Dette bilmerket har du kanskje aldri hørt om

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere.

Denne gangen handler det om Simca 1100 GLS 1974, en rimelig og populær familiebil i mellomklassen tidlig på 1970-tallet. Og et bilmerke de færreste i dag har hørt om…

Det er lenge siden Simca ble borte. Selv om merkenavnet levde videre på enkelte Talbot-modeller helt til 1986, så var det slutt for Simca som selvstendig bilprodusent i 1979. Da hadde Société Industrielle de Mécanique et Carrosserie Automobile (Simca) vært i drift siden etableringen i 1934.

Nest størst i Frankrike

De første 17 årene bygde Simca biler på lisens fra Fiat. Det var først i 1951 fabrikken presenterte sin første egenutviklede bil, Aronde. Denne ble til gjengjeld en knallsuksess, som raskt førte til behov for mer plass. Dette løste Simca elegant ved oppkjøpet av Fords fabrikk i Poissy i Paris i 1954. Samtidig overtok man modellen Vedette, som også bidro godt til salgstallene på 1950-tallet.

Simca vokste raskt gjennom 1950-årene. I 1952 kjøpte selskapet lastebilprodusenten Unic, og i 1958 overtok de bilprodusenten Talbot-Lago.

Da 1950-årene lakket mot slutten, var Simca etablert som Frankrikes nest største bilprodusent. På denne tiden kjøpte Chrysler seg opp i selskapet som et ledd i sin langsiktige strategi om på bygge opp en verdensomspennende virksomhet, og i 1964 overtok de aksjemajoriteten i Simca.

Trangt om saligheten

Modellbetegnelsene skiftet fort over fra navn (Aronde, Vedette, Ariane) til tall, som også for bilen jeg ser tilbake på i dag – Simca 1100 GLS 1974-modell. Prøvebilen var midt i livsløpet for denne modellserien, som ble produsert fra 1967 til 1981, og var en familiebil i mellomklassen.

Simca 1100 var relativt tidlig ute med den moderne løsningen med tverrstilt motor foran og forhjulsdrift. Dette ga vesentlig bedre plassutnyttelse, og komforten fulgte vanlig fransk standard: Behagelig bil å kjøre.

Simca 1100 i 1974-årgang var registrert for fem personer, men med en største utvendig bredde på bare 1,59 m ble det ganske trangt om saligheten for tre personer i baksetet. Riktignok var både dører og sidevegger mye tynnere den gang enn nå, men likevel… En Golf er i dag til sammenligning ca. 1,80 m bred.

Moderne på sin tid

Beinplassen var heller ikke all verden å skryte av, men takhøyden var i det minste bra. Hekken hadde litt av det samme «Bestemor Duck-designet» som en tidligere generasjon av Renault Megane hadde. Det var særpreget og annerledes, men gikk jo noe på bekostning av bagasjeplass. Nedfellbare bakseter var til hjelp her, og 1100 var dessuten blant de aller første med kombiløsning (stor bakluke) da den ble lansert i 1967.

Modellen var en moderne bil for sin tid på flere måter, med skivebremser og uavhengige oppheng både foran og bak.

Med en 1.118 cc motor på 60 hk, og en egenvekt på beskjedne 918 kilo, holdt ytelsene bra følge med konkurrentene i klassen.

Nedturen kom…

Simca 1100 var en brukbart utstyrt og rimelig familiebil på sin tid, og ble en suksess for Simca, med mer enn 2,2 millioner produserte biler inntil produksjonen stoppet tidlig på 1980-tallet. «All time high» kom med nesten 300.000 biler produsert i 1973. Også 1974 var et godt år, men deretter begynte tallene sakte men sikkert å synke, og etterfølgeren Chrysler Horizon, senere Talbot Horizon kom aldri i nærheten av slike produksjonstall.

Simca 1100 leverte for øvrig også plattformen til crossover/SUV-forløperen Matra Simca Rancho, som Broom tidligere har skrevet om.

Den kommer lekende lett opp i 120 km/t

«Sympatiske kjøreegenskaper»

Hvordan var så denne litt anonyme familiebilen å kjøre? Jo, slett ikke verst! I Alle Menns Blad nr. 47 i 1974 kunne jeg melde følgende: «Skinnet kan bedra. Ved nærmere bekjentskap viser det seg at bilen er både kvikk og morsom å håndtere, med kjøreegenskaper langt i overkant hva i alle fall jeg hadde ventet. At komforten også ligger et par hakk over hva bilen selv først gir inntrykk av, skal også nevnes.

Uavhengige oppheng både foran og bak, og hjulene plassert i bilens hjørner er kort sagt hemmeligheten bak de sympatiske kjøreegenskapene.

1100-modellen er nemlig meget sporsikker og har et veigrep den kan være godt bekjent av – også i fint selskap. Rent forbausende som den klorte seg fast til underlaget, selv om pådraget i skikkelige kurver var alt annet enn moderat. Knelte gjorde den, og det både godt og vel, men det skulle stor provokasjon til før den slapp taket.»

Ingen sprinter

Jeg fant ellers bilen «rommelig, bekvem å laste og meget anvendelig.» Motoren på 60 hk, som samarbeidet med en firetrinns manuell girkasse, fikk også godkjent karakter: «En både kjapp og arbeidsvillig kraftkilde, som også hadde meget bra seigdragningsevne. Akselerasjonsressursene er i overkant av hva som var ventet, selv om bilen ikke er noen sprinter.» Bak denne uttalelsen skjulte det seg en 0-80-akselerasjon på 12 sekunder, noe som var temmelig gjengs den gangen. Toppfarten var ellers 145 km/t.

Merkelig askebeger-plassering!

Jeg skrøt også av den store åpningsvinkelen på dørene, som ga bekvem adkomst, og av instrumentbordet, selv om jeg mente at bruken av «juksepanel» var noe overdreven!

På minussiden kom også støyisolasjonen. Brummingen fra de 60 hestene under panseret var mer fremtredende enn «hva man bør ha lov til å vente seg.»

I røykingens gullalder var naturligvis askebegrene viktig utstyr, og her fikk de ikke helt godkjent: «Plasseringen av askebegrene bak er avgjort bemerkelsesverdig – helt ned mot dørstokken på hver side. Vanskelig å finne, upraktisk og vrient å bruke,» skrev jeg.

Dette var bilen som startet SUV-bølgen

Rusten har tatt de fleste

Ellers var mangelen på oppvarmet bakrute et sterkt savn, og en clutch som knirket høylytt fikk heller ikke akkurat applaus.

Likevel ga jeg – til kr. 29.680,- levert Oslo – konklusjonen «mye bil for pengene».

Nettopp prisen, og opplevelsen av å få mye for pengene, var lenge det som holdt salgstallene godt oppe for Simca 1100 også i Norge. I Frankrike var modellen bestselger i 1974, men fallet nærmet seg raskt. Økende kvalitetsproblemer, og ikke minst et stadig større rustproblem, satte fart på nedgangen, og i 1981 ble det produsert færre enn 20.000 Simca 1100.

Ikke minst de store rustproblemene har ført til at det er tatt vare på forholdsvis få biler av denne modellen.

Dette bilmerket forsvant for 30 år siden

Se video: Her lever Saabene videre etter konkursen