Bruktbilsøk på Broommarked:

Søk Detaljert søk
Broommarked
Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden

Han mistet førerkortet: – Dette burde politikerne prøve!

Brooms Vegard Møller Johnsen er tilbake bak rattet. Denne uken tok han oppkjøringen på nytt, etter at han var uforsiktig med høyrefoten i fjor sommer. Nå forteller han litt om hva perioden uten førerkort har vært - og hvordan det var å skulle kjøre opp igjen i en alder av 44 år.
Brooms Vegard Møller Johnsen er tilbake bak rattet. Denne uken tok han oppkjøringen på nytt, etter at han var uforsiktig med høyrefoten i fjor sommer. Nå forteller han litt om hva perioden uten førerkort har vært - og hvordan det var å skulle kjøre opp igjen i en alder av 44 år.
Broom-Vegard er en angrende synder.

For snart ett år siden ble Brooms redaksjonssjef, Vegard Møller Johnsen, stoppet i en fartskontroll. Mer om den særdeles lite hyggelige opplevelsen, kan du lese her.

For å gjøre en lang historie kort: Det endte med at han ble fratatt førerkortet i 10 måneder.

Denne uken var det tid for å møte opp for oppkjøring for å prøve å få tilbake muligheten til å kjøre bil.

Her forteller han litt om hvordan det oppleves – og ikke minst: Hvordan det var å IKKE kunne kjøre bil:

Jeg husker det fortsatt som om det var i går, følelsen av at verden sto stille, da jeg så blålysene på politibilen bak meg. Hvordan hjertet banket, at hendene skalv. Jeg visste jeg hadde gjort noe dumt. Testet akselerasjonen på bilen min, og lot det gå for langt før jeg bremset ned igjen. Det tok bare noen sekunder, men det var nok. Jeg visste det. Politimannen i bilen bak meg, visste også.

I politibilen – der det slås fast at det er kjørt alt for fort. Fartsovertredelsen resulterte i tap av førerkortet i 10 måneder.
I politibilen – der det slås fast at det er kjørt alt for fort. Fartsovertredelsen resulterte i tap av førerkortet i 10 måneder.

Men jeg visste ikke akkurat hvor frustrerende det skulle være å ikke kunne kjøre bil. For meg fortonet det seg som en tilsynelatende evig og vanvittig frustrerende nedtelling.

Nedturene blir dypere

Ingen oppturer ble fullt så høye som de kunne blitt, fordi jeg stadig tenkte "Men jeg har jo ikke lappen". Og alle nedturer ble MYE verre, fordi jeg tenkte "Og jeg har jo ikke lappen".

Selvmedlidenheten var tidvis på topp. Helt sikkert ikke et sjarmerende trekk. "Morsomme" meldinger fra kolleger som hadde testbiler eller var på lanseringsturer jeg gikk glipp av, hjalp heller ikke. Jeg liker å tro at det holdes av et helt spesielt sted i helvete til alle dere som gnir det inn!

Men samtidig er det noe med å innse at alt sammen er selvforskyldt. Gjør man noe dumt, må man fint bare leve med konsekvensene, tåle de halvmorsomme kommentarene og gi seg selv et spark i baken, av og til.

Tross alt: Det handler ikke om liv og helse. Den påminnelsen har jeg brukt når det så som verst ut. Og det hjelper faktisk. Når man setter ting i perspektiv, og ser hva mange andre har å stri med, blir det rett og slett flaut å holde på å klage over at man ikke har førerkort.

Ble ikke "snudd"

I tillegg til å oppdage hvor dårlig jeg selv håndterte perioden uten førerkort, fikk jeg erfare akkurat hvor dårlig samfunnet utenfor storbyene er rustet til å håndtere de som ikke har bil eller førerkort.

En skulle kanskje tro at en slik opplevelse ville "snu" meg. For tross alt, jeg har fått god tid til å bli kjent med offentlig transport både i og utenfor Oslo. Og det er jo de som sier at: "Jøss, dette gikk jo fint. Jeg kommer knapt til å bruke bilen, igjen".

Jeg kan allerede nå røpe at det IKKE er tilfelle med meg.

