Kommentar

Oslo 20190429.Johannes Høsflot Klæbo på pressetreff i Holmenkollen.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Oslo 20190429. Johannes Høsflot Klæbo på pressetreff i Holmenkollen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto: Ruud, Vidar

Derfor er det bra at Klæbo utfordrer regelverket

Og derfor er det bra at reglene finnes.

Forberedelsene til en ny sesong er i gang, og etter en vår preget av den sedvanlige diskusjonen knyttet til ulike uttak er det nå utøverkontrakten som (igjen) står i fokus.

Enkelt forklart er norsk idrett organisert slik at det er øverste organ som til enhver tid i større eller mindre grad bestemmer over utøverne. Som landslagsutøver må du forholde deg til forbundets regler, mens du som klubbløper må forholde til deg klubbens reglement. Slik bør det være, og slik må det også være.

Likevel er det bra og faktisk helt nødvendig at reglene blir utfordret. For det er nettopp det Johannes Høsflot Klæbo gjennom sin far og manager Håkon Klæbo gjør nå, på samme måte som blant andre Petter Northug og Marit Bjørgen har gjort tidligere. Når reglene utfordres, er konsekvensen at både utøvere og forbund vil få svaret på hva det er som faktisk gjelder, slik at reglementet i større grad er tilpasset dagens idrettsutøvere.

Som landslagsløper i langrenn må du signere en avtale med Skiforbundet, som på den ene siden gir deg tilgang på alt forbundet har å tilby. Dette utgjør til sammen en årlig investering på rundt én million kroner på hver utøver alene, samtidig som inntektene A-lagene generer bidrar til aktivitet for veldig mange flere enn de som denne uka er på Sognefjellet og forbereder seg til en ny sesong.

På den andre siden fører denne avtalen med seg en rekke krav og forventninger, og det er særlig rundt markedsrettigheter diskusjonene har vært og fortsatt er. Med tanke på alt som har skjedd med TV, internett og sosiale medier de siste årene, samtidig som langrennsløperne har blitt synlige året rundt, er det kanskje ikke så rart at enkelte utøvere har sett seg nødt til å tvinge forbundet til å tråkke opp nye og bedre spor. Noe annet skulle egentlig bare mangle.

Derfor er det bra at Johannes Høsflot Klæbo nå utfordrer forbundet og tar sporten til et nytt nivå også utenfor løypa. Det vil føre til et bedre regelverk i fremtiden, for både Høsflot Klæbo og de som følger etter. Når det er sagt, er det ikke spesielt synd på det som i fjor var verdens beste langrennsløper. Vi snakker tross alt om en utøver som får holde på med det han liker aller best, samtidig som han tjener millioner av kroner.

Akkurat hva det er som diskuteres bak lukkede dører er det bare forbundets representanter og teamet rundt Klæbo som vet, så å mene all verden om hva som er rett og galt i akkurat denne saken lar jeg være opp til noen andre. Det som imidlertid er viktig å huske på er hva det faktisk er som utfordres, og hvorfor det er viktig å se begge sider av saken også i dette tilfellet.

På den ene siden må en selvsagt ha en viss sympati med utøvere som Johannes Høsflot Klæbo, som ønsker å skape seg en karriere både i og utenfor skiløypa. Den aktive karrieren varer ikke for alltid, og da er det forståelig at en vil gjøre mest ut av tiden i rampelyset. Likevel, når det er stjernene som ber om enda mer, er det lett å tenke «mye vil ha mer».

På andre siden har du et forbund som skal sørge for tilrettelegging ikke bare for A-landslaget, men også for rekruttlandslag, juniorlag og regionlagenes satsing. Og der A-lagene går i pluss og er attraktive for sponsorene, ville ikke de andre lagene eksistert om det ikke var for pengene skapt av landets aller beste løpere. Johannes Høsflot Klæbo har selv vært en del av både junior- og rekruttlandslaget, to lag som i større eller mindre grad var finansiert av forbildenes resultater.

Også barn og ungdom, funksjonshemmede utøvere, utdanning og breddetiltak finansieres på sett og vis av Klæbo, Johaug & Co. Dagens forbilder legger med andre ord til rette for morgendagens helter. Dette gjelder ikke bare i langrenn, men for norsk idrett generelt.

Uten avtalene som sikrer Skiforbundet og andre særforbund retten til å benytte seg av de beste utøvernes markedsverdi for å skape inntekter vil det sannsynligvis dryppe langt mindre på de som kommer etter. Derfor er det bra at disse reglene finnes, selv om særforbundene selvsagt ikke må bli grådige og ta større plass en de faktisk trenger. Her gjelder det å finne en løsning som fungerer for begge parter.

Så selv om det altså er lett å forstå at utøvere med enormt markedspotensiale ønsker å utforske hva som er lov og ikke innenfor dagens regelverk, må en aldri glemme det Marit Bjørgen så klokt sa; at kua (eller i dette tilfellet oksen) også har vært kalv.

Lik på Facebook