Kommentar

Meråker 20190201.Sondre Turvoll Fossli under sprint prolog på NM på ski i Meråker fredag.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Meråker 20190201. Sondre Turvoll Fossli under sprint prolog på NM på ski i Meråker fredag. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Foto: Pedersen, Terje

– Vi har ingen å miste

Men i norsk idrett prioriterer man fortsatt hjertestartere foran hjertescreening.

Det var dramatisk da Sondre Turvoll Fossli falt om på vei ut av bilen i Oslo Sentrum.

Men heldigvis ble han berget av en snarrådig samboer, en tilfeldig forbipasserende syklist, og en hyperrask ambulansevakt.

Tanken på hva som kunne skjedd dersom han var alene på langtur i skogen er skrekkelig.

Og det reiser igjen det evige spørsmålet om man gjør nok i norsk idrett for å avdekke mulig hjertefeil hos de som belaster kroppens viktigste muskel aller mest, og aller hardest?

For utover EKG-tester, og standard hjertescreening, er det ikke vanlig at utholdenhetsutøvere i Norge testes og forskes på av hjertespesialister.

Det høres kanskje rart ut for noen. Men i norsk idrett prioriterer man hjertestartere foran hjertescreening

Olympiatoppens sjefslege, Roald Bahr, understreket i et intervju med TV 2 i fjor at tilgang på hjertestartere var et viktigere tiltak mot brå død i idretten, enn screening. Rett og slett fordi hjertestarteren, som i Turvoll Fosslis tilfelle, redder liv. Gjennom hjertescreening har man ennå ikke gode nok testmetoder for å finne ut om det foreligger medfødte hjertefeil som kan føre til brå og uventet hjertestans.

Det betyr ikke at Olympiatioppen IKKE tester sine utøvere.

De som ønsker det har mulighet og tilgang til hva de vil av undersøkelser. Men det er ingen systematisk testing av alle som driver toppidrett. Den er individuelt tilpasset, og opp til hver enkelt utøver og hver enkelt lege å vurdere.

Det er lite som tyder på at praksisen blir endret med det første, til tross for at man stadig opplever at topptrente mennesker faller om.

En ting er likevel sikkert. Det kommer stadig ny forskning på området. Og siden hjertestans innen idrett ofte fører til store overskrifter i media, så oppmuntrer det stadig spesialister til å forske på fenomenet.

Så sent som i fjor publiserte to norske leger en analyse av hjertestans i flere anerkjente tidsskrifter.

Didrik Magnus Steinskog og Erik Ekker Solberg har analysert video av 35 utøvere (26 profesjonelle, og 9 amatører) som fikk hjertestans. 34 av disse var var menn, og 25 av dem var under 35 år.

Et overraskende funn i undersøkelsen var at plutselig hjertestans hovedsakelig forekom ved aktivitet på lav intensitet. 40 prosent av de utøverne som var med i undersøkelsen døde også av hjertestansen. Og undersøkelsen viser også naturlig nok at rask førstehjelp var helt avgjørende for at 60 prosent overlevde.

– Standard bør være at hjertestansofre ved sportsarrangementer får riktig behandling innen ett minutt, skriver Steinskog og Ekker Solberg i sin rapport.

Det de fleste kardiologer er enige om, er at mange av de uventede hjertestansene skyldes at utøverne er syke. Og flere av dem som dør har medfødte genfeil på hjertet.

Det store spørsmålet blir derfor om man kan, og ikke minst bør stoppe syke mennesker fra å drive idrett?

I motsetning til Norge, har Italia systematisk testing og hjertescreening av idrettsfolk. På alle nivåer.

En av verdens fremste eksperter på området er Stefano Castelli. På et foredrag i Norge i fjor, fortalte den italienske legen om hvor mange liv man har berget i Italia gjennom en lov som pålegger samtlige idrettsfolk å screene hjertet sitt.

Loven i Italia er så streng at man faktisk ikke kan delta i et mosjonsløp uten først å ha sjekket hjertet sitt.

Ifølge Castelli har dette lovverket, og dyktige kardiologer reddet livet til et betydelig antall mennesker.

Kort fortalt har legene på disse menneskene greid å identifisere en medfødt hjertesykdom, som er årsaken til de fleste brå hjertedødsfall hos unge mennesker. Disse har da fått behandling, og da selvsagt blitt nektet å drive idrett på høyt nivå.

På Rikshospitalet er de i ferd med å avslutte et stort forskningsprosjekt på hjertestans hos unge og godt trente mennesker. Anders Aukland er en av toppidrettsutøverne som har vært med på prosjektet.

Kardiologen Thor Edvardsen leder pionerarbeidet.

– Jeg og mine kollegaer har funnet stadig flere pasienter med alvorlige og til dels dødelige rytmeforstyrrelser som vi ikke har noen annen forklaring på enn at de har trent mye, fortalte Edvardsen til TV 2.

