Ble forlatt på fødestua – nå er hun en av verdens beste

Aida Husic Dahlen (28) bodde seks år på barnehjem i et fremmed land, før en norsk familie adopterte henne. I Norge fant hun sitt helt spesielle talent.

5. oktober 1990 kommer en liten jente til verden i Bosnias hovedstad Sarajevo. Jenta mangler en halv arm og en fot.

Foreldrene forsvinner fra fødestua og ser aldri datteren sin igjen.

– Jeg er blitt fortalt at hun som fødte meg ringte sykehuset noen uker senere og spurte om det hadde gått bra med Aida. Jeg har aldri truffet dem, eller forsøkt å spore dem opp, forteller Aida Husic Dalen.

Aida som liten jente. Foto: Privat
Aida som liten jente. Foto: Privat

Den lille jenta flyttes fra krigsherjede Bosnia til et barnehjem i nabolandet Montenegro. Barnehjemmet var en mellomstasjon for barn som skulle omplasseres, men Aida bodde der i seks år.

– Hver måned kom det barn til barnehjemmet, og i løpet av hver måned ble barnhjemmet tømt for barn. På slutten av hver måned var jeg alene der.

– Hvorfor var det slik?

– Nei, jeg hadde jo ikke noe familie. Det var bare meg.

– Var det trist?

– Akkurat der og da så var det bare sånn det var. Men det er litt trist å tenke på i etterkant at jeg var der alene. Men jeg ble godt tatt vare på.

Aida med adoptivfamilien. Foto: Privat
Aida med adoptivfamilien. Foto: Privat

Adoptert til Norge

Da Aida var fire år, kom Lars Dahlen fra Kristiansand for å jobbe på barnehjemmet. Han ble kjent med den blide jenta og de utviklet et vennskap.

Lars tok med sin kone Anne Tove og datter Maria ned for å bli kjent med Aida. Så bestemte de seg for å adoptere jenta. Seks år gammel landet Aida på flyplassen i Kristiansand.

Hun ble norsk umiddelbart.

– Barnehagen hadde ordnet en tolk så jeg skulle finne meg raskt til rette. Men jeg nektet å snakke med dem. Jeg skulle jo bli norsk. Jeg snakket norsk etter et par måneder, sier Aida.

Hun var et stort idrettstalent og spilte både fotball og håndball. Da hun ble tolv, ble det vanskeligere å holde følge med de andre. Protesen gjorde det å løpe lange distanser problematisk. Da ble hun introdusert for bordtennis.

– Det var noe jeg mestret med én gang. Det var helt naturlig for meg å holde i racketen. Jeg kjedet meg litt på første trening for jeg ville komme meg videre og gjøre mer.

Måtte overtales til landslaget

Hun ble så god at hun på et treningsopphold i Oslo da hun var 16 fikk spørsmål om hun ville spille på landslaget for funksjonshemmede.

– Det var det ikke snakk om. Jeg er ikke «funkis» så jeg har ingen interesse av å spille der, svarte talentet.

– Hva er «funkis»?

– Funksjonshemmet. «Funkis». Det sier jeg. Jeg vil ikke bli kalt funksjonshemmet.

Aida har alltid vært en aktiv jente. Foto: Privat
Aida har alltid vært en aktiv jente. Foto: Privat

Landslagstrener Jan Bergersen husker at det var vanskelig å få Aida med på landslaget, og han vet godt hvorfor.

– Aida ser ikke på seg selv som funksjonshemmet i det hele tatt. Hun liker ikke den merkelappen. Hun vil være som alle andre og det er jo nesten ikke den ting hun ikke kan få til. Hun både strikker og knyter skolissene sine selv. Jeg tenker heller ikke på henne som funksjonshemmet, sier Bergersen.

– Hva fikk deg til å ombestemme deg?

– De sa at jeg skulle representere Norge. At jeg skulle gå med det norske flagget på brystet. Da fikk jeg stjerner i øynene.

Hårete mål

Da hun vant sitt første EM i 2015 kjente Kristiansand-jenta virkelig på hvor mye det betydde å representere Norge.

– Jeg klarte ikke å synge med på nasjonalsangen. Jeg bare kjempet mot tårene. Det er så stort, mimrer Aida.

Aida elsker å representere Norge.
Aida elsker å representere Norge.

Høstens store mål er et nytt EM i Sverige senere i september. Der er hun dobbel regjerende mester. Så starter fokuset på Paralympics i Tokyo neste sommer. Det blir Dahlens tredje OL. De to første har endt uten medalje. Hun lever som en profesjonell idrettsutøver med tett oppfølging på Olympiatoppen. Å ha hårete mål er en selvfølge.

– Jeg har alltid tenkt at jeg må prøve ting. Hvis det ikke går så går det ikke. Går det så er det perfekt. Men jeg har aldri tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde en lang arm. Det har jeg aldri tenkt.

– Aldri?

– Aldri. Det får man ikke gjort noe med uansett.