Analyse

Nice, Frankrike 20190621.Norges Ingrid Syrstad Engen på den norske trening fredag før lørdagens åttendedels finale mot Australia.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Nice, Frankrike 20190621. Norges Ingrid Syrstad Engen på den norske trening fredag før lørdagens åttendedels finale mot Australia. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Foto: Terje Bendiksby

Her er Norges suksessfaktorer

TV 2s ekspert i Nice med statusrapport forut for kvartfinalen mellom Norge og Australia.

Vi er i VM, og lørdag skal vi spille åttedelsfinale mot Australia. Vi er per i dag et av verdens 16 beste lag, og lørdag kveld kan vi være et av verdens åtte beste lag.

Du merker deg kanskje at jeg sier «vi». Det er muligens fordi jeg ennå ikke har klart å frigjøre meg helt fra å være Norge, spille for Norge. Samtidig tenker jeg at alle nordmenn har rett til å bruke «vi» når vi snakker om våre landslag.

For tygg litt på ordet. Landslag. Landets lag, laget som representerer Norge som nasjon, fra nord til sør, øst til vest. Det er vi som er Norge, og så er det 23 heldige og dyktige utvalgte som får lov til å representere oss alle.

Så hva er status på oss, Norge, så langt i VM? Tre kamper er spilt. To er vunnet og en er tapt. Seks mål er scoret. For selvmål er også mål.

La oss starte med Nigeria-kampen.

Kampen som skulle legge føringer for hele Norges mesterskap

For det ville den. Det var alle klar over. Med tidenes svakeste mesterskap relativt ferskt i minnet – et EM som alle aller helst bare vil glemme, men som er umulig ikke å referere til – var det mye som sto og falt på akkurat disse 90 minuttene. For hvordan sto det egentlig stilt med Norge?

Ja, de hadde vunnet fem av årets syv kamper, men det var mot lag ranket 16 og nedover. Mot Canada (ranket 6) i januar og New Zealand (ranket 19) i april ble det tap. Diskusjonene siden forrige mesterskap og helt frem til inngangen av Frankrike-VM, hadde i all hovedsak dreid seg om den ene spilleren som ikke ville være der lenger. Spillere, trenere og hele Norge var klar over at disse 90 minuttene mot Nigeria ville diktere om dette skulle fortsette å være fokus, eller om Norges faktiske prestasjoner i fotball-VM skulle få snakke for seg selv. Og TAKK OG LOV, det gjorde de. Med glans.

Spillestilen: Hva skal til for at det skal funke?

Et av de store spørsmålene i forkant av dette mesterskapet dreide seg om Norges spillestil. En spillestil som kan anses som moderne, men unorsk, og som jentene på langt nær håndterte for to år siden. De fleste vet at jeg er tilhenger av store deler av filosofien til Martin Sjögren og assistenttrener Anders Jacobson. Jeg liker idèen om backer som offensive breddeholdere. Det gjør kantene litt friere og åpner opp for en bedre dynamikk og større uforutsigbarhet i det offensive spillet. Personlig synes jeg også det er vanskelig å forsvare seg mot. Men som de fleste spillestiler, så finnes det en en god del premisser som må ligge til grunn for at dette skal funke.

For det første så må laget evne å holde ballen lenge nok til at backene rekker å komme seg høyt nok. Dette klarte vi ikke i EM, og resultatet ble ingen breddeholdere, noe alle fotballspillere vet at man er helt avhengig av. Mot Nigeria funket det. Vi evnet å holde ballen i laget, backene rakk å flytte seg opp, og vi hadde et forsvar og en sentral midtbaneduo som serverte våre kreative kanter rettvendt i mellomrom gang på gang. Så hva har egentlig endret seg? Bortsett fra at spillergruppen og ledelsen har fått mer tid sammen, vil jeg trekke frem tre ting.

To ungfoler som har vekket Norges midtbane til live:

I EM for to år siden startet vi ikke med samme midtbanefirer en eneste kamp. Det er sjelden et godt tegn, fordi det betyr som regel at treneren ikke har fått midtbanen til å funke. Som gammel midtbanespiller liker jeg å tro midtbanen er hjertet i laget, leddet som binder de elleve sammen både offensivt og defensivt, og er det en ting som har imponert meg dette mesterskapet så er det Norges midtbane.