Her går Broom-Vegard opp til "eksamen" – 24 år siden sist

Enkelt i Oslo

Her må jeg imidlertid legge til noe. I Oslo er det i utgangspunktet makeløst enkelt å være billøs. Ja, det er nesten en fordel. For her er det trikk, t-bane, tog, taxi, buss og sånne elektriske sparkesykler i rikt monn. Her trenger man ikke bil, så lenge man bare skal ferdes innenfor Ring 1 – og så lenge man ikke har langt å levere på skole, SFO eller trening.

Men du skal ikke dra langt utenfor sentrum, før det blir ganske vissent. Jeg bor i Vikersund, en drøy times tid i bil fra Oslo (vel og merke utenfor rushtiden). Her er vi faktisk så heldige at toglinjene går rett gjennom bygda vår. Og siden politikerne våre er så opptatt av at vi skal ta tog og parkere bilen, så tenker du sikkert at de er flinke til å bruke toglinjene som ligger klare. Det skulle en tro var en smal sak. Men er det noen tog som stopper her? Jada. Ett som stopper klokken 04.57 mot Oslo, ett klokken 17.53 mot Oslo og ett klokken 22.47 mot Bergen. Herlig! Da er egentlig alle pendler-problemer løst i en fei! NOT!

Knuser myten om at elbil erstatter buss

Buss og tog

I stedet må man ta bussen. Den går en gang i timen i retning Hokksund. Med andre ord, her må det planlegges. Den samsvarer heldigvis med toget videre til Oslo. Forutsatt at bussen ikke er forsinket. Det er den heldigvis sjelden. Toget, derimot! På vinteren er det forsinkelser rett som det er.

På veien til Oslo er vanligvis ikke det så problematisk. Jeg kommer på kontoret 5-10 minutter senere enn vanlig. Hvis det skjer på vei hjemover, er det langt mer kritisk. Hvorfor? Fordi alt henger sammen med alt. Blir toget forsinket, rekker jeg ikke bussen videre fra Hokksund til Vikersund. Og rekker jeg ikke den, er det minst en time til neste buss. Det betyr at jeg ikke rekker å hente guttungen på SFO.

Også har vi planlagte arbeider på toglinjene. Kvelden 16. mars kom jeg for eksempel hjem fra en reise og landet på Gardermoen. Fordi det var arbeid på linjene, tok hjemturen derifra FIRE timer! Hadde jeg landet en times tid senere, hadde jeg ikke kommet meg hjem den kvelden i det hele tatt. For etter klokken 00.03 er det slutt på både busser og tog fra Drammen til Vikersund.

Med bil hadde jeg klarte turen fra Gardermoen til Vikersund på drøyt halvannen time!

Vegard er ikke så glad i å kjøre buss heller ...

Venting, vinter og varme

For ikke å snakke om det å stå på vinterstid og vente på toget – i iskald vind og snøføyk. Så kommer du inn på toget – som er overfylt. Der står du pakket inn i fire gensere og boblejakke – fordi det var kaldt ute og fordi du ikke har noe sted å henge opp klærne inne på toget.

Svett som en svamp står du klint inntil en pensjonist som ikke har sett dusjen siden Kåre Willoch hadde hår. Han har spist karbonade-baguett med mye løk til frokost – og slafser nå frenetisk på tyggis for å døyve ånden. Han snakker unødvendig høyt med kona i telefonen, og benytter anledningen til å diskutere både intimhelse og familieproblemer. Han skal selvsagt ikke av på neste stasjon.

Ikke for det – bil kan være ganske frustrerende, det også ...

Kjørte forbi stasjonen uten å stoppe

I januar tok jeg Bergensbanen og skulle gå av i Flå. Kjøpte billett via Appen, og satte meg på toget og slappet av. Når vi nærmer oss Flå tar jeg bagen og går til døra. Så får jeg en telefon: "Vegard, er du ikke på toget? Det kjørte nettopp forbi her". Det er Arve, som skulle plukke meg opp på stasjonen.

Det viser seg at toget stopper på Flå bare hvis du gir beskjed! Greit det. Men da må man jo for pokker sørge for at det opplyses om det til passasjerene som skal av. Ingen beskjed i App og ingen beskjed på høyttaleranlegget. Og ingen ansatte som informerte om det.

Jeg skal innrømme at jeg kanskje burde ha sjekket. Men mener likevel at NSB, som det het den gangen, burde ha sørget for skikkelig informasjon om dette. Kanskje det blir bedre, nå som det kalles Vy?

