anmeldelse:

«I «Once Upon a Time In Hollywood» er det helt umulig å forutse hva som vil skje»

Tarantinos skakke og underholdende filmunivers er tilbake. Og TV 2s filmanmelder er begeistret.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

«Quentin Tarantino herjer filmlerretet igjen, med et stjernegalleri som gjør maks ut av de velskrevne rollene, en stilsikker estetikk, et 1969-Hollywood som gnistrer og en skakk historie du ikke har mulighet til å forutse.

Med sin niende film tar Tarantino oss tilbake til Hollywood anno 1969. Et år der soundtracket svingte, Manson-«familien» var på ferde og westernfilmenes enorme popularitet nærmet seg slutten.

Nedgang i popularitet gjelder også for western-helten Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann og bestekompis Cliff Booth (Brad Pitt).

Vi følger disse to sin kompisferd i jakten på bedre roller for Rick, og vi følger Ricks Hollywood Hills-nabo skuespilleren Sharon Tate (Margot Robbie), nygift med stjerneregissør Roman Polanski.

Tarantino tar tak i virkelige hendelser, vrir og vender på dem og gjør dem til sine egne.

Brad Pitt har aldri vært kulere, Margot Robbie har aldri vært skjønnere, mens Leonardo DiCaprio passer, merkelig nok, perfekt som skuespilleren på tampen av karrieren.

Også i mindre roller dukker det opp gull på rekke og rad. Det var til og med et par store navn som jeg ikke fikk med meg før på rulleteksten.

I «Once Upon a Time In Hollywood» er det helt umulig å forutse hva som vil skje og hvilken retning filmen vil ta. Og selv om den er spekket med absurde hendelser, henger alt på en eller annen merkelig måte sammen.

TV 2s filmanmelder Camilla Laache.
TV 2s filmanmelder Camilla Laache.

Filmen er referansepakket, og det skinner gjennom på hvert bilde at regissøren er en filmelsker – og ikke minst filmkjenner.

Det er blanding og lek med genre og westernklassikere.

Westernspråket blander seg inn i nåtids 60-tallet, spesielt på en, tilsynelatende meningsløs, sidevei Brad Pitts rollefigur tar, der han kommer til et forlatt western-filmsett, nå bosatt av hippier.

Dessuten glir overgangene mellom 1969 og filmene med den fallerte westernstjernen Rick elegant og sømløst.

Det er en nostalgisk-ironisk hyllest til Hollywoods glansdager. Og Hollywood anno 1969 ser virkelig smashing ut, helt ned til de minste detaljer.

Jeg lurte lenge på hvorfor filmen hadde fått 15 års grense, men mot slutten kommer et typisk Tarantinsk voldsklimaks.

Jeg er litt usikker på om det er noe større budskap med filmen, og man forlater filmen idet man forlater kinosalen. «Once Upon a Time In Hollywood» er ikke blant Tarantinos beste, men den underholder godt i de nesten tre timene, og det er noen enkeltscener og dialoger som trekker voldsomt opp.

Terningkast 5