Og selv om det er fristende å trekke frem våre to skapende, kreative og lekne kanter, Guro Reiten og Caroline Graham Hansen, så er det to andre som skal få lov til å spille hovedrollene. Vilde Bøe Risa og Ingrid Engen er henholdsvis 23 -og 21 år gamle, men har spilt med en ro og en trygghet som kjennetegner verdens beste sentrale midtbanespillere. Disse to skal ha mye av æren for at Norges offensive spill har fungert bedre enn på lang, lang tid.

Så glemmer jeg selvsagt ikke våre to midtstoppere, som gang på gang har stått for oppspillene til den sentrale duoen. Men forsvaret tør å bruke de to hele tiden nettopp fordi de håndterer ballen så godt, både feilvendt og i trange situasjoner. Resultatet er blant annet at motstanderens midtbane blir nødt til å støte, og det åpner seg rom mellom og bak dem.

Spisser som skjønner betydningen av forsvar:

For å ikke glemme at fotball også handler om å forsvare seg, så må vi trekke frem Norges forsvar, og med Norges forsvar snakker jeg nå faktisk om spissene. Jeg har selv spilt med Isabell Herlovsen i mange år, og vet verdien av spisser som skjønner betydningen av sitt defensive arbeid. Norge hadde ikke vært videre i dag hadde det ikke vært for den enorme innsatsen fra vårt frontledd.

De setter standarden for Norges press, og det er så mye enklere å være midtbane- og forsvarsspiller når det gode presset starter helt på topp. Gjenvinning er en annen sentral bit, og selv om denne kan bli enda bedre, ser vi likevel ikke spillere som henger med hodet etter tapt ball. Vi fortsetter til situasjonen er over eller til ballen er ute av spill, og resultatet er at Norge er et veldig kjipt lag å møte.

Samhold:

Det er blitt en floskel, dette med viktigheten av et godt samhold, og jeg må innrømme at jeg har undret meg over hvor dypt dette samholdet som jentene har vært så opptatt av å kommunisere faktisk har sittet. Er det for å fremstå som samlet i en tid preget av mye rot, usikkerhet og skepsis, undret jeg meg.

Beviset på at mine fornemmelser var totalt feil kom klart frem mot Nigeria. For det vi så var samhold i praksis, og samhold som en faktisk bidragsyter til å gjøre et lag bedre. På samme måte som tekniske ferdigheter og hurtighet. For fotball er et lagspill - det er mye av grunnen til at jeg elsker spillet - og når laget blir større enn summen av de elleve spillerne – jeg kjører på med enda en floskel – da er man inne på noe.

Med samhold kommer også trygghet, og det synes over hele gruppen at dette er en trygg gruppe som stoler på hverandre og ønsker hverandre vel. Jeg synser meg frem til at Martin Sjögren og teamet hans skal ha en del av æren. Det krever sin leder å reise seg selv og laget etter en opplevelse som mesterskapet i Nederland for to år siden. Kritikken haglet fra alle kanter, og jeg ser ingen grunn til å tro annet enn at selvtilliten var helt på bunn.

Å evne å få, stort sett, den samme spillergruppen til å fortsette å tro på det de da hadde startet med, er en kunst. Jeg synes også vi ser en annen leder utenfra i Martin enn for to år siden. Han oser en ro og en trygghet som jeg ikke opplevde i Nederland, og – en siste floskel for denne gang – en trygg leder gir en trygg spillergruppe.

Frankrike og Sør-Korea

Det var ingen som forventet at Norge skulle slå Frankrike, kanskje bortsett fra laget selv. Enda et bevis på den innmari store troen i laget. At det ble tap var greit nok, ettersom Frankrike er ett av verdens beste lag, men jaggu viste Norge at de kan hamle opp med de aller beste. I vurderingen av en prestasjon må man alltid ta hensyn til motstander, og nettopp med Frankrikes høye nivå i mente, er denne førsteomgangen en av de aller beste jeg har sett av et norsk lag.

