Kommentar

Per Sandberg, Pål T. Jørgensen, Magne Lerø
Per Sandberg, Pål T. Jørgensen, Magne Lerø Foto: Montasje, TV 2

Gubber som bare ikke vil forstå

Noen er ikke interesserte i å skjønne tiden de lever i.

Den seks sekunder lange videoen minner om kjolen som enten var blå og svart eller hvit og gull. Folk ser helt ulike ting.

Det virker helt umulig å overbevise kritikerne om hvorfor man skal bry seg om Trond Giskes opptreden på dansegulvet.

Akkurat som i metoo-saker, er det først og fremst menn over 50 år som bruker versaler og utropstegn for å forsvare menn over 50 år.

De har stort sett samme budskap, og det handler alltid om å ignorere kontekst og kvinners opplevelser.

Som på DebattenNRK tirsdag.

«Dette handler ikke om metoo. Det handler om to fagforeningstillitmenn i Oslo som forsøker å ta det politiske livet til Trond Giske», sa TV 2-reporter Pål T. Jørgensen (67).

«Dette er ikke en metoo-sak. Kjernen i denne saken er en rå og blodig maktkamp i Arbeiderpartiet», sa Frp-politiker Per Sandberg (59).

«Dette er ikke en metoo-sak!» sa redaktør Magne Lerø (64), som i egen avis heller brukte ordet «heksejakt».

Som om Giske-kritikerne hadde hevdet at det var et overgrep som ble begått på Bar Vulkan den kvelden. Det har aldri vært poenget.

Mathias Fischer, kommentator i TV 2.
Mathias Fischer, kommentator i TV 2. Foto: Håvard Solem/tv 2

Etter først å ha vært så opptatt av å beskytte ryktet til metoo-begrepet, kommer de med en ny stråmann: «Hvor lenge skal han sone? Skal han ikke ha lov til å gå på bar? Skal han ikke lov til å gå på bar der det er kvinner?» spurte Jørgensen retorisk.

I Aftenposten skriver Jan Tennøe (70): «For nå er det tydeligvis blitt slik at en mann som en gang er blitt kritisert for å være nærgående mot kvinner, ikke må vise seg i nærheten av denne andelen av Norges befolkning fordi enkelte da kan stille seg spørsmålet om han på nytt på upassende måte prøver å nærme seg det annet kjønn.»

Ingen av dem gjør et forsøk på å forstå hva kritikerne mener. De roper høyt og lytter lite.

Slik de fremstiller det, er dette bare en sak om seks sekunder på dansegulvet. Den helt sentrale bakhistorien om Trond Giske nevner de ikke.

Vi må spole tilbake ett år. Da Trond Giske måtte trekke seg som nestleder i Ap, ble det konkludert med at han hadde brutt partiets retningslinjer. Det er den formelle delen av saken. «Brudd på retningslinjer» blir en tørr omtale av noe som kan beskrives mer konkret.

Saken handler om faktiske handlinger og faktiske konsekvenser. Den handler om en reell oppførsel som var et problem for partiet og for mennesker. Skal man forstå Giskes fall, må man forstå hvordan han ble oppfattet av folk i partiet.

Selv uten de verste varslene og selv uten brudd på retningslinjer, ville oppførselen vært et problem.

Hvis en leder i en organisasjon er kjent for å være litt for glad i unge damer, skaper det en uro og usikkerhet for medlemmene.

IKKE STØTTE: Tidligere Ap-nestleder Trond Giske ville gjerne bli medlem av arbeidsutvalget i Trøndelag Ap, men det blir han ikke.
IKKE STØTTE: Tidligere Ap-nestleder Trond Giske ville gjerne bli medlem av arbeidsutvalget i Trøndelag Ap, men det blir han ikke. Foto: Berit Roald, NTB/Scanpix

Ga han meg en kompliment for talen fordi jeg var flink eller fordi han vil ligge med meg? Hjalp han meg med å få det vervet bare fordi han synes jeg er pen? Hvordan skal jeg oppføre meg rundt denne mannen?

Hvis en leder i tillegg har gått over streken på en fest, om det så bare er et klaps på baken, blir usikkerheten større. Kvinnen kan føle at det var ubehagelig og frykte hva mannen kan finne på neste gang.

Og så hvis han har kysset noen mot deres vilje, kan hun føle skam og føle at han har et overtak på henne, en hemmelighet å bruke mot henne. Så da vil hun kanskje ikke komme på neste partiarrangement. Kanskje vil hun ikke snakke med lederen. Kanskje tør hun ikke være alene med ham.

Sånn skal det ikke være i en profesjonell organisasjon.

Dette er ikke lett å forstå for menn som aldri har opplevd noe slikt og som alltid har vært øverst i hierarkiet. Da Per Sandberg var på fest som ungdom, var ikke han redd for å bli voldtatt hvis han drakk for mye. Da Pål T. Jørgensen var up-and-coming TV-stjerne, trengte han ikke bekymre seg for om sjefene bare så på ham som et sexobjekt. Magne Lerø har sikkert aldri følt ubehaget ved at en maktperson presser tungen ned i munnen hans.

Likevel prøver de å overbevise kvinner om hva de må tåle, i stedet for å sette seg ned, holde kjeft og bare lytte.

Denne opplevelsen av frykt, usikkerhet og ubehag er ikke noe selvsikre mannfolk forstår.

Men de som forstår det, skjønner også hvor giftig det er for organisasjonen. En sånn oppførsel forrykker maktbalansen, skader selvtilliten til kvinner og får folk til å melde seg ut. Så lenge Ap-medlemmer føler et ubehag med å møte Giske på et partiarrangement, er han et problem.

