Jo visst tok Opel Manta seg bra ut!
Jo visst tok Opel Manta seg bra ut! Foto: Frank Williksen

En gang var dette et av Norges mest solgte bilmerker

Og Manta var en skikkelig godbit!

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere.

Denne gangen handler det om Opel Manta 1975, en lekker sportskupé som særlig fristet ungkarer med velspekket lommebok!

I en hel skog av familiefornuft med modellnavn som Kadett, Ascona eller Rekord på bakluken, dukket plutselig Manta opp som et knallfriskt pust fra Opel. Modellen var den reneste vitamininnsprøytning i et modellutvalg som lett ble beskrevet som «traust og kjedelig soliditet». Den første modellen av sportskupéen kom i 1970, og bilen jeg ser tilbake på denne gang, er Manta B, som kom i 1975, som todørs coupé med plass til fem, med motoren foran og bakhjulsdrift.

Manta er for øvrig oppkalt etter djevlerokke, og designlinjene stemmer bra med «forbildet»!

Både i første utgave – A – og B-versjonen bygde Manta på samme understell som Opels familiebil i mellomklassen, Ascona.

Dollarglis? Nei da, bare en Opel med kraftig vidvinkel. Foto: Frank Williksen
Dollarglis? Nei da, bare en Opel med kraftig vidvinkel. Foto: Frank Williksen

500 kilo lettere

Design, innvendig plass og veiegenskaper plasserte fort Manta høyt på ønskelisten hos bilglade ungkarer, men de måtte også ha økonomien i orden – Manta var ingen billigbil.

Bilen jeg kunne fortelle Alle Menn-leserne om tidlig på året i 1975, var en Manta Berlinetta, som var en ekstra påkostet «S»-utgave med 1,6 liter motor med 80 hk.

En bil som denne med 80 hester er i dag til å le seg skakk av, men vi glemmer ofte å ta med i regnestykket at biler som veier 1.500 kilo i dag, kanskje ikke veide mer enn 1.000 kilo i 1975 – slik Manta Berlinetta gjorde. Og 500 kilo mindre å drasse på merkes godt for en 1,6-liter!

Førermiljøet fungerte, det også. Til og med uten radio som standardutstyr... Foto: Frank Williksen.
Førermiljøet fungerte, det også. Til og med uten radio som standardutstyr... Foto: Frank Williksen.

«Arbeidsvillig spreking»

Derfor var ikke prestasjonene til Opel Manta Berlinetta så svake som man lett kunne tro. Bilen presterte 0-100 km/t på under 13 sekunder, og leverte toppfart 170 km/t. Ikke minst det siste var relativt sjelden kost i 1975.

Som vanlig den gangen hadde bilen manuell girkasse, i dette tilfellet firetrinns, «en gjennomført fin, lettsjaltet og presis girboks, og en lettvandrende clutch som attpåtil har slitasjevarslende kontrollampe på dashbordet», skrev jeg.

Motoren fikk betegnelsen «arbeidsvillig spreking» takket være et «meget bra prestasjonsnivå». Slik beskrev jeg den videre: «Selv om akselerasjonen ligger merkbart over gjennomsnittet, skremmer den ikke akkurat vannet av noen. Men den har andre gode dyder som kanskje er mer fremtredende: Den er meget arbeidsvillig og kultivert i oppførsel, og den har en elastisitet som gir sjeldent god trekkraft også på lavere turtall».

Her kan du få en ekte tidsreise!

Tiltalende velourstoff

Veiegenskapene hadde Opel også jobbet godt med: «Med god sporvidde, lavt tyngdepunkt og effektive oppheng ligger den under alle normale forhold meget stødig på veien – med godt grep og fin kursstabilitet. Selv på det rene krøttertråkk av en grusvei, er det bemerkelsesverdig hvor lenge bakakselen henger med på dansen før den begynner å oppføre seg uskikkelig».

Ellers var det lett å se min begeistring for bilens interiør, der både seter og dørsider var trukket med et «tiltalende velourstoff, og dype, lyddempende tepper på gulvet ga et ytterligere eksklusivt preg.»

Småtrang innstigning til baksetet. Foto: Frank Williksen
Småtrang innstigning til baksetet. Foto: Frank Williksen

Askebegeret skuffet!

«Sjåføren har det godt. Han sitter i et velformet, høyrygget sete som gir god støtte i alle retninger – også sideveis, og kan – om ikke naturen har vært lunefull inntil det absurde – rimelig lett finne en kjørestilling som gir et svært harmonisk forhold til ratt, pedaler og andre betjeningsorganer.