Noen av mine verste opplevelser på fotballbanen har vært mot nettopp franskmennene, og jeg tror at denne opplevelsen, på tross av tap, var en god en for jentene. Dog kom vi aldri opp på samme nivå mot Sør-Korea i siste gruppespillkamp. Den offensive roen og det gode presset vi fikk se fra Norge i de to foregående kampene, var det nå Sør-Korea som sto for. Så karret vi oss likevel til seier, og Australia står for tur i første utslagsrunde.

Australia – kan det gå?

Ja, det kan gå, det kan så absolutt gå, til tross for den spillemessige nedturen mot koreanerne sist. Historisk sett sliter Norge med asiatiske, possession-orienterte lag, da vi sliter med å få tak i både ballen og kampen. Men Australia har en mer europeisk spillestil, med en 4-3-3-formasjon der ballen går mye i lengderetning, og det passer Norge godt.

Så til tusenkroners-spørsmålet; hva kreves av oss for å ta Australia og gå videre til en kvartfinale? Særlig to spillere hos Australia må nøytraliseres, og hvis dette lykkes for Norge, vil veien til en kvartfinale være ganske mye kortere.

Det er snakk om deres toppscorer, ut-av-en-annen-verden-atletiske Sam Kerr, og spiehlführeren på midten, Emily Van Egmond. Førstnevnte scoret fire mål i siste gruppespillkamp mot Jamaica, og er en meget farlig spiller grunnet fart og intensitet, dribleferdigheter og avslutningsferdigheter i verdensklasse. Allsidighet kjennetegner henne, og full konsentrasjon i 90 minutter fra vårt forsvar er helt avgjørende for å unngå at Kerr får herje. Emily Van Egmond er et midtbaneanker som styrer det meste av Australias offensive spill. Vi er derfor helt avhengige av at våre spisser på lørdag gjør det vanskelig for henne.

Så til Norge. Hva vil vi få se? Og hvordan bør Norge opptre?

Martin Sjögren har vist liten vilje til å endre formasjon, så et Norge i noe annet enn en 4-4-2 er lite sannsynlig. Gitt at Australias sentrale midtbanespiller er såpass viktig å ta ut, kan en toer i front for Norge være veldig hensiktsmessig. Imidlertid håper jeg vi ser et Norge med evne til å gjøre endringer hvis kampbildet krever det. Det var meget etterlengtet mot Sør-Korea der vi ble spilt ball i hatt med i 75 minutter, og en femmer på midten kunne kanskje gjort godt for det som virket som slitne norske spillere.

Det er ekstra slitsomt å løpe etter ball i nesten 90 minutt, og med en femmer på midten ville avstandene blitt litt mindre, og vi kunne fått litt mer kontroll over kampen. Bekymringen er om spillerne faktisk er slitne, da flere nøkkelspillere har hatt lengre skadeavbrekk og derfor kanskje ikke er så godt rustet for et langt mesterskap med flere kamper på dette nivået. Jeg velger å tro og håpe på at kampbildet mot Sør-Korea er roten til denne bekymringen, og at alle jentene er pigge og fine på lørdag.

Får vi se et Norge som evner å holde i ball, som evner å få kantene våre rettvendt i mellomrom, som beholder den offensive roen selv om motstanderen er over oss fra alle kanter? Får vi se et Norge med intensitet, vilje og dedikasjon i sitt defensive press og konsentrasjon i boks? Får vi se et norsk angrep som evner å ta vare på mulighetene som det mest sannsynlig ikke blir så mange av? Og får vi se et Norge som reiser seg og gjør nødvendige grep om kampbildet krever det? Det håper jeg, for da er sjansene store for at vi også får se et Norge som slår Australia.

Da er vi i så fall videre til VM-kvartfinalen for første gang på tolv år, og kan virkelig begynne å drømme om hva som kommer de neste ukene. Litt før kl.21 i kveld synger jentene våre nasjonalsangen. Syng med, du også. Det er du og jeg og vi – Norge – som spiller.

Lik på Facebook