– Det verste er når det som alltid har vært, plutselig ikke er sånn lenger

For Solveig Kloppen og ektemannen Kjartan Brügger Bjånesøy ble omsorgsrollene plutselig snudd på hodet.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

De holdt egentlig på med to forskjellige prosjekter, ekteparet Solveig Kloppen og Kjartan Brügger Bjånesøy. Men da livet slo inn over dem med fullt alvor, ble det naturlig å snu kamera mot seg selv.

Begge endte opp med å dele høyst personlige skildringer fra eget liv, om sorgen over å se sine foreldre eldes og visne hen.

– Kan du ikke bare ta deg sammen?

Kjartan hadde bestemt seg for å skrive bok om farsrollen i tre generasjoner, med sin egen far som utgangspunkt. Så ble faren, den ellers så staute sjømannen fra Austevoll, rammet av slag. Fra en dag til en annen ble han fullstendig avhengig av hjelpen fra andre. Det taklet Kjartan overraskende dårlig, forteller han til God morgen Norge.

– Jeg ble utålmodig og irritert på ham og tenkte lenge «kan du ikke bare ta deg sammen?», forteller han.

– Jeg hadde jo hørt historier om andre som hadde foreldre som ble svekket og som hadde mye dårlig samvittighet, og plutselig har jeg havnet i akkurat samme fella selv.

– Fikk kjeft av barna

– Du fikk jo kjeft av barna våre! skyter Solveig inn og sikter til en hendelse som Kjartan beskriver i boken «Kjære pappa. Vi er andre menn no».

Da familien skulle forberede seg til en konfirmasjon, hadde Kjartan latt stresset og kjefting ta overhånd. Til slutt var det sønnen Albert som hjalp farfar på med bunaden, mens datteren Klara tok for seg Kjartan. Han skriver:

«Ho stiller seg like framfor meg, legg dei små armane sine i kors. Ho er kledd i ein rosa kjole, har eit armband med hjarte på, lilla blinkesko med borrelås. Ofte trampar ho litt ekstra for at det skal blinke.

EN HJELPENDE HÅND. Albert hjelper bestefar på med bunaden, mens pappa Kjartan stresser rundt.
EN HJELPENDE HÅND. Albert hjelper bestefar på med bunaden, mens pappa Kjartan stresser rundt.

Eg bøyer meg ned på huk, tenker at ho treng hjelp med den eine borrelåsen som er open. Men det er ikkje det, ho er komen for å kjefte på meg.

– Du er ikke pappaen til farfar!

– Kvifor seier du det?

– Fordi du er så streng i stemmen din.

Ho ser på meg.

– Du er barnet hans. Farfar er ikke et barn.»

– Da gikk det opp for meg at jeg hele tiden drev og sammenlignet ham med den han engang var, mens datteren var den som klarte å se ham for den han er nå, sier Kjartan.

Han trekker frem bildet på bokens forside.

STØDIG KURS. Lille Kjartan får styre båten alene under farens trygge blikk og nærvær.
STØDIG KURS. Lille Kjartan får styre båten alene under farens trygge blikk og nærvær.

– Jeg tror alle har et lignende bilde: Av faren som i et lite øyeblikk lar sønnen ta roret, mens han selv ser på og har full kontroll. Jeg har det slik med sønnen min også, og jeg ser ikke for meg at det bildet en dag skal endre seg. Men det gjør det jo. Slik det har gjort i alle generasjoner.

– Rystende beskjed

Omtrent på samme tid som Kjartans far ble syk, opplevde kona Solveig at moren fikk en alvorlig kreftdiagnose.

– Mamma var jo en gammel dame på 80 år, en liten «spurvete» dame, men likevel sterk som en ørn. Jeg hadde på en eller annen måte tenkt at hun kom til å leve inn i evigheten, eller i hvert fall til hun var 120 år, spøker hun.

– Det å få en sånn beskjed, selv om hun var gammel, var jo veldig rystende.

– Overgangene er verst

Men også før hun fikk diagnosen, hadde Solveig merket hvordan morens alderdom var i ferd med å endre ting hun var vant til. Som for eksempel julefeiringen.

Etter at vi fikk barn har mamma alltid feiret jul hos oss. Da har hun kommet med bager, bokser, mat og tjueen slag småkaker som hun hadde bakt, og da ble jeg nesten alltid litt irritert! Så kom hun plutselig en jul med bare en liten bag med overnattingssakene sine. Og jeg kjente at «neimen guri, mamma - du skal jo komme med for mye småkaker».

– Det er overgangene som er aller verst synes jeg. Når det som alltid har vært, plutselig ikke er sånn lenger.

SOLVEIG OG MAMMA. Solveig Kloppen lot seerne bli med på mamma Bjørgs siste reise i serien «Det jeg ikke fikk sagt» på TV 2.
SOLVEIG OG MAMMA. Solveig Kloppen lot seerne bli med på mamma Bjørgs siste reise i serien «Det jeg ikke fikk sagt» på TV 2.

Tok seerne med helt inn i døden

I TV 2-serien «Det jeg ikke fikk sagt» valgte Solveig å ta seerne med på morens sykdom og siste reise - helt inn i døden.

– Hvorfor valgte du det?

– Jeg synes det er viktig å snakke om det vanskelige. Jeg skulle lage en serie om døden, så ble mamma syk og jeg følte det ville være feigt å ikke snu kamera mot seg selv.

Ektemannen var ikke så overbevist om at det var det riktige.

– Jeg var jo litt mer skeptisk, men det som overrasket meg var den enorme responsen Solveig fikk. Det å få kreft er jo ikke så uvanlig, men det er kanskje akkurat det: De vanlige fortellingene blir ikke så ofte fortalt, sier Kjartan.

– Ikke redd for å dø

For Solveig har denne reisen betydd at hun er mer forsont med sin egen dødelighet.

– Jeg er sånn at jo mer jeg vet om døden, jo tryggere føles det og jo mindre frykter jeg å dø, forteller hun.

For Kjartan er det annerledes. Han mener at de tilhører en generasjon som «kom i gang med voksenlivet litt sent» og at foreldrenes aldring og forfall kom veldig brått på. I boken «Kjære pappa. Vi er andre menn no» beskriver han sorgen ved å se egne foreldre visne hen og frykten for sin egen alderdom.

Boken har fått anmelderne til å applaudere.

– Som journalist har jeg alltid jaktet på ytterpunktene – mennesker som er veldig fattige eller veldig rike, veldig syke eller veldig spreke. Men de fleste lever jo et liv som er midt imellom, og dette er en slik historie som jeg håper mange kan kjenne seg igjen i, sier han.