Derfor måtte Giske gå. Skal det være rom for ham til å komme tilbake, må han overbevise partiet om han har forstått dette.

Ett år har gått siden han falt fra toppen, og hva har han gjort for å bygge opp tillit?

Ingenting. Absolutt ingenting.

Han har reist rundt i Trøndelag for å bygge allianser, spredt sin versjon av varslingssakene og undergravet varslerne. Han har sendt et 70 siders brev for å prøve å få partiledelsen til å behandle sakene på nytt, slik at han kunne bli renvasket.

De som mistet tilliten til Giske for et år siden, har ikke fått noen grunn til å stole på ham nå. Det eneste argumentet er tiden som har gått.

Likevel var det folk i Ap som ville gi ham en ny sjanse. Han var i ferd med å bli valgt til arbeidsutvalget i Trøndelag Ap og til landsstyret i partiet.

Og så kom videoen. «En bagatell», skrev Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim (49) og flere med ham.

Selvfølgelig er videoen en bagatell. Isolert sett. Uten kontekst er det bare en skjeggete 52-åring med hånden på hoften til en kvinne i 20-årene.

Med den konteksten jeg beskrev over, er den alt annet enn en bagatell. Selv om han ikke hadde gjort noe som helst for å bevise det, tenkte nok mange at Giske hadde lært. At han innså at hans oppførsel med yngre kvinner var et problem for ham og partiet. Men da de så videoen, kom alle minnene frem.

Innholdet i varslene.

Inntrykket de hadde av Giske.

Følelsen av at dette ikke er en person de ønsker i lederverv i deres organisasjon.

Han burde vært bevisst på hvordan det ville bli oppfattet. Problemet hans er at han ikke var bevisst på det. Skal man bygge tillit, må man vise at man tenker over hvilket inntrykk man etterlater. At man bryr seg om medlemmene i partiet og ikke bare seg selv.

For å sitere en kvinnelig Ap-politiker som sendte meg en melding da saken sprakk: «Syk erkjennelse herfra, men jeg har faktisk tenkt at det var greit at han fikk styreplass i Trøndelag. Nå er det bare nok. Fyren eier jo ikke skam eller disiplin.»

Videoen ble delt i sosiale medier og sikkert sett av titusenvis av mennesker før media kom på banen. Ap-medlemmer landet rundt diskuterte den.

Den var en maktfaktor helt uavhengig av mediedekningen.

Forutsetningen for at Trond Giske skal kunne skjøtte et tillitsverv i Ap, er at partimedlemmer kan føle seg trygge og komfortable rundt ham.

Man kan prøve å forstå: Hvordan vil det være for en 19 år gammel kvinne å være på landsmøtefest med Trond Giske etter at hun har hørt historiene om ham? Hvordan vil det være nå, med inntrykket hun fikk av å se videoen?

Trond Giske har klart å vri debatten til å handle om alt annet enn den konteksten. Når Sandberg, Jørgensen og Lerø står på NRK og snakker om at dette handler om maktkamp og slett journalistikk, gjør de akkurat som han ønsker.

Jeg diskuterer gjerne pressedekningen av denne saken, for den var ikke perfekt. Jeg gjør gjerne journalistikk på maktkamp i Ap og hvordan videoen ble formidlet.

Det betyr ikke at videoen var en «nothingburger», som noen hevder.

Det er mulig å mene at dekningen var mangelfull og at bekymringsmeldingen var grunnløs, og samtidig mene at Giske ikke er noe offer. Innvendingene bør ikke distrahere fra det mest sentrale i saken: Trond Giske og hans evne til å være tillitsperson i en organisasjon.

Kollega Pål T. Jørgensen mener at «VG, TV 2 og andre medier har latt seg bruke i et politisk attentat».

Det er en merkelig fremstilling fra en journalist. Media har dekket en video og reaksjonene den fikk.

Så fikk det konsekvenser for en maktperson. Noen vant, noen tapte.

Media lar seg bruke i maktkamper hele tiden. Vi pleier ikke si det på den måten, men det er sant. Folk som tipser journalister om at noen har gjort galt, har ofte et motiv, for eksempel at de vil at noen skal bli straffet eller miste jobben.

Når en utenrikskorrespondent reiser til en krigssone og rapporterer om skadene den ene parten har påført sivile, blir korrespondenten brukt i en maktkamp. Når en journalist tar rennafart mot pressedekningen av Giske-saken, blir han en del av maktkampen, i favør av Giske.

Vi skal alltid være kritisk til kilder og deres motiver, men det grunnleggende spørsmålet er enkelt: Er det sant, det vi skriver?

Er det sant at Trond Giske var på Bar Vulkan? Er det sant at han danset tett med en ung kvinne og lot seg bli filmet? Er det sant at videoen spredte seg raskt i sosiale medier? Er det sant at mange i og utenfor Ap mener at videoen viser at Giske ikke bør få tillitsverv nå? Er det sant at Giske selv sier han ikke burde vært der? Er det sant at Jonas Gahr Støre så videoen og sa at han ikke har tillit til Giske?

Ja. Alt dette er sant.

Det overrasker meg at det finnes folk som bruker sin tyngde som erfaren politisk journalist til å mer eller mindre si at en slik diskusjon burde Ap få lov til å ha i all hemmelighet.

Det bør de ikke. Derfor fortjener videoen en plass i offentligheten.

I alt dette finnes det likevel noe oppløftende. Aldrende menn er nettopp det, aldrende.

De er stadig mer irrelevante i en tid de ikke forstår seg på. Det er vel derfor de roper så høyt.

Lik på Facebook