Foto: Hagen, Fredrik

Jeg hater å si det, men dette var fortjent, Sverige!

Det sitter langt inne å juble for svensk gull. Men denne gangen er det ingen vei utenom.

Og siden jeg i denne spalten senest i morges etterlyste gull til andre nasjoner enn Norge i langrenn, så er det bare å strekke hendene i været å juble litt med våre svenske venner.

Jeg hater å si det, men dette var fortjent, Sverige!

Dessuten er det noe vakkert med at de som har fortjent å vinne faktisk gjør det. De svenske langrennsjentene har vært klart best i sprint gjennom hele sesongen. Som lag har de utklasset resten av verden.

Da er det ikke mer enn rett og rimelig at vi hyller den jobben våre søte søstre i øst har lagt ned.

Den norske landslagstreneren Ole Morten Iversen vet bedre enn noen hvor bra de har jobbet. Han var trener for Stina Nilsson i mange år, og har ved flere anledninger rost kulturen i det svenske sprintlaget. Der er det en haug med unge jenter som har sett at det har hjulpet å jobbe så hardt som Stina Nilsson, og som nå er i ferd med å ta over hegemoniet på kvinnesiden.

Som jeg tidligere har vært inne på, så er det bra for norsk langrenn at vi blir utfordret av sterke treningsmiljøer utenfor våre grenser.

Det er beundringsverdig hvor sterk treningskulturen har blitt ført videre i det norske laget fra Bente Skaris storhetstid ved årtusenskiftet, og fram til Marit Bjørgens abdisering i fjor vår.

Nå har vi for første gang på mange år blitt utfordret av en gruppe løpere fra et annet land, ikke bare enslige svaler. Og det er definitivt bra for langrenn internasjonalt. Fordi det kan gi andre nasjoner et tydelig signal om at Norge ikke er uslåelige. Det er også bra for norsk langrenn, for det kan skjerpe oss ytterligere.

For uansett hvordan man snur og vender på det. Så er det artigst å vinne når konkurransen er hard.

Seier på walk over er hverken bra for den, eller de som vinner, for publikum, eller for oss som skal formidle idretten ut til folket.

Her på mediasenteret ble det mumlet høyere og høyere på bordene rundt meg hos kolleger fra Sverige, Finland, Tyskland, og Østerrike.

– Nå begynner det å bli nok norske gull i langrenn.

Og spesielt blant våre svenske kolleger har stemningen vært på grensen til deprimerende etter at alt gikk i mot dem på den individuelle konkurransen på torsdag.

I mangel på egne framganger å skrive om, så skriver svenskene kritiske og litt nedlatende kommentarer om de norske løperne. Det klikker bra i nabolandet.

Men vi får unne dem det. Å hoverer litt på en dag som denne.

Jeg frykter det blir det siste gullet til Sverige i dette mesterskapet. Så de får bare nyte det mens de kan.

Nå håper jeg faktisk at både Finland og Russland også kan få tatt sin bit av gullkaka i Seefeld. I likhet med de svenske jentene er Ustiugov, Bolsjunov, og Niskanen tre utøvere som alle fortjener å bli verdensmestre.

Men skulle en av de norske guttene slå en av disse på 15 kilometeren, eller femmila, så kan de i alle fall slå seg på brystet å kalle seg en verdig verdensmester.

For dagen i dag har endelig vist oss at dette er VM, og ikke NM i langrenn.

Så lenge de beste vinner, så tåler ogå de norske å bli slått.