Kommentar

- Det er absolutt ingenting sjokkerende med at en kenyaner setter en EPO-sprøyte i armen

– Det er absolutt ingenting sjokkerende med at en kenyaner setter en EPO-sprøyte i armen

Det har vært en bekmørk uke for de som drømmer om en idrett uten doping.

Først kom nyheten om at det internasjonale antidopingbyrået, WADA har oppdaget at resultatene fra testene i det russiske dopinglaboratoriumet de har samarbeidet med trolig er manipulerte.

Allerede da WADA i fjor høst myket opp og strakk ut en hånd til Russland etter to års utestengelse, kom det mange advarsler. Linda Helleland tapte maktkampen om å bli president i WADA fordi hun var i mot dette, noe som igjen førte til store utøverprotester i etterkant.

Til ingen nytte. Selvsagt.

Nå ser vi resultatet av samarbeidet. Russerne har åpenbart tuklet med det meste i laboratoriumet sitt.

Konsekvensene kan bli store.

For:

Hvis det viser seg at prøver er blitt manipulert systematisk, så betyr ikke det bare at negative tester kunne ha vært positive. Man må da i samme omgang ta høyde for rent juridisk at de prøvene som er påvist positive, også kan være manipulerte. Da faller hele grunnlaget for å stenge ute utøvere som har jukset sammen.

Med andre ord. Hele grunnlaget for å suspendere russere fra internasjonal idrett faller bort.

Dette er en så alvorlig slag for de som driver antidopingarbeid at det i verste fall kan sette kampen mot en ren idrett mange år tilbake. Mange har allerede begynt i å spekulere i om at dette har vært bevisst fra Russlands side - nettopp for å skape kaos. Og tvil om jusen.

Som om ikke det var nok publiserte den tyske kanalen ZDF for to dager siden en dokumentar der de hevder å ha filmet utøvere i den kenyanske VM-troppen i friidrett, mens de fikk sprøyter med EPO.

Heller ikke det overrasker.

For de som følger friidretten tett er det absolutt ingenting sjokkerende med at en kenyaner setter en EPO-sprøyte rett i blodårene.

Det eneste disse bildene utløser er nok et hjertesukk over at kampen mot juksemakerne ikke fungerer.

Jeg pratet med Gjert Ingebrigtsen i går. Trenerpappaen satt sammen med sønnene sine og leste nyhetsoppslagene som kom fra tysk TV på mandag morgen. Men verken Gjert eller gutta orker å uttale seg. De kan ikke bruke energi på ting de ikke får gjort noe med. Og de har for lengst forsonet seg med tanken på at friidretten ikke er ren.

De vet at det foregår. Ja, alle vet det.

Og de vet at sjansen for at de møter konkurrenter som har dopet seg er stor.

Det er bare å se på antallet positive prøver i Kenya den siste tiden. Sist sesong ble det tatt 41 positive prøver i det øst-afrikanske landet. Siden 2013 er over hundre utøvere tatt. Blant dem verdensstjernen Asbel Kiprop, som har vunnet både OL og VM på 1500 meter.

Konsekvensen er enkel å oppdage. Det er bare å lese resultatlistene fra store internasjonale stevner.

Der har kenyanerne slitt med å skape samme resultatene som de gjorde for bare noen år siden. Det kan jo tenkes at de mange dopingsakene har ført til at færre har dopet seg. Dessuten er mange gode utøvere borte.

Samtidig har løpere fra nabolandene Etiopa og Uganda begynt å markere seg sterkere i Diamond League og i mesterskap.

Felles for disse landene er at det ikke finnes egne antidopingbyråer. Og da trenger man ikke være spesielt konspiratorisk anlagt for å mistenke at det kanskje finnes en lignende dopingkultur der som i Kenya?

Det er i alle fall mange i miljøet som stiller seg spørsmålet. Noe som selvsagt også fører med seg mistanker mot alle utøvere. Uten snev av håndfast bevis på at noen har jukset.

Det gir friidretten et troverdighetsproblem som jeg ikke fatter at de på sikt kan leve med.

Men bildet er ikke sort hvitt. For noe har blitt bedre etter at Sebastian Coe overtok for den gjennomkorrupte Lamine Diack.

I motsetning til de fleste andre særforbund og IOC, har det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) ført en nådeløs linje overfor Russland, og stengt dem ute som nasjon siden 2016. Bare enkeltutøvere som kan dokumentere en treningshverdag utenfor Russland med en kjent dopingprøvehistorikk får delta.

Men den samme strenge linja virker ikke til å ha slått inn overfor Kenya, eller Etiopia. Selv om antallet positive prøver, og mangel på testing i de øst-afrikanske områdene er påfallende og beviselig dårlig.

Tør de ikke?

Har de ikke juridisk grunnlag til å ta grep?

Er det bare enkeltstående tilfeller, og ingen systematisk juks som ligger bak?

Spørsmålene er mange, og svarene fra IAAF er at de holder disse landene under oppsikt, med muligheter for sanksjoner dersom det skal være nødvendig. Det er visst nok en fortløpende vurdering om Kenya og andre nasjoner blir utestengt.

For uansett hvordan man snur og vender på saken, så det er ingen likhet for loven. I alle fall slik det er nå.

I antidoping-sammenheng kan faktisk Norge slå seg mer på brystet enn de fleste rundt om i verden.

Til sammenligning med det som skjer i Kenya er Jakob Ingebrigtsen blitt dopingtestet jevnlig av Antidoping Norge siden han var 15 år. Henrik Ingebrigtsen har vært på en overvåkningsliste hos IAAF i mange år, fordi han som hvit mann gjorde det oppsiktsvekkende godt i kamp mot afrikanerne i mange år. Det er på mange måter naturlig at det rettes «mistanke» mot en norsk familie der tre brødre løper like fort på 1500 meter som løpere som faktisk er tatt i doping.

Offensiv og smart testing er det eneste som fungerer. Det gjør man i Norge. Og Ingebrigtsen-gutta er de som testes mest av alle. Fordi de trener mye i høyden, og derfor har blodverdier som fyker opp og ned parallelt med hvor de oppholder seg. Og da er det viktig å bevise at det er naturlige svingninger. Og det gjør Team Ingebrigtsen med glede. Til og med da dopingjegerne dukket opp på pizzafest før Bislett Games i fjor, stilte guttene smilende opp.

Derfor er det synd at friidretten ikke makter å gjennomføre dette likt for alle som er med.

Så da står vi igjen med det samme scenarioet som vi har gjort de siste 30 årene. Når brødrene Ingebrigtsen står på startstreken i Doha, så må vi nesten regne med at noen av konkurrentene har dratt nytte av å dope seg i perioder. Og sluppet unna med det.

Rettferdigheten seirer alltid til slutt, sies det.

Men det hjelper ikke de som i mellomtiden blir lurt av juksemakere. Og der juksemakerne slipper unna, takket være inkompetanse og unnfallenhet hos de som styrer internasjonal idrett.

Men som sagt. Det er ikke noe sjokk. Sånn er verden. Alle vet det. Men ingen makter å gjøre noe med det.

Enn så lenge må man bare leve med urettferdigheten. Eneste alternativet er å la være å delta.

Lik på Facebook

Har du fått med deg disse klippene?

Vis mer