#

2SITERT

Hun er Venstres største problem

I PROBLEMER: Trine Skei Grande får kritikk fra sine egne. Men det er ikke distriktsopprøret som er den beste forklaringen på hvorfor Venstre sliter, skriver TV 2-kommentator Mathias Fischer.
I PROBLEMER: Trine Skei Grande får kritikk fra sine egne. Men det er ikke distriktsopprøret som er den beste forklaringen på hvorfor Venstre sliter, skriver TV 2-kommentator Mathias Fischer. Foto: Larsen, Håkon Mosvold
Venstres problemer er langt større enn to sinte nordlendinger.

Det gjør ikke vondt for Venstre å falle på meningsmålinger, for det er så kort vei til bakken i utgangspunktet. Derfor har det nesten gått under radaren hvor mye partiet egentlig sliter.

Ikke siden i fjor sommer har Venstre vært over sperregrensen på snittet av målingene. Nå er to-tallet snart blitt rutine.

Venstres første år i regjering med Høyre og Frp har bare gjort problemene større for leder Trine Skei Grande.

Eller – er det kanskje Trine Skei Grande som har gjort problemene større for Venstre?

Dagens snakkis om distriktsopprør i Venstre kommer av at to nordlendinger snakket i NRK om at ledelsen sørpå ikke forstår distriktene. Det gjorde denne torsdagen til et eneste stort «Krise-Trine»-sirkus i norske medier.

At noen gamle lokalpolitikere er misfornøyd med partiets distriktspolitikk, er ikke oppsiktsvekkende. Den samme saken kan lages når som helst med nesten alle partier.

Normalt ville ledelsen trukket lett på skuldrene og tenkt at det i alle fall var gode nyheter at det fantes et lokallag i Kvæfjord, der Venstre fikk 59 stemmer ved forrige valg.

Interessant er det likevel, for det er nødvendig å lete etter forklaringer på hvorfor det går så galt i Venstre.

Distriktsanalysen er ikke helbom. Venstre har vært med på det meste som har vært av sentralisering og reformer fra Erna Solbergs regjering.

Men det blir for enkelt; analysen er for preget av ståstedet til dem som snakker.

Det er ikke bare i distriktspolitikken at Venstre mangler synlighet og troverdigheten. Det er ikke akkurat som det blåser noen Venstre-vind i byene heller.

Like mye som distrikt kan man spørre om hvor det er blitt av skolepolitikken i det gamle lærerpartiet. Hvor er næringspolitikken i det gamle gründerpartiet? Tradisjonelt har det vært flere som stemte på Venstre på grunn av slike saker enn for å bevare lensmannskontor.

Jeg har selv vært aktiv i Venstre, fra 2009 til 2013. Det var den tiden Trine Skei Grande bygget opp igjen Venstre etter at enkeltpersonsforetaket Lars Sponheim kjørte det under sperregrensen.

Noe som alltid forbauset meg på møter, var hvor ekstreme forskjeller det kunne være på Venstre-folk. Det var nesten sånn at jo flere partimedlemmer man traff, desto mindre følte man seg hjemme i partiet.

Det er kanskje en konsekvens av å være landets eldste parti og med en rik tradisjon. Alle kan putte hva de vil inn i Venstre-navnet.

Alle medlemmer har sine egne forestillinger om hva som er poenget med Venstre. Flere av dem hører mer hjemme i Senterpartiet, mens andre kunne gått ubemerket inn på Høyres hus. For noen er Venstre først og fremst et «sosialt» parti som skal ta vare på de svakeste. Andre snakker mest om «kulturpartiet Venstre».

Fremdeles debatteres det om partiets ideologi er «liberal» eller «sosialliberal».

Et sånt mangfold kan være bra for et parti. Men det er ikke bra for et knøttlite parti. Mens Arbeiderpartiet og Høyre har plass til sneversynte sektorpolitikere og stort spenn i meninger, blir konsekvensen i Venstre at retorikk og politikk blir smurt tynt utover.

I forsøkene på å holde sammen urbane liberalere og rurale sosialliberale, ender partiet med utvannet politikk og substansløs retorikk. «Grønnere, rausere og mer sosialliberal», heter det nå. Hva nå enn det betyr.

Alle skal tilfredsstilles. Jobben til partilederen er å holde partiet samlet, samtidig som hun peker ut en kurs og tar partiet et sted. Så langt har hun bare tatt det inn i regjering, uten å helt forklare hva som er poenget, utover at det skal være bra for klimaet.

Ansvaret for at partiet har kjørt seg fