Det er 20 år siden 12 år gamle Kristin Juel Johannessen ble funnet drept i et skogholt på Mørk i Larvik, ikke langt fra der hun bodde.
Først i 2016 ble saken offisielt oppklart og gjerningsmannen dømt for drapet. Og det var takket være den enorme etterforskningen som Kristins far, Roar Juel Johannessen, og resten av familien hadde gjennomført.
Drapskvelden
5. august 1999 omtrent klokken 18.30 satte Kristin seg på sykkelen for å sykle ned til en venninne. Planen var en badetur i Goksjø.
På veien møtte hun storesøsteren Linda som var på vei hjem fra jobb. De hilste kjapt før Kristin syklet videre.
Da Linda kom hjem oppdaget hun at Kristin hadde tatt skoene hennes. Hun satte seg derfor i bilen og kjørte ned til Kristins venninne. Der ble det raskt klart at Kristin aldri hadde kommet frem som avtalt. Dermed startet letingen.
Rundt 23.30 samme kveld ble Kristin funnet død. Obduksjonsrapporten viste at hun ble kvalt.
Det gikk i svart
For familien er mange av de første dagene gått helt i svart. Kristins far, Roar Juel Johannessen, forteller til «God sommer Norge» at de bare levde på et «eksistensnivå». At det meste før begravelsen gikk på autopilot.
– Det var takket være naboer og venner vi kom oss gjennom. Det første du slutter med er å spise og drikke. Det var en nabodame som skar opp maten i terninger og nærmest matet oss, sier Roar.
Naboer slo opp telt og stoppet alle biler familien ikke ville ha til huset. Etterhvert slo overlevelsesinstinktet inn.
Han husker det ikke selv, men ifølge kona Anne og datteren Linda skal han ha gitt Kristin et løfte i kapellet rett før begravelsen. Han skal ha sagt «Den jævelen skal tas, koste hva det koste vil».
Skyldfølelse
For søsteren Linda bar de første dagene preg av massiv skyldfølelse.
– Jeg skulle ha kjørt Kristin til badeplassen den gangen, men kom sent hjem fra jobb.
– Men jeg kjørte jo etter fordi hun hadde tatt skoene mine, og kjørte ned samme vei som hun hadde syklet. Antageligvis, i den perioden jeg kjørte frem og tilbake der, har hun kjempet for livet. Den sitter hardt i.
Linda ble tatt med til åstedet av hundeføreren som fant Kristin for at hun skulle identifisere sykkelen Kristin hadde brukt - som var Lindas.
– Det var den verste delen. Da hundeføreren bad meg gå vekk etter å ha identifisert sykkelen hennes, forstod jeg at det ikke lenger kunne handle om at hun hadde falt av sykkelen og brekt et bein. Jeg la lokk på det meste der og da.
