi om en solskinnshistorie der familien er en av de aller viktigste brikkene for suksess. Mamma er manager, mormor tar regnskapet og dama Oda er den som holder han nede - og hjelper han til å tenke på andre ting enn idrett når det trengs.

Alle var der i går. Selvsagt. Og Karsten delte ut raust med bamseklemmer til sine nærmeste.

Men så kommer man ikke utenom Leif Olav Alnes. Når man snakker om Warholm, så kan man ikke gjøre det uten å nevne Alnes. De har blitt en symbiose på linje med Lennon/McCartney, M&M, H&M og en rekke andre sterke merkevarer der to ting henger sammen.

På fire år har Karsten & Leif er blitt en av friidrettens sterkeste merkevarer. Også internasjonalt.

De ble koblet sammen av Ståle Jan Frøynes ved en tilfeldighet i 2015. Da sa det klikk. Og siden har de vært uadskillelig. Heldigvis.

For i likhet med Lennon&McCartney har de spredd mye glede til det norske folk.

Nå skal jeg likevel være litt brutal.

For: Det er på grensen til at man blir lei av å høre Karsten Warholm snakke om Leif Olav Alnes.

Han sier konsekvent «vi» i stedet for «jeg» når han snakker om seg selv og sine prestasjoner. Man kan nesten mistenke han for at det er litt påtatt, noe han sier for at det gir han en bra image.

Men de av oss som er så heldige å få være tett på disse to idrettslige turtelduene, vet at det faktisk er sant. De er så tett på hverandre at det for de fleste av oss nesten virker usunt. De deler for eksempel alltid rom på tur. Også her i VM. De hadde ikke trengt å gjøre det, men Warholm vil ha det slik. Fordi det styrker lagfølelsen.

Etter løpet i går sa verdensmesteren i intervjuet med TV 2 at han neppe var det største talentet av de som var på startstreken i feltet. Og at han derfor ga treneren mye av æren for at han står igjen med et nytt gull rundt halsen. Jeg steilet litt da han sa det, men etter å ha sovet på det, så skjønner jeg bedre hva han mener.

Selvsagt er Warholm et unikt idrettstalent. Han er en stor atlet, naturlig rask, og med en kroppsbygning som hadde vært en perfekt casting til en Hollywood-film om den norske Vikingtiden. Men både Samba og Benjamin er kanskje enda mer skreddersydde rent fysisk enn Warholm for å løpe 400 meter hekk.

Den store forskjellen tror jeg ligger på det mentale. Det er hans evne til å være påskrudd når det gjelder som er hans aller største talent. Men også det mentale må trenes. Og da trenger man en hverdag der man kan øve på det å slå av og på «bryteren».

Og det er her Alnes kanskje er smartere enn andre trenere jeg har møtt. Han er ekstremt flink til å ufarliggjøre ting. Samtidig er han nådeløs kynisk når nøkkeløktene skal gjennomføres. Da forsvinner latteren, og alvoret slår inn. Og jeg kan love deg at Alnes også kan se morsk ut. Så morsk at man nesten blir litt redd.

Dette smitter selvsagt over på verdensmesteren.

Når man følger Warholm gjennom en dag på trening, så er dette det aller første man legger merke til. Han er avslappet, kul, sosial og morsom når det som skjer er lett og lystbetont. Men så snart kvalitets-treningen skal gjennomføres så forsvinner han raskt inn i bobla. Og det nesten er like mange slag i trynet og på lårene når han gjennomfører konkurranserelaterte øvelser, som når han står på startstreken.

Når man repeterer dette ofte nok, så blir man også flinkere til å være påskudd i konkurranser. Det lønner seg nemlig å trene på det man skal bli god på. Også det mentale. Selv om man har fått utdelt en egenskap fra naturens side, må den pusses og vedlikeholdes hver dag.

Topplokket er intet unntak.

