KJEMPER: Linda og Roar Juel Johannessen ga aldri opp håpet om at drapsmannen til Kristin skulle bli tatt og straffet. Det går ikke en dag uten at de tenker på Kristin. Foto: Runar Blekken.
KJEMPER: Linda og Roar Juel Johannessen ga aldri opp håpet om at drapsmannen til Kristin skulle bli tatt og straffet. Det går ikke en dag uten at de tenker på Kristin. Foto: Runar Blekken.

Kristin-drapet: – Lovet at jeg skulle ta den jævelen

ÅSTED NORGE (TV 2): Han er pappaen som aldri ga seg med å finne svar på hvem som sto bak drapet på sin 12 år gamle datter Kristin. Nå ser Roar Juel Johannessen og familien frem til å sette siste punktum i saken.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det var en av de varmeste sommerdagene i august 1999 at Kristin ble drept. Hun var på vei for å treffe ei venninne hun skulle bade sammen med.

Kristin Juel Johannessen vokste opp på Mørk i Hedrum utenfor Larvik sammen med moren Anne, faren Roar, og storesøsteren Linda. Familien beskriver Kristin som stille og rolig, men hun kunne også si fra hvis hun var uenig i noe. Kristin var svært glad i dyr. Hun hadde et spesielt bånd til familiehunden Lady, som hver dag sto og ventet på henne da hun kom hjem med skolebussen.

– Og så var Kristin alltid til å stole på. Hun holdt på hemmeligheter, og hun møtte alltid opp til avtaler, sier storesøster Linda til Åsted Norge.

TV 2 sender mandag klokken 21.40 en dokumentar om hvordan politiet jobbet for å finne drapsmannen.

TO GODE VENNER: Kristin var svært glad i familiehunden Lady. Foto: Privat
TO GODE VENNER: Kristin var svært glad i familiehunden Lady. Foto: Privat

Trodde Kristin hadde falt av sykkelen

Linda husker veldig godt timene før Kristin ble funnet drept.

– Avtalen var egentlig at jeg skulle kjøre Kristin, men jeg var litt forsinket hjem fra jobb. Da fikk hun for første gang lov til å sykle alene de få kilometerne til badeplassen, forteller hun.

12-åringen syklet fra familiehjemmet rundt klokken halv sju om kvelden 5. august. Linda sier at hun møtte Kristin i oppkjørselen, og da la hun merke til at Kristin hadde tatt sykkelen hennes. Da Linda gikk inn i entreen, så hun at lillesøsteren også hadde tyvlånt skoene hennes.

– Da ble jeg irritert. Det har ikke lillesøstre lov til. Så jeg gikk ut i bilen igjen, og kjørte etter henne, forklarer hun.

Men Linda møtte ikke Kristin på veien slik som hun hadde regnet med. Hun kjørte helt ned til badeplassen som ligger omtrent 4,5 kilometer fra hjemmet deres. Der traff hun Kristins venninne og broren hennes, som sa at Kristin ikke hadde dukket opp.

– Jeg skjønte med det samme at noe var galt. Jeg ringte rett til mamma og pappa som var på sykkeltur i en annen retning, forteller hun med tårer i øynene.

SØSTRENE: Linda og Kristin hadde et godt søskenforhold, spesielt de siste årene Kristin levde. Foto: Privat
SØSTRENE: Linda og Kristin hadde et godt søskenforhold, spesielt de siste årene Kristin levde. Foto: Privat

Linda kjørte så frem og tilbake mellom huset og badeplassen flere ganger for å se om Kristin kanskje hadde falt av sykkelen, og lå skadet langs veien. Men Linda fant ikke Kristin. Etter hvert som tiden gikk ble også naboer og bekjente med på letingen. Og etter en times tid ringte faren Roar politiet.

Kalte inn alle ressurser

– Jeg hadde hjemmevakt da telefonen ringte. Jeg forsto alvoret med det samme, og kalte inn alt av tilgjengelige ressurser, forteller Thomas Rizi, som den gangen var politibetjent i Larvik.

Men leteaksjonen skulle vise seg å være vanskelig. Det var umulig å bruke politisamband i området, og det var heller ikke dekning for mobiltelefon. I tillegg var det krevende terreng med høyt gress.

– Ingen av de sivile som var med på letingen fikk lov til å gå ned på Reppesgårdveien, som er veien som fører ned til badeplassen. Jeg tenkte at hvis noe hadde skjedd, var det der Kristin var, sier han.

Det var sykkelen som ble funnet først. Linda ble bedt om å identifisere den.

– Jeg ble ført inn et stykke innover en sti. Og jeg kjente straks igjen sykkelen min. Politimannen som jeg var sammen med sa så at jeg ikke fikk lov til å gå lenger innover stien, sier hun.

STARTET LETEAKSJONEN: Thomas Rizi ledet den krevende leteaksjonen etter Kristin. Foto: Alex Pettersson.
STARTET LETEAKSJONEN: Thomas Rizi ledet den krevende leteaksjonen etter Kristin. Foto: Alex Pettersson.

Etter dette sier Linda at hun ikke husker så mye mer. Hun beskriver det som om alt går i svart.

Det er en hundefører fra politiet som finner Kristin drept ikke så langt fra der sykkelen ble funnet. Politibetjent Thomas Rizi får det travelt med å varsle foreldrene.

– Det er det verste jeg noen gang har gjort. Da kan du bare tenke deg hvordan foreldrene reagerer på en sånn melding, sier Rizi alvorlig.

Rizi bestemte seg for å si det rett ut. Det var ingen måte å pakke det inn på. Han sier at Kristin er funnet død, og at det tyder på at hun er drept. Politibetjenten var sammen med familien gjennom hele natta.

– Jeg sto rett og slett utenfor huset helt til morgenen. Familien skulle ikke være alene, sier Rizi, som i ettertid har blitt en god venn av familien.

ÅSTEDET: Kristin ble funnet i et skogholt ikke så langt fra veien hvor hun hadde syklet. Foto: Aftenposten.
ÅSTEDET: Kristin ble funnet i et skogholt ikke så langt fra veien hvor hun hadde syklet. Foto: Aftenposten.

– Det som skjedde i dagene etterpå husker jeg lite av. Vi gikk bare på autopilot. Vi hadde begravelsen å konsentrere oss om, sier Roar Juel Johannessen, far til Kristin.

Kritisk til pressen

I tillegg til å takle sorgen, måtte familien også takle et enormt medietrykk.

– Det var helikopter som fløy rett over hustaket vårt for at fotografene skulle få ta bilder. Helikopterdur er noe jeg fremdeles får frysninger av, sier Roar.

Familien fikk også tilbud om betalt ferietur hvis de stilte opp på intervju.

– For å si det sånn, det brevet fungerte godt som brensel i peisen, sier Roar og Linda nærmest i kor.

Naboene satte opp et «vakttelt» for å kontrollere hvem som oppsøkte familien.

– De syntes så synd på oss at de satte opp et telt som ble kalt for «skammens-telt». De stoppet alle bilene for å kontrollere at de faktisk hadde noe der å gjøre, forklarer Roar.

Familien husker også at Linda nærmest måtte smugles ut av huset før begravelsen til Kristin.

– Jeg lå i baksetet på en bil med et teppe over meg for at pressen ikke skulle klare å ta bilder, sier Linda, som den gangen var 19 år gammel.

I 2000 kom «Hedrum-rapporten, full skjæring», en undersøkelse som medieforskerne Svein Brurås og Lars Arve Røssland gjorde på oppdrag for Norsk Journalistlag om saken. De kritiserte hvordan journalistene jobbet med Kristin-saken. Rapporten førte til endringer i Vær Varsom-plakaten slik at også arbeidsmetode før publisering ble en del av presseetikken.

– Det var rett og slett full skjæring, så jeg er glad for at den rapporten kom, sier Roar i dag.

KRITIKK TIL MEDIA: Pressen har blitt kritisert i ettertid for dekningen av saken. Her er den første forsiden til VG. Faksimile: VG
KRITIKK TIL MEDIA: Pressen har blitt kritisert i ettertid for dekningen av saken. Her er den første forsiden til VG. Faksimile: VG

Viktige observasjoner

Politiet jobbet på spreng for å finne ut hvem som kunne ha drept ei 12 år gammel jente. Allerede før Kristin ble funnet, kom politibetjent Rizi i kontakt med et viktig vitne.

– En nabo av Kristin hadde sett henne på sykkel og en skummel mann langs veien. Men han gikk i motsatt retning av Kristin, forteller Rizi.

Politiet kom også i kontakt med flere personer som hadde sett en moped stå parkert like ved åstedet i tidsrommet da Kristin var borte.

En annen kvinne, som skal vise seg å bli et viktig nøkkelvitne, tok også kontakt med politiet og fortalte om en svært spesiell opplevelse hun har hatt noen timer tidligere på kvelden. Da hun syklet fra jobben ble hun forbikjørt hele ni ganger av en mann på moped. Kvinnen forklarer at mannen har kjørt forbi, så parkert mopeden, og gått mot henne. Politiet fikk laget en fantomtegning av mannen hun hadde sett.

Etter noen dager ble en 54-åring siktet i saken.

– Han var en bygdeoriginal som hadde kjørt med moped i det aktuelle området i tidspunktet rundt drapet. Han hadde vanskeligheter med å redegjøre for hva han hadde gjort, og hvor han hadde vært. I tillegg hadde han kommet med utsagn til mennesker han hadde møtt om at noe hadde skjedd, men han klarte ikke sette ord på det, sier forfatter og tidligere etterforskningsleder, Jørn Lier Horst.

Etterforsket alternative gjerningsmenn

Selv om politiet hadde en mann i varetekt, fikk Horst ansvaret med å lede en parallelletterforskning. Den tidligere politimannen mente det var noe som skurret i saken.

– Det lå andre interessante opplysninger i tipsbunken. Det gjorde at jeg fikk ansvaret for en alternativ etterforskning. Det foregikk i skyggen av det som var overskriften i avisene. I denne saken var det ikke noe teknisk fra åstedet. Det var ingen fingeravtrykk eller DNA-spor. Så vi måtte bygge opp en solid indisie-rekke, forklarer han.

Horst og teamet gikk i gang med å kartlegge alle mopeder i regionen, omtrent 3000 stykker.

ETTERFORSKNINGSLEDER: Jørn Lier Horst fikk i oppgave å etterforske alternative spor. Han ledet det som ble kalt for
ETTERFORSKNINGSLEDER: Jørn Lier Horst fikk i oppgave å etterforske alternative spor. Han ledet det som ble kalt for "mopedprosjektet". Foto: Østlands-Posten

– Så filtrerte vi dette ned slik at det passet med vitnebeskrivelsene. Tilslutt sto vi igjen med under hundre mopeder. Alle de ble avhørt og alibi-sjekket. Og da sto vi igjen med én mann som hadde vært i det aktuelle området den dagen. Det var en mann vi hadde fått tips om, sier Horst.

Den 54-årige mannen ble løslatt i desember, og siktelsen frafalt. Nå pekte sporene i retning av en langt yngre mannen fra Sandefjord ved navn Henning Hotvedt.

– Han sa han hadde vært hjemme og brukt PCen sin. Men da vi kom for å hente den, hadde han destruert den. Så han ødela det som kunne vært hans viktigste alibi, forklarer Horst.

Hotvedt ble også plukket ut på fotokonfrontasjon av damen som hadde blitt forbipassert gjentatte ganger av en mann på moped. I mai 2000 bestemmer politiet seg for å sikte den da 23 år gamle Henning Hotvedt.

Dømt og frikjent

I Larvik Herredsrett blir han dømt for å ha kvalt og drept Kristin. Henning Hotvedt anket dommen, og i påvente av denne, skjer det noe som skal få store konsekvenser for saken. Et hår fra åstedet, som har vært aktoratets sterkeste kort, ble sendt til analyse i Tyskland.

– Under rettssaken sa tiltaltes søster at hun hadde vært i området hvor Kristin ble drept kort tid før drapet. Da håret ble testet på nytt, var resultatene at det var et kvinnehår, sier Horst.

Hotvedt blir så frikjent og får tilkjent 500.000 kroner i erstatning.

Ba om dokumentene

– Etter dette gjorde vi det som ingen foreldre hadde gjort før. Vi søkte om innsyn i etterforskningen og fikk tilgang til alle politidokumentene i saken, sier Roar.

Roar har, sammen med noen gode hjelpere, gått opp alle mulige spor på jakt etter svar.

– Vi har lett på åstedet med metalldetektor, brukt stoppeklokke for å sjekke at vitnene i saken har snakket sant, vi har funnet alternative fluktruter, kjørt moped, lett på flere sandtak, snakket med nye vitner og mye mer. Vi kontrollerte hver minste ting for å være sikker på at det som sto i dokumentene var riktig, sier han.

Roar har ikke telt antall timer han har jobbet med saken, men han tror det er hundrevis, kanskje tusenvis.

– Det som sto i hodet på meg, var å få løst saken, uansett hvor lang tid det måtte ta. Jeg var på vanlig jobb fra sju til fire. Så dro jeg hjem og spiste noen brødskiver, før vi dro ut for å sjekke opplysningene vi hadde jobbet med kvelden og natta i forveien. Slik holdt vi på spesielt i 2003 og 2004, og fra 2007 til 2009. Men jeg har lest dokumenter helt frem til saken ble løst, sier han.

Det var et løfte til Kristin som gjorde at Roar nektet å gi seg.

– Da vi så Kristin på kapellet hadde jeg sagt høyt at jeg lovet at jeg skulle ta den jævelen, koste hva det koste vil. Jeg ønsket å holde løftet mitt til Kristin, og da var det bare å jobbe, sier han bestemt.

Ønsker å sette et siste punktum

Men i juli 2015 får familien Juel Johannessen en overraskende telefon fra politiet i Larvik om at Henning Hotvedt atter en gang er siktet i saken.

– Vi trodde nesten ikke det var sant. De fortalte at det var funnet DNA fra Hotvedt på Kristins negler, forklarer storesøster Linda.

8. september 2016 ble Henning Hotvedt dømt til 13 års fengsel for drapet på Kristin Juel Johannessen, altså 17 år etter at Kristin syklet hjemmefra for siste gang.

– Det var en lettelse, sier Roar.

Hotvedt ble også dømt til å betale over fire millioner kroner i erstatning til Kristins familie. Han har ennå ikke betalt erstatningen, så nå har familien stevnet staten for å få ut pengene.

– Vi har kjempet i 20 år for rettferdighet. Nå ønsker vi å sette et juridisk punktum i saken, et siste punktum, sier Roar, mannen som nekter å gi seg.

PAPPAJENTE: Roar Juel Johannessen la ned enormt mye tid og ressurser for å finne drapsmannen. Foto: Privat.
PAPPAJENTE: Roar Juel Johannessen la ned enormt mye tid og ressurser for å finne drapsmannen. Foto: Privat.