Denne får folk til å sperre opp øynene

Midt på 90-tallet kjøpte jeg min aller første bil. Etter et møte med en banken fikk jeg skrapt sammen nok midler til å sikre meg en utgave av første generasjon Toyota MR2. Jeg elsket den bilen!

Midtmontert motor, bakhjulsdrift og 16 ventilers Twin Cam-motor på 124 hk (vi trenger ikke å ødelegge den gode stemningen med å si at det er den samme 1,6-literen som ble brukt i blant annet Corolla!). Den veide omtrent det samme som et snøfnugg, og var derfor både kjapp og ikke minst artig å kjøre. Jeg syntes dessuten den så ut som en liten Ferrari!

Mitt første møte med en skikkelig sportsbil, var derfor signert nettopp Toyota. Og kjærligheten til den bilen var så sterk, at jeg senere endte opp med å kjøpe TRE MR2-er til! I tillegg er jeg en stor fan toseteren GT-86.

Helt siden de første bildene av nye Supra dukket opp, og jeg fikk se den på bilutstilling for første gang, har jeg derfor fysisk VERKET etter å få kjøre den.

Forventningene har vokst seg store, når jeg endelig får hendene på nøkkelen.

Les testen av supermorsomme Toyota GT86 her

Mye mer enn bare fornuft

Toyota er først og fremst kjent for sine driftssikre-, fornuftige- og kanskje litt trauste biler. Men de vet en hel del om å lage sportsbiler, også. Den lekre sportsbilen GT 2000 som ble produsert på 60-tallet er noe av de peneste som ruller rundt på fire hjul, alle generasjonene av MR2 har vært artige biler å kjøre, Celica har også lange tradisjoner.

Om en ser på motorsport, har Toyota satt sitt preg, der også. Nå i senere tid med blant annet seier i selveste WRC i 2018 med sin spinnville-, firehjulsdrevne Yaris, seier i Dakar rally i år med Hilux og både første- og andreplass i det prestisjetunge 24-timersløpet Le Mans – med den hybride racerbilen TS050.

Og nå er de altså på plass med en hard core sportsbil for vanlig vei. Det tok 17 år, men her er den nye generasjon av Supra. Den er ikke superbil-rask, men vi har knapt kjørt en bil i år som har fått like mye oppmerksomhet!

Nei – ikke alle kjøper elbil ...

Herlig vulgær

Designet er nemlig av typen du ikke overser. Når en Supra ruller inn på bensinstasjonen, blir den lagt merke til. Av alle! Og de fleste tar seg god tid til å la de mange detaljene får synke inn. Det er mye å få med seg.

Bortsett fra selve formen, langt panser og kort hekk, er frontlyktene det nærmeste du kommer et trekk som ligner forgjenger. Rett forfra har den altså noen likhetstrekk med bilen som rullet av produksjonsbåndet for siste gang for 17 år siden. Men så er det slutt. Nye Supra går sine egne veier.

Fronten har fått en markert snute som liksom strekker seg gjennom frontfangeren, og ligner litt på snuten på en hai. Tøft! På sidene av frontfangeren er det to store luftinntak – med et langt og kraftig panser bak seg. Over forhjulene er det en markant hevelse. Men disse er på ingen måte like kraftig som de svulmende buene over bakhjulene. Det er herlig vulgært, uten å bli for mye! Om Supra var en kvinne, ville den vært Jenifer Lopez – ikke Kim Kardashian.

Se video av vårt første møte med Toyota Supra på bilutstilling her

Delte meninger

På taket er det også en kuppel over hvert av setene. De gir både økt takhøyde i bilen, og bedre flyt for luften over toppen på bilen.

Den korte hekken ser ekstremt muskuløs ut – og ender opp med en frekk spoiler helt til slutt. Et verdig punktum på et design vi bare blir mer og mer glad i, i løpet av testperioden.

Det skal sies at meningene innad i Broom-redaksjonen er delte, om denne bilen. Noen mener den blir for mye. Jeg synes det er akkurat så tøff i trynet som den skal være! Og siden ingen av de andre har anledning til å motsi meg akkurat her, er det det som blir konklusjonen.

Interiøret domineres av to lave og godt polstrede sportsseter, en høy senterkonsoll mellom setene – og multimediaskjermen som er plassert oppå dashbordet.

Og her er kanskje det vi finner det en del er skeptiske til: De veldig synlige tegnene på at Supra er et samarbeid med BMW. Dette vet vi en god del Supra-fans er skeptiske til. De ønsker at bilen skal være gjennomført Toyota. Faktum er nemlig at plattformen og motoren er signert BMW – og det samme er altså mye av interiøret.

Men vi klarer ikke helt å se problemet. Man får altså et av bilverdens beste infotainmentsystemer (riktignok noe nedskrudd i forhold til det BMW selv har, men likevel) og et supert head up display.

Nå har denne Toyota-en blitt en kultbil

Brukbart bagasjerom

Dessuten har Toyota sørget for at man slipper de dårlige digitale instrumentene som BMW bruker. I stedet har man her et mer tradisjonelt og lettlest oppsett, som fungerer mye bedre.

Joda, en kunne kanskje gitt interiøret mer Toyota-preg – men vi tror de fleste Toyota-kunder vil bli veldig glad i oppsettet hentet fra BMW.

Skulle vi pirket på noe, er det at innholdet på skjermen på dashbordet kunne vært lettere å se. Vi forsøkte å skru opp lysstyrken, men den var på topp allerede. Kanskje ville det hjulpet om den var vinklet mer mot fører, og litt nedover, for å unngå for mye gjenskinn.

Utsynet er forøvrig begrenset. For det første fordi frontruta og sidevinduene er lave, i tillegg til at bakruta ikke hjelper så mye heller. Derfor er ryggekamera viktig!

Plassen er bra – og bak skuldrene har man innsyn til bagasjerommet. Det oppleves faktisk ganske romslig, selv om antall oppgitt liter er kun 290. Åpningen er ganske smal, og det er en relativt høy kant å løfte over. Men så lenge det uansett ikke er snakk om store kolli, blir det neppe et problem.

Når man er på plass bak rattet og bagasjen er lastet inn, er det endelig på tide å gjøre det denne bilen virkelig er laget for: KJØRE!

Verdens eldste Toyota dukket opp – i Sibir

Motor med "feil" logo

Supra starter med et potent snerr og lite snerr – før turtallet roer seg ned og går over i en lavmælt knurring. Startbjeffet er akkurat nok til at du vekker naboene og får oppmerksomheten fra de som står rundt deg.

Motoren har Toyota-merke på seg, men dette er rekkesekseren vi kjenner fra blant annet BMW Z4 M40i. Og igjen, Supra-puristene er nok ikke nødvendigvis helt fornøyd med opphavet til motoren. Men dette er virkelig en godbit. 3-literen har twin turbo og yter 340 hk – en råsterk kraftkilde for denne bilen.

I motsetning til BMW, har ikke Toyota laget en rekke ulike kjøreprogrammer. Det er "normal" – eller Sport. En av to. Og det holder også. Sport kan dessuten settes opp slik du ønsker. Men vi lot bare fabrikk-innstillingen stå: Sport på alle områder.

Langt mer avgjørende, er knappen som gjør at du kan slå av antispinn-systemet. Den er snarveien til pur lykke. Mer om det senere.

Super-Toyotaen som aldri ble solgt

Lanuch control kan bli kostbart

Ute på veien får vi raskt godfølelsen. Vi sitter lavt, det er et smalt vindu foran oss – og rattet er herlig å holde i. Også er det lydbildet! Hvis du ikke blir gira av å høre denne bilen snerre opp mot 5-6.000 omdreininger, bør du oppsøke fastlegen.

Vi elsker at du kjenner veldig godt at dette er en bakhjulsdrevet bil. Hekken "setter" seg når du gir gass – og foran reiser det ruvende panseret seg.

Og nå til knappen som lar deg slå av antispinn-systemet. For denne bilen er perfekt balansert og ypperlig å slenge litt med rumpa med. Den forteller deg tydelig hva den vil gjøre, og byr ikke på overraskelser. Bare husk: Det er 340 hk her. Er du uvøren, kan hekken komme veldig raskt!

Du kan også ta launch control. Bare husk at det blir fort kan få store konsekvenser for dekk-budsjettet. Da blir nemlig dekkene stående å spinne. Lenge! Moro, ja, men ikke nødvendigvis slik du setter den raskeste 0-100 km/t-tiden. En øvelse Supra forøvrig klarer på bare 4,3 sekunder.

Akkurat akselerasjonen er forøvrig helt herlig. Både draget og lyden er egnet til å gi deg gåsehud!

Toyota Supra: Thomas har 500 hk på bakhjulene

Landeveien

Supra er likevel på sitt aller beste er når du kan ta den ut på en øde landevei (eller på bane! Vi har kjørt Supra på den ikoniske Le Mans-banen også), med masse fine svinger. Her kan du virkelig sette den presise styringen på prøve, og bli godt kjent med bilen. Og jo mer du kjører, jo mer du slipper den løs, jo mer vil du like den.

Rolig inn i svingene, så gradvis økning gjennom og full pedal når hekken har kommet i posisjon til å banke kreftene effektivt ned i asfalten. Supra er virkelig god til å plante kreftene i bakken – noe som lar deg utnytte den herlige motoren.

I tillegg er bilen lett og akselavstanden kort, noe som gjør at den blir ekstra smidig. Toyota har laget sitt eget oppsett på BMW-plattformen, og det gir veldig lavt tyngdepunkt, god vektfordeling – og ikke minst perfekt balanse.

Den åtte-trinns ZF-girkassen synes vi fungerer godt 90 prosent av tiden. Men den er litt treg i visse situasjoner, når du girer manuelt. Noen ganger når vi girer ned, er det en irriterende forsinkelse.

Ideelt sett kunne vi gjerne tenke oss denne bilen med manuell girkasse. Det er tross alt et leketøy. Enn så lenge er ikke dette mulig å bestille – og det vil nok også skuffe noen.

Her får Lamborghinien juling av en Toyota!

Prisen

Noen vil nok også bli skuffet over prisen. Ikke fordi det er unaturlig dyrt, men fordi alle slike biler koster flesk i Norge. Her er det ingen elektrifisering som kan dra ned avgiftene. Og dermed må du ut med 930.000 kroner for topputgaven, A90. Det er mye penger.

Men om vi setter den opp mot sammenlignbare biler, er det ikke så ille likevel. Det er 60.000 kroner billigere enn M2 Competition, som bare er 0,1 sekund rasere til 100 km/t. M2-en har riktignok en fullverdig M-motor på 410 hk fra BMW, fire seter og litt større bagasjerom, men likevel.

Porsche Cayman T PDK koster 30.000 kroner mer. Den har "bare" 300 hk og er 0,6 sekunder tregere til 100 km/t.

Av alle disse, tør vi påstå at det er Supraen som har det mest særegne designet, den har brukbar bagasjeplass – og er en skikkelig artig bil å kjøre. Vi tror derfor valget for de som skal unne seg en skikkelig morobil, plutselig ble litt vanskeligere ...

Denne har mange ventet lenge på

Topp 5: Driftingbiler

Her er bilen som Supra deler plattform og motor med

I klippet under kan du se hvordan det gikk da vi kjørte Toyota Supra på Le Mans-banen: