Ranet skjedde i 2016, men Arne Finsrud husker altfor godt den dagen han ble banket, ranet og forlatt hjelpeløs i sitt eget hus.

– De la brekkjernet over halsen min og klemte til så jeg mistet pusten, sier han til TV 2 utenfor Glåmdal Tingrett i Kongsvinger tirsdag.

– Jeg trodde min siste time var kommet, sa han til Åsted Norge fra sykesenga, få dager etter ranet i 2016.

Tre maskerte menn hadde skamslått ham, blant annet med et brekkjern, før de teipet ham fast på hender og føtter.

– De slo meg i hodet så blodet spruta, fortalte han.

– De holdt på med meg og knaka meg, banka meg og slo meg.

Felt av et hårstrå

Ranerne ble, etter ett år og fire måneder, til slutt felt av et hårstrå.

– Man hadde funnet et hårstrå på dynetrekket inne på soverommet hos fornærmede, sier statsadvokat Thorbjørn Klundseter ved Hedmark og Oppland statsadvokatembeter.

– Og etter en stund fikk man treff i dna-registrene på en av de tiltalte.

Denne uken står Arne ansikt til ansikt med de tiltalte ranerne igjen.

– Jeg synes det er forferdelig, egentlig. Men det er godt å få dette ut av verden, at de fikk tatt dem. Og nå får de sin straff, sier han.

Fire personer, fra 20- til 40-årene, har erkjent å ha vært med på ranet. Tre av dem har erkjent straffskyld for å ha forlatt Finsrud i hjelpeløs tilstand.

– Jeg svimte av innimellom. De slo meg altså så fælt, sier Finsrud til TV 2.

Statsadvokaten ser svært alvorlig på den grove volden Arne ble utsatt for.

– Han kunne ha omkommet av det. Strafferammen er 21 års fengsel på dette ranet, sier Klundseter.

Synes synd på ranerne

Til tross for at Arne sliter med senskader etter det brutale ranet, synes han synd på ranerne når han ser dem i retten.

– Jeg synes synd på dem. Å komme ut for slikt, det er så unødvendig. Det hadde vært bedre å ha hatt en ordentlig jobb og hus og heim, sier han.

Han synes også det er interessant å følge med på de tiltaltes forklaringer.

– Den ene skylder på den andre, nesten. Det er litt artig å følge med, da.

– Du ler nesten?

– Ja, jeg må nesten le, for når en hører alt som blir sagt, er det helt på jordet, sier Finsrud.

– Den ene sier det, og den andre det. Hva skal man tro? En kan ikke sitte og gråte heller. Men det er godt det er over, det har tatt såpass lang tid, sier han.