Kommentar

Det sentrale punktet er at VG tror på Sofies versjon

Det sentrale punktet er at VG tror på Sofies versjon

VG gir i realiteten full støtte til Sofies versjon av sin opplevelse med avisen og avskilter en av sine mest rutinerte politiske reportere. Rapporten tegner også et bilde av en sjefredaktør som mister hodet i kampens hete.

Internrapporten fra VG er en knusende dom over egen journalistikk i saken om dansevideoen med tidligere Ap-nestleder Trond Giske og 27 år gamle Sofie fra et utested i Oslo en lørdagsnatt i februar.

«Vår vurdering er at VG her har sviktet i håndteringen av Sofie som kilde og intervjuobjekt. Hun er blitt satt under et sterkt press, og sitert på utsagn som hun ikke kan stå inne for», er den knallharde konklusjonen fra VG selv. Avisen legger mesteparten av ansvaret for feilene som ble begått før publisering på reporter Lars Joakim Skarvøy, som gjorde intervjuet med Sofie.

Ifølge internrapporten skal Skarvøy ha stått fast på at Sofie var både godt ivaretatt som kilde og korrekt gjengitt, selv en uke etter at VG selv hadde beklaget saken. Et par uker senere har han måttet krype til korset og beklage nesten alt. Hans siste halmstrå er beskyldningen om fabrikat. Der har ikke VG konkludert.

Det å fabrikkere et sitat er en journalistisk dødssynd. Det kan ikke unnskyldes. Det å plassere et sitat utenfor kontekst er en alvorlig feil, men er mulig å korrigere, beklage og unnskylde.

VG gir ingen støtte til sin reporter på det punktet heller. VG konkluderer ikke i spørsmålet om sitatet er fabrikkert. Det er forståelig. Det var bare to personer til stede i de samtalene. Det finnes ikke lydbåndopptak. Skarvøy har vist til egne notater som indikerer at ordene har falt under samtalen, og han støttes av kolleger som snakket med han rett etter samtalene med Sofie. Sofie på sin side, hevder at hun aldri har sagt at det opplevdes som ubehagelig eller «ble litt mye», i hvert fall ikke i den konteksten som VG plasserte sitatet. Det er ord mot ord. Men Sofie blir trodd på at hun forgjeves forsøkte på få VG til å forstå at sitatet ikke ga et korrekt bilde av hennes opplevelse. Sitatet, uansett hvilken opprinnelse det hadde, var feil.

Norske medier har en sitatpraksis som innebærer at vi skal gjengi meningsinnholdet i et sitat, det trenger altså ikke være et ordrett sitat. Det kommer alle til gode. Intervjuobjektene fremstår som oftest som langt mer poengterte enn de faktisk var, avisen får en tydeligere og spissere sak, og leseropplevelsen blir bedre.

Denne måten å omskrive sitater på, stiller derimot store krav til journalisten. Det er viktig å sikre seg at man faktisk ivaretar kildens opplevelse, at hun fortsatt kan stå inne for sitatet. Og det er her VG konkluderer med at de har feilet. Spørsmålet om sitatet enten er fabrikkert, lagt i munnen på kilden, eller om hun selv har sagt det, blir derfor mindre relevant for VGs del, selv om det kan være avgjørende for journalistens ettermæle. VG har uansett sviktet en kilde og gjengitt et meningsinnhold de på forhånd visste var feil.

Det sentrale punktet er at VG tror på Sofies versjon om at hun i forkant av publisering forgjeves forsøkte å få VG til å endre sitatet hun ble sitert på, at hun ikke kunne stå inne for sitatet.

Og da redaktør Steiro ble gjort oppmerksom på dette samme kveld som publisering, tok det fire uker før sitatet blir fjernet. I mellomtiden hadde Gard Steiro gjentatte ganger forsøkt seg på ulike former for korrigeringer, rettelser og beklagelser, for å legge saken død. Han så ut til å lykkes til slutt. Men etter at TV 2 presenterte Sofies opplevelse av kontakten med VG, fikk saken en ny omdreining. Den interne granskingen som ble presentert onsdag kveld, er en presseetisk krasjlanding vi sjelden har sett maken til.

VG legger altså all skyld på journalist Lars Joakim Skarvøy for at saken ble publisert med et feilaktig inntrykk av video-episoden, mens Gard Steiro som sjefredaktør tar ansvaret for avisens mangelfulle håndtering i ettertid.

Det fremstår som litt enkelt. Ifølge VGs egen rapport, sier Skarvøy blant annet til Steiro​ «at kvinnen er usikker» like før de publiserer​. Burde det ikke ringt noen bjeller hos Steiro? Rapporten tegner et bilde av en sjefredaktør som er stresset på å få saken publisert, fordi han er engstelig for at andre medier skal komme dem i forkjøpet. Det virker som han mistet hodet fullstendig både før, og ikke minst, etter publisering. Han sendte politisk redaktør Hanne Skartveit i debatt hos NRK uten å informere henne om at Sofie mente seg feilsitert. Det er nesten ikke til å tro.

Dette dreier seg om en av de viktigste av grunnpilarene for all journalistikk, nemlig å gjengi kildene korrekt. Der sviktet VG. Og gjør du feil, så korrigerer du med en gang. VG sviktet der også.

Journalist Lars Joakim Skarvøy har fått seks måneders permisjon, mens VG vurderer hvilken rolle han skal ha i avisen fremover. Han er ansatt i VG og har et stillingsvern. Derfor er det klokt å ta en timeout. La støvet legge seg ordentlig før de konkluderer om hans posisjon i avisen. Sjefredaktør Gard Steiro har eiernes tillit. Han har en jobb å gjøre for å gjenvinne det som er av tapt troverdighet. Det er det VGs potensielle kilder og til syvende og sist lesere som avgjør.

Sofie var ikke et offer for en pågående Trond Giske. Hun ble et offer for VGs journalistikk, men tok opp kampen med landets mektigste mediehus. Det var en modig handling. Og hun vant.

____________________________________________________________________

Aslak M. Eriksrud har dekket norsk politikk i 20 år og kjenner slik sett til flere av de involverte pressefolkene i denne saken. VGs sjefredaktør Gard Steiro har han ingen personlig kjennskap til. Han kjenner VG-journalist Lars Joakim Skarvøy som en god journalistkollega og tøff konkurrent gjennom flere år, men de er ikke venner. Eriksrud har selv jobbet som politisk reporter i VG i seks år (frem til mars 2007) og har flere venner der. Kona jobber også i VG, men ikke med politikk som fagområde.

Lik på Facebook