Qinhuangdao, Kina 20080806:
Leni Larsen Kaurin (nr. 2 t.v.) jubler og omfavnes av Marie Knutsen (t.v.) og Solveig Gulbrandsen etter første scoring  under den innledende gruppespillkampen i fotball for kvinner mellom Norge og USA under OL i Beijing. Norge vant 2-0.
Foto: Lise Åserud / SCANPIX
Qinhuangdao, Kina 20080806: Leni Larsen Kaurin (nr. 2 t.v.) jubler og omfavnes av Marie Knutsen (t.v.) og Solveig Gulbrandsen etter første scoring under den innledende gruppespillkampen i fotball for kvinner mellom Norge og USA under OL i Beijing. Norge vant 2-0. Foto: Lise Åserud / SCANPIX Foto: Åserud, Lise
Kommentar

Med flagget på brystet!

– For meg har det handlet om ønsket om å bli god, skriver TV 2s fotballekspert og tidligere landslagsspiller Solveig Gulbrandsen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Se alt av «Våre neste menn» på TV 2 Sumo!

Som fotballspiller vokste jeg opp med en fjern drøm om å spille med flagget på brystet, litt fordi det var det alle drømte om. Da jeg så fotballjentene vinne VM i 1995, ble målet mer virkelighetsnært.

Men det ble ikke et konkret mål før jeg ble tatt ut på min første landslagssamling for J15.

Etter flere kretssamlinger ble jeg tatt ut til regionsamling i Østfoldhallen. Der kjempet vi om å bli tatt ut på landslagssamling. Der møttes alle de beste som kunne bli tatt ut til landslaget. Jeg husker alle de NFF-kledde trenerne som satt der med blokk og penn og noterte ned alt jeg gjorde. Det føltes som 100 av dem, og jeg ble plassert som back…

Jeg hadde ikke vært noe annet sted enn på midtbanen hele mitt liv. Dette var utrolig nervepirrende! Og det var også helt umulig å vite hvordan det hadde gått. Det å bli evaluert på den måten var litt skummelt, spesielt når man ikke fikk vite hva de tenkte. Det føltes ut som en evighet å vente på uttaket… Brevet skulle komme i posten, og jeg var utrolig spent!

Da endelig brevet lå i postkassen ble jeg veldig glad, men det var nok en form for skrekkblandet fryd. Det første jeg gjorde var å se på alle de andre som var tatt ut. Og mange av de var jo gode.

Det var en ære og ikke minst utrolig stas å få spille med de beste i landet. Når man går fra å spille kamper på en humpete gressbane på Sofiemyr til å gå inn på en stadion og høre nasjonalsangen, blir kampen ekstra spesiell.

Men det var ikke dette som drev meg i hverdagen. Det var ikke et bestemt mål om å oppnå landslag eller å få oppmerksomhet. En ting er helt sikkert og det er at det ikke handlet om «fame and fortune». Vi må innse at det har vært lite av dette i kvinnefotballen.

For meg har det handlet om ønsket å bli god. Jeg trente mye og veldig strukturert, det ble mange timer med egentrening. Om det var noe jeg mente jeg burde trene mer på, så terpet jeg på dette.

Det var situasjoner jeg ikke løste godt nok på banen, og da gikk min far og jeg på banen dagen etter for å trene slik at det satt bedre.

Jeg slo langpasninger med skru og vrist, og jeg trente med begge ben. Fordi det var gøy å mestre! Det var deilig å føle at man behersket noe.

For meg var det en bonus da jeg ble tatt ut på landslaget, og opplevelsene svingte fra det å mestre til å føle at jeg mislyktes. På klubblaget var jeg en av de beste, men nå var det mange som var vel så gode som meg. Det var ikke like enkelt å drible alle. Jeg var godt utenfor komfort-sonen, og følelsen av mestring kom sjeldnere.

Dette var selvfølgelig utrolig god læring. Jeg husker spesielt da jeg kom på en av mine første landslagssamlinger i Østfoldhallen som 13-åring. Jeg var vant til finspill og kombinasjoner fra jentefotballen i Oslo, og det som møtte meg i Østfoldhallen var duellsterke spillere fra små bygder rundt om i Norge. De spilte i tillegg med gutta, så her var det hodedueller og sklitaklinger. Her måtte jeg tøffe meg opp!

