Mening

Hvorfor er sex noe man bare snakker om småbrisen på byen?

Marianne Knudsen (19) opplever ofte at folk har fordommer knyttet til funksjonshemmedes sexliv.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg er funksjonshemmet. Jeg er en del av en minoritet. En minoritet som er sterkt diskriminert i dag.

Det er mange merkelapper. Det er mye uvitenhet og mange har tanker om hvem jeg er og hvilket liv jeg lever før de kjenner meg. Noen av merkelappene er: «Funksjonshemmede er mindre intelligente». «Funksjonshemmede skal man synes synd på». «Funksjonshemmede kan ikke ha sex». «Et liv som funksjonshemmet er et liv som er mindre bra å leve.»

I Sophie Elise sin nye serie «Sophie tester Norge» utfordrer vi akkurat disse merkelappene. Vi prater om diskriminering, vi prater om utilgjengelighet og vi prater om sex-stillinger. Sophie er veldig åpen og ærlig om det hun lurer på. Hun sier også at hun aldri har tenkt på at man som funksjonshemmede lever helt vanlige liv, går ut på byen og tenker på kjærlighet og sex.

Dette er ikke tanker eller spørsmål som Sophie er alene om å ha. Derfor er viktig å prate om hvorfor det er slik. Hvorfor er det ikke like naturlig å snakke om funksjonsnedsettelse og sex? Hvorfor er det et spørsmål som man stiller når man er småbrisen på byen? Man kan også trekke den samme tematikken til andre minoriteter. På samme måte som homofile blir spurt om hvem som er mannen i forholdet eller hvem som ligger øverst i senga. Men det ville jo vært helt unaturlig å spørre noen som var ikke-funksjonshemmet eller heterofil om sexlivet deres på byen.

Funksjonshemmede blir ofte dehumanisert. Man blir ikke sett på som likeverdige mennesker, men mer som et veldedighetsprosjekt eller som en pasient. Før trodde jeg at jeg var aseksuell, noe jeg fant ut at jeg ikke var. Jeg trodde det, ene og alene fordi jeg ikke følte meg likeverdig. Jeg så på kroppen min som noe klinisk, noe som var feil og særegent. Jeg er nå bevisst på at dette ikke er en realitet. Feilen ligger ikke hos meg, men hos normene som samfunnet har lært meg.

Likevel møter jeg stadig diskriminering. Som når noen prater over hodet mitt på bussen eller at jeg ikke kommer inn på restauranten der jeg skal på date. Jeg blir spurt ekstremt personlige spørsmål på byen og blir ofte ikke stilt noen forventninger til. Dette gjør at selv jeg som aktivist av og til føler at jeg må kompensere. Vise at det ikke er sånn og at jeg stadig konkurrer mot merkelappene. Noe som er veldig slitsomt.

Jeg kan forstå at man tror at funksjonshemmede ikke kan ha sex og at man ikke blir en naturlig del av samfunnet – rett og slett fordi det ikke prates om og fordi man ofte ikke kommer inn. Det kan hende det er sjeldent du ser en som er funksjonshemma ute på byen og det kan være fordi utestedet er utilgjengelig. Sophie Elise trodde at man sleit nok med det som det var, at man ikke dro ut på byen og brydde seg om kjærlighet eller om sex.

Det er ikke sånn at man bare er funksjonshemmet. Det er kun en funksjon som skiller seg ut ifra normen. Det sier ikke noe om hvem jeg er som person. Det sier ikke noe om min seksualitet, hva jeg liker å spise eller hvilken type musikk jeg liker. Om jeg møter noen på byen så spør jeg ikke om deres kropp. Jeg tenker ikke at «han der virker jo kul til å være funksjonsfrisk» eller «lurer på om han er mindre intelligent?» Hva er det som skiller meg fra han? Vi er begge mennesker, men jeg er funksjonshemma.

Det viktigste man kan gjøre for å bekjempe diskriminering er å tenke på hvilket samfunn man vil ha. At alle skal ha like muligheter og menneskerettigheter.

Det er ikke det at man skal slutte å spørre, men når man har forstått dette som samfunn og normaliserer denne tankegangen – vil man ikke trenge å stille spørsmål lengre. Fordi det vil være helt normalt. Det er helt vanlig å se funksjonshemma lærere, funksjonshemma produsenter, funksjonshemma leger, funksjonshemma foreldre. Møte funksjonshemma på date eller på byen.

Det er vi som endrer merkelappene.