Truls (46) fikk tilbake livsgnisten som håndballdommer: – Jeg tenkte at kanskje går det bedre for familien uten meg

Livet som håndballdommer ble redningen for Truls Knudsen.

Året er 2011. Truls Knudsen har over en tiårsperiode slitt tungt i etterkant av en mislykket operasjon.

Grunnet nerveskader i brystet har han ofte store smerter. De fysiske skadene er imidlertid ikke det verste.

Det er det psykiske som gnager desidert mest.

Truls – som er blitt uføretrygdet mot sin vilje – møter sitt absolutte psykiske bunnpunkt i livet da kona kommer hjem og forteller at hun har måttet forsvare «navere» i lunsjen.

– Den dagen satte jeg meg i bilen og skulle ut og handle. På vei tilbake slår det meg at kanskje det går bedre for familien min uten meg, sier Truls Knudsen til TV 2.

I alle år hadde Truls vært glad i å jobbe. Han var aktiv, likte å pusse opp på egenhånd og hadde hele tiden jern i ilden.

Etter operasjonen gjorde han flere forsøk på å komme seg tilbake i arbeid. Til slutt måtte han gi opp.

– Det at jeg ikke hadde noen jobb å gå til gjorde at jeg mistet mye av vennekretsen min. De var jo på arbeid hele tida. Det gjorde at jeg ikke hadde noen andre enn kona og barna mine. For meg ble det en veldig mørk situasjon, sier Truls Knudsen.

Sosiale settinger ble vanskelig

– Det at jeg hadde såpass mye smerter, gjorde at jeg i utgangspunktet ikke var så glad i tilstelninger som for eksempel middagsselskaper. Samtidig synes jeg det var tøft å treffe andre mennesker. Når folk spør hvordan du har det, så forteller du gjerne om jobben din. Jeg synes det var tungt å ikke ha noe å fortelle selv. Til slutt ville jeg ikke være med på slike tilstelninger. Jeg fant alltid på unnskyldninger, sier Truls Knudsen.

I 2011 toppet det altså seg på en biltur. Samtidig ble bilturen på mange måter vendepunktet i livet til småbarnsfaren.

– Heldigvis gjorde jeg ikke noe med det på den bilturen, men jeg kjørte hjem til kona som forsto at noe hadde skjedd. Da satte vi oss ned og kom fram til at nå må vi finne på noe. Vi kan ikke ha det sånn som dette, forteller Truls.

Senere på dagen var det et foreldremøte for Askim Håndballklubb.

– Der ble det sagt at de manglet håndballdommere. Da reiste konen min seg og sa at dette kan Truls gjøre. Så da var jeg meldt på, og jeg stilte på kurs sammen med ungdommen, jeg, sier Truls Knudsen.

Han hadde aldri vært spesielt interessert i idrett, i alle fall ikke i ballidretter som håndball og fotball. Ifølge seg selv hadde han aldri rørt en håndball.

– Alt jeg visste om håndball, hadde jeg lært på TV under de største mesterskapene. Så det var egentlig veldig lite. Jeg klarte verken å telle skritt eller visste hva en dobbelt-dropp var. Men jeg bare kasta meg ut i det, fikk masse kjeft - eller god læring som jeg kaller det i ettertid - og etter hvert skjønte jeg jo at dette var moro, sier Truls Knudsen.

Og, dessuten: Truls Knudsen og familien skaffet seg en hund da Truls var på sitt aller mørkeste. Det gjorde at han fikk mer mening i hverdagen.

– Han het Happy og var bestevennen min. Vi snakka mye håndball vi, altså. Men i desember gikk han dessverre bort. Den kvelden skulle jeg ut å dømme håndball. Makkeren min visste hva som har skjedd og skjønte at jeg var veldig lei meg. Samtidig sa han at "Truls, nå trenger du ikke Happy lenger. Du klarer deg uten han - han må du slippe". I etterkant av dette skjønte jeg at dette er et kapittel om er ferdig nå, sier Truls Knudsen.

Håper å være til inspirasjon for andre

I etterkant av dette valgte Truls Knudsen å legge ut et åpenhjertig innlegg i en lukket Facebook-gruppe for håndballdommere, der han forklarte hva håndballen hadde betydd for ham. Historien ble også skrevet om på Trenerportalen.com.

– Jeg har blitt møtt med en enorm respekt av både dommerne og spillerne i håndballen, og derfor ønsket jeg å dele min historie med dem. Jeg synes det er viktig at folk forstår at det er forskjellige grunner til at folk er med i idretten. Enten det er dugnadsfolk eller du sitter i styret eller hva det er for noe, så har vi med oss en bagasje inn i idretten. Da kan idretten være en fin arena for å komme seg litt ut. Og så er det jo veldig lystbetont, sier han.

For Truls Knudsen bidro håndballen til at han igjen hadde noe konkret å se fram til i hverdagen.

– Håndballen betyr vanvittig mye for meg. Det gjør at jeg igjen har fått mål i livet. Jeg gleder meg til hver dag jeg skal ut å dømme, så jeg har virkelig fått igjen gnisten. Samtidig så har jeg fortsatt de smertene jeg har, så vi går en runde hvert år. Så selv om alle treffer "glad-Truls" ute, så er det fordi jeg tar på meg gladtrynet og lar han syke være hjemme. Jeg klarer å distansere det de timene jeg er ute, men når jeg kommer hjem får jeg det gjerne tilbake, forklarer Truls.

Likevel er det verdt det, mener han. Og han er sjeleglad for at kona og familien gir han muligheten til å bruke kveldene og helgene på håndballen.

– Det er en prioritering som er tøff, siden vi er sjeldent sammen på kvelden og i helgene. Hun har jo også full jobb, men likevel har hun altså vært helt enestående. Helt fantastisk. Hun har støttet meg 100 prosent og synes det er kjempegøy at jeg har gjort det så bra - selv om hun synes det er kjempekjedelig at jeg må snakke om det hele tiden, sier Truls Knudsen og gliser bredt.

I år – i en alder av 46 år – får han nemlig slippe til i 2. divisjon. Hittil har Truls stort sett dømt aldersbestemt håndball. Nå har han et mål om å dømme 2. divisjon fast neste år.

– Jeg må få skryte av håndballfamilien og spesielt Region Øst for måten de har tatt imot meg på. At de nå er så tøffe at de satser på et par over 40 år for at de skal komme seg opp i 2. divisjon, tror jeg ikke har skjedd før. Men det gjør de nå, og nå har jeg noe å strekke meg etter, sier Truls Knudsen.

Mener håndballen ble redningen

Han sier det er vanvittig deilig å ha det slik han har det nå.

– Håndballen har gjort at familien vår fungerer på en helt annen måte. Og jentene har fått tilbake pappaen sin som alltid var glad. Selv om jeg fortsatt har mine stunder der jeg er utenfor, så er det ikke noe tungsinn lenger. Det er bare smerter, og de vet jeg at alltid går over. Så vi har fått en helt annen hverdag etter at jeg ble en del av håndballen, sier Truls Knudsen.

Han ler litt av det hele. Truls hadde jo strengt tatt aldri rørt en håndball.

– Jeg fant håndballen da jeg var på det mørkeste. Så på en måte var det håndballen av alle ting som reddet situasjonen min og familien min. Det er helt vanvittig, sier Truls Knudsen.

– Du blir veldig dømt når du er deprimert. Men nå er vi ferdig med det kapittelet. Vi er sterke, vi ser framover og vi har satt oss mål langt fram i det. Så nå er vi der, sier han og lyser nærmest lyser opp av framtidshåp

Lik TV 2 Sporten på Facebook