Jeg skylder å legge til at tog faktisk er veldig fint, når de går som de skal og ikke er overfylte. Hadde toget stoppet i Vikersund, hadde jeg lett valgt kollektivt inn til Oslo på kontordagene. Men sånn er det altså ikke...

Kappløp: Vi testet Tesla mot toget

Handling til besvær

Selv om jeg bor veldig nært sentrum, blir handleturer også et ork uten bil. Da er det sekk og sykkel – eller å gå, mens handleposene skjærer gjennom hendene. Ingen av delene er særlig fristende.

Til alt hell er det gangavstand til sønnen min sin skole, så akkurat det har faktisk løst seg. Men de aller fleste ville nok fått store utfordringer her, også.

Jeg er med andre ord mildt sagt motivert for å få tilbake lappen, når jeg møter opp på Drammen Trafikkstasjon mandag denne uken, for å kjøre opp. Motivert – og nervøs!

Nå tok jeg riktignok oppkjøring i forbindelse med at jeg fikk utvidet førerkort klasse BE (tilhenger) for noen år tilbake. Men da var det langt mindre som sto på spill. Nå føler jeg at om jeg ikke klarer det, så vil hele verden falle i grus.

Det handler om jobb, min egen frihet og kanskje mest av alt: Kona. Katharina har vært både samarbeidsvillig og snill i perioden der bare en av oss har hatt førerkort. Men ingen skal påstå at hun lider i stillhet. Så her har jeg fått høre mer enn én gang: "Dette gjør du ikke én gang til, altså!"

Hun var nok derfor minst like spent som meg på om det skulle gå bra.

Bilen banker buss og tog

Som å sykle

Når man setter seg bak rattet igjen, er riktignok følelsen der med en gang. Dette har man gjort tusenvis av ganger før. Som å sykle. Intuitivt.

Men så kommer jeg på at det sitter noen i passasjersetet og følger med på absolutt alt jeg foretar meg. Et feilgrep kan være nok til å få stryk.

Vi kjører fra Drammen til Hyggen og inn igjen til Drammen. En drøy time – uten dramatikk. Jeg har bestått! Alle som har vært gjennom det samme som meg, tror jeg kan skrive under på at følelsen når man får den beskjeden er ubeskrivelig deilig. Det føles enda bedre andre gangen!

Etter en så lang periode uten førerkort, er det faktisk en omstillingsperiode før man skjønner hvilken frihet det innebærer. Fortsatt tar jeg meg selv i å tenke: "Pokker! Det får jeg ikke gjort, siden jeg mangler lappen. Nei, vent nå litt...".

Lettelsen var stor da oppkjøringen var over – og sensor Jan Solberg kunne opplyse at han kan kjøre bil helt alene, igjen.
Lettelsen var stor da oppkjøringen var over – og sensor Jan Solberg kunne opplyse at han kan kjøre bil helt alene, igjen.

Signe bilen!

Til alle dere i Miljøpartiet De Grønne: Dere kan bare glemme at jeg ble avvent med bilen i løpet av denne perioden. LANGT IFRA! Faktisk er jeg enda mer oppsatt på å kjøre bil enn noen gang. Jeg skal kjøre til postkassen, til butikken, til trening – til ALT! Til og med hvis jeg skal til svigermor så skal jeg kjøre. Hun bor i kjelleren!

Min konklusjon er nemlig enkel: Norge er uendelig langt unna å være uavhengig av bil. Og de stakkars navlebeskuende politikerne som bor og jobber i Oslo, og som tror alle andre har det på samme måte som dem, burde vært tvangsflyttet til distriktene. La dem smake sin egen medisin og prøve ut livet uten bil og førerkort. Kanskje de også hadde fått en vekker.

Det er på tide å slutte å se på bilen som et onde. Den er nemlig det motsatte: Et særdeles nødvendig verktøy for de aller fleste av oss. Jeg håper også at velgerne som skal levere stemmeseddelen sin tenker over hvilke partier som virker å tro at bilen er roten til alt vondt i samfunnet vårt.

Signe bilen! Signe lappen – og signe sensoren som sa at jeg besto oppkjøringen!

– Staten bør ta tilbake alle dieselbilene

Broom-gutta får det ikke alltid til, når de skal være på video. Her er noen bloopers de helst skulle sett forble på "mørkerommet":

Lik Broom på Facebook