Foran seg har han et dashbord med panelinnfelte, store og lett avleselige instrumenter i klokkeutførelse.»

Så langt var alt bra, men så kom vi til en viktig interiørdetalj i 1970-årene - askebegeret: «Det lille skår i gleden er askebegeret, som sitter i avslutningen av konsollen – faktisk mellom forsetene, og med åpning rett under girspaken når man kjører i 4. gir».

Man blir rent høystemt...

Den trivelige putringen

Jeg konstaterte ellers at sikten bakover hadde sine begrensninger av designmessig karakter, «et offer på formgivningens alter», kalte jeg det. Bilen fikk ellers pluss for bedre innvendig plass og større bagasjerom enn ventet – og ikke minst for svært god komfort, med lavt innvendig støynivå: «Det man hører, er den rent ut trivelige putringen når man skyver på litt ekstra. Og det gjør vel ikke noe.

Tankevekkende decibel-sjokk er man med andre ord forskånet for.»

Ellers var det ingen ting å utsette på varme og ventilasjon, i en tid da air conditioning var noe man mest «hadde hørt om».

Elegant sideprofil - og vinyltak, som var høyeste mote på den tiden. Foto: Frank Williksen
Elegant sideprofil - og vinyltak, som var høyeste mote på den tiden. Foto: Frank Williksen

Antikvert vindusspyler

De doble halogenlyktene fikk også sin porsjon ros, og var nok blant det bedre den gang. For ikke å snakke om at bakruten hadde el-oppvarming.

Men det var slett ikke bare fryd og gammen:

«Vindusspyleren var av den antikverte fotpumpe-av-gummi-typen. I forhold til resten av bilen er dette som å gå tilbake til tidlig steinalder».

Selv om Manta slett ikke var noen typisk familiebil, solgte modellen bra. Det gjorde den tydeligvis fordi «det alltid finnes en ganske stor gruppe mennesker som ikke har så skremmende behov for plass, og som kanskje attpåtil prioriterer andre faktorer høyere.»

Bra hekkdesign også - og med skvettlapper, selvsagt! Foto: Frank Williksen
Bra hekkdesign også - og med skvettlapper, selvsagt! Foto: Frank Williksen

I øvre prissjikt

«Og det er vel egentlig ikke galt å antyde at for en liten familie som ikke løper aldeles løpsk med feriebagasjen, er dette bil nok i lange baner. På kjøpet får man en kjøreglede som ligger klart over hva den mer tradisjonelt formgitte og sedate familiebil kan tilby.»

Mente jeg. Og minnet om at dette ikke var noen billigbil. På nyåret 1975 kostet den 52.000 kroner, levert Oslo. Dette var absolutt i øvre prissjikt.

Kjøreturen som kunne blitt min siste

Langt igjen til gamle høyder

Opel Manta B ble produsert helt til 1988, da den ble avløst av den minst like lekre – og atskillig mer potente – Calibra, som forsvant mot slutten av 1990-tallet. Da forsvant også rosinen i pølsa fra Opel-programmet, og man satt igjen med et modellutvalg som var temmelig «satt» og med liten appell, spesielt til yngre kjøpergrupper.

Heldigvis skjedde det noe, og med Insignia startet en fornyelse av modellprogrammet som har vært vellykket. Dessverre har det vist seg også her at tapt terreng er utrolig tungt å vinne tilbake i bilmarkedet. På sitt beste sto Opel for en markedsandel i Norge rundt 14 prosent, med et ruvende importanlegg i Lillestrøm med 350 ansatte!

Men det er altså lenge siden...

Noen tall om Opel Manta Berlinetta:

Motor: 4 sylindre i rekke, 1,6 liter, overliggende kamaksel, 80 hk.

Bensin: Super, 98 – 100 oktan

Svingradius: 4,85 m

Bremser: Skiver foran, tromler bak - servoforsterket

Dekk: 185/70 SR 13, radial

Lengde x bredde x høyde: 4.343 x 1.632 x 1.355 mm

Egenvekt/tillatt totalvekt: 1.035/1.360 kg

Bagasjerom: Ca. 400 liter

Pris: Kr. 52.000,- levert Oslo.

Plutselig kom det deisende ned en diger Mercedes

Se video: Her snakker vi storslagen veteran!