Rent fysisk har også Warholm en stor fordel på både Benjamin og Samba - selv om de kanskje er større talenter i utgangspunktet. De to kommer nemlig inn i VM-finalen preget av skader. Samba med mindre trening pga. en lårstrekk han har slitt med gjennom sesongen, og Benjamin med en skade i ankelen han hadde pådratt seg på trening rett i forkant av mesterskapet.

Her ligger kanskje den store fysiske forskjellen. Warholm har kanskje mindre talent i utgangspunktet enn sine rivaler, men han er sjelden eller aldri skadet.

Dette er også en av de aller største styrkene til Leif Olav Alnes. Han er sykelig, og da mener jeg virkelig SYKELIG opptatt av å unngå skader.

Han har blant annet laget egne hekker med plastrør, isopor og gaffatape som Warholm bruker på trening i stedet for vanlige hekker. Disse hekkene kan man løpe rett gjennom uten å bli skadet hvis man misser. De gangene de bruker vanlige hekker, så går Alnes alltid rundt med gaffatape og taper over alle skarpe kanter sånn at Warholm ikke risikere kuttskader dersom han skulle bomme litt.

De har med seg medbragte gym-matter på treningsleirer og konkurranser rundt hele verden slik at oppvarmingen og en del styrkeøvelser blir mer skånsomme for beina.

Før stevnet i London der Warholm satte europeisk rekord droppet de for eksempel å reise til stadion, og kjørte heller en økt i konferansesalen på hotellet de bodde på. Begrunnelsen var at da fikk Karsten hvile på rommet noen ekstra timer, dessuten var vegg til vegg-teppet på hotellet ypperlig underlag for å spare beina til løpet dagen etter.

Det endte som sagt med ny europeisk rekord.

Og det er den stadige jakten til Alnes på minimal optimalisering som til slutt ender opp med å utgjøre den store forskjellen. Alnes tar aldri sjanser med sin elev. Han kjører aldri hardt hvis Warholm føler seg det minste ute av balanse. Og det krever en tillit, en dialog og en forståelse som kun er mulig å perfeksjonere gjennom å være ekstremt tett på hverandre.

Og da er vi tilbake til at de alltid deler rom. Da kommer man så nær hverandre at det ikke er mulig å ha hemmeligheter.

Dagen før VM-finalen satt jeg en liten time på hotellet og pratet med Alnes. Han snakket mye om ærlighet. Hvor viktig det var at de kunne stole hundre prosent på hverandre. Og at han innimellom må «slå i bordet» og kreve full oppmerksomhet fra sin elev. Selv om han vant EM i fjor, så var de begge krystallklare på at de ikke likte å bli slått av Samba i hvert eneste løp. Og det gjorde noe med innstillingen til alt de har gjort i år.

Det har vært et par alvorsprater. Det har vært noen tøffe runder. Men i bunnen til alle i teamet rundt Warholm ligger en genuin glede over å drive idrett. Det er mest latter. Det er mest lek. Og det er gjerne den som kommer fram på TV og i aviser.

Men uten den sinnsyke ærgjerrigheten som Warholm har innerst inne, så hadde han ikke blitt verdensmester. Så når gullgutten sier at treneren er en «syk» mann, så tror jeg han skal ta seg en titt i speilet. Det er noe dyrisk med ullsteinvikingen også.

Det fine er at det åpenbart er kombinasjonen av de gode og dyriske egenskapene som til sammen gjør Warholm til en vinner.

Å vinne to strake VM-gull er nemlig en bragd. Og det siste er det største. Konkurransen i år var langt sterkere enn i 2017. Og det er derfor det føles så bra for Warholm også. Tenk å våkne opp å vite at den mannen man ser i speilet er en bedre utgave av seg selv. Det må være stort. Spesielt fordi det kommer som resultat av hardt arbeid.

Og for de som lurer. Neida, Warholm tar ikke fri i dag. Han skal trene. Selvfølgelig. Under nøye tilsyn av Alnes.

Fordi han vet at det er det som har gjort ham til verdensmester.

Lik på Facebook