Flere av de unge menneskene som har dødd, hadde hjerter som lignet på en toppidrettsutøver.

– Noen av disse endringene slik som tykkere hjertevegg og videre kammer er også starten på andre type sykdommer. Så i begynnelsen kan det være kjempevanskelig å skille om dette er på grunn av trening, eller om det skyldes en genetisk arvelig sykdomstilstand. Det ser ut som vi kan skille noen bedre nå etter at vi har dette materialet enn vi gjorde før, på hva som er sykdom, og på hva som ikke er det, sier Edvardsen.

– Så ved å se på toppidrettsfolk er dere nærmere et svar på hvorfor noen dør brått?

– Ja, det er vi.

Før den dramatiske hendelsen med Turvoll Fossli denne uka har det vært to høyprofilerte tilfeller av hjertestans i Norge.

For drøye syv år siden døde Alexander Dale Oen av hjerteinfarkt i en alder av 26 år.

Det er meget uvanlig. De fleste som dør av brå hjertestans, dør av en medfødt hjerterytmeforstyrrelse.

Dale Oen ble aldri utredet for hjertesykdom, bortsett fra en EKG-test som ikke ga noen mistanke som satte legene på sporet av hjerteinfarkt. Han ble i stedet utredet for en rekke andre ting. De ekspertene jeg har spurt kan ikke gi meg et entydig svar på om de ville oppdaget sykdommen via en standard hjertescreening. Men sykdommen kunne selvsagt ha blitt oppdaget dersom man testet muligheten for at han var disponibel for hjerteinfarkt. Det var også Olympiatoppens egen konklusjon i etterkant av det tragiske dødsfallet.

I 2001 fikk Ståle Solbakken hjertestans på treningsfeltet. Det tok syv minutter før det begynte å slå igjen. Han ble reddet av øyeblikkelig førstehjelp fra FC Københavns meget kompetente helseteam. Han hadde en variant av den nevnte medfødte hjertesykdommen som stort sett rammer toppidrettsfolk.

Før han falt om, hadde han aldri hatt en større hjertescreening. Hadde Solbakken fått dette tilbudet, så kunne trolig hjertefeilen blitt oppdaget før uhellet rammet han.

Til tross for dette vet jeg at Solbakken er ambivalent i spørsmålet om alle som driver idrett bør testes. En ting er ganske åpenbart.

Hadde han vært italiener, kunne Ståle Solbakken blitt frarøvet en fantastisk karriere.

Fordi: Hvis legene hadde oppdaget denne sykdommen, hadde han ikke fått lov til å utøve idretten sin på toppnivå. Loven hadde stanset han. Og uten en spillerkarriere, hadde veien til treneryrket blitt ganske mye lenger.

Og man kan være fristet til å spekulere. Det samme hadde kanskje vært tilfellet med Turvoll Fossli?

I følge landslagslegen lå det ingen mistanke om hjertefeil hos ham. Bortsett fra EKG-tester, så har han ikke vært gjennom grundig hjertescreening. Men hadde han vært grundig sjekket, så kunne han han kanskje teoretisk blitt frarøvet en karrière på ski.

Det blir ikke mindre interessant dersom vi fører tankeeksperimentet over til Dale Oen.

Hvis Norge hadde hatt obligatorisk og jevnlig hjertescreening, er det i alle fall mer sannsynlig at han på et eller annet tidspunkt hadde oppdaget at han var arvelig disponert for hjerteinfarkt.

Om det hadde blitt oppdaget i tide ville karrièren kanskje vært truet. Men han hadde mest sannsynlig fortsatt vært i live.

I alle tilfellene, både hos Dale Oen, Solbakken og Turvoll Fossli, kunne vi nok mistet strålende idrettskarrière dersom legene hadde oppdaget sykdommen i tide.

Det fører oss tilbake til mitt første spørsmål. Bør man stanse folk fra å drive idrett?

Dette er det store dilemmaet norske leger, og idretten selv er nødt til å tenke nøye over.

Når testene med årene forhåpentligvis blir bedre, enklere, og mulighetene til å identifisere livsfarlige sykdommer er større, så vil det i løpet av få år bli enklere å gjennomføre hjertescreening på idrettsfolk.

Faren er både at man stanser folk som ikke er syke, og at noen uansett vil skli gjennom nåløyet uten å bli oppdaget. Og i neste omgang dø av hjertestans. Det i seg selv er meget interessant etisk problemstilling.

Det andre er. Hvis moderne hjertescreening vil redde flere liv. I verste fall bare ett. Er det egentlig noe å tenke på?

En flott idrettskarrière er lite verdt hvis man mister livet 50 år for tidlig.

Jeg er glad jeg slipper å være med å bestemme dette. For det er vanskelige etiske spørsmål.

Men det er viktig at de som har beslutningsmakt tar denne diskusjonen fortløpende.

For vi har ingen å miste i norsk toppidrett.

Absolutt ingen.

Lik på Facebook