Nåløyet er ekstremt trangt, spesielt på guttesiden, men også jentefotballen har hatt en ekstrem utvikling de siste årene der flere av de store fotballnasjonene satser stort. For å komme på landslaget kreves hard og smart jobbing. Det må trenes på de riktige tingene med kvalitet og nok antall timer.

For dagens ungdom handler det også om å stå i mot alle fristelser, og de er det mange flere av nå enn før. Jeg tror for eksempel ikke man kan sitte på rævva og «game» i fem timer, for så trene 90 minutter. Jeg tror man må være mer i aktivitet hele dagen, og bruke kroppen til mer enn bare fotball.

Hvis ikke, kommer belastningsskadene. Det blir for ensidig trening. «Boksen går» og stikkball gir kroppen påfyll, og da belaster vi andre muskler enn bare fotballmusklene. Ikke glem løkkefotballen. og det skader heller ikke å gå en skitur selv om du har en «viktig» fotballkamp i løpet av helgen når du er tolv år.

Hva med miljø, gener og skader? Ja du må ha noe flaks. Er du treg eller rask, er du stor og sterk eller liten og tynn? Alt spiller inn i idrett. Fotball er kanskje den største idretten der man ikke behøver å selektere basert på dette, da det er så mange andre faktorer du kan kompensere med, men for å nå toppen må du nok være heldig med foreldrene dine.

Det hele krever også mental styrke. Som spiller må du takle alle situasjoner, motgang og medgang.

En annen ting som er sikkert er at vi mister utrolig mange utøvere på grunn av skader. Du kan ha uflaks, men det kan også gå på apparat og oppfølging. I tillegg så har jeg erfart at det man gjør når man er skadet er avgjørende. Du må trene mer, men på andre måter. I tillegg til at du må gjøre de riktige valgene, for skader kan stoppe karrieren om man ikke gjør ting riktig.

Igjen vil jeg ta dere med tilbake til egen oppvekst. Jeg spilte firenasjonersturnering for J16, og i første omgang mot Danmark sa det «pang». Det var en utrolig smerte! Noen måtte ha sparka meg!

Jeg ble båret inn i garderoben og fysioen testet kneet mitt. Det tok ikke lang tid før jeg forstod at det var alvorlig. Korsbåndet hadde røket. Der og da sa det meg ingenting, for jeg hadde ikke behøvd å forholde meg til skader før nå.

Så kom beskjeden. Ett år uten fotball!? Jeg trodde jeg skulle dø…

Og hva gjør man da? Jeg dro på en tre-ukers språkreise til Malta. Det var kanskje ikke det mest seriøse valget, men for meg var dette riktig. Jeg måtte gjøre noe annet.Så startet opptreningen. Utallige opptreningstimer. Helt alene. Nå er man plutselig uten et lag og en trener. Alt handler om at du selv må gjøre jobben, og det er ingen som er står og forteller deg hva du skal gjøre.

Jeg gjorde jobben, og jeg likte faktisk å trene strukturert mot målet om å komme tilbake. Det var en viktig læringsprosess og jeg tror ikke jeg hadde kommet så langt i karrieren uten denne. Ett år etter skaden ble jeg tatt ut til A-landslagssamling. Det kom som lyn fra klar himmel etter ett år i styrkerommet.

Fotballen er også brutal. Du er en brikke i et spill, skader kan komme og trenere kan verdsette andres kvaliteter over dine egne. Den nye fotballen krever også håndtering av klubber og agenter som lover gull og grønne skoger.

Etter en lang karriere med flagget på brystet føler jeg meg privilegert, målet om landslaget har jeg oppnådd og jeg mange opplevelser rikere. Det som sitter sterkest i er fortsatt følelsen av mestring, for eksempel den euforiske gleden ved å score et avgjørende mål.

Men det er ikke bare dette, det er like mye gleden av å lykkes som ett lag.

Så til slutt bare en oppfordring: Uansett hvor langt en kommer i jakten på drømmen sin, håper jeg at ønsket om å trene for å bli bedre er like stort som målet om landslaget og profflivet.

For gjør du den jobben hver dag, er jeg sikker på at sjansen er mye større for at du når drømmen din!

Solveig.

Se alt av «Våre neste menn» på TV 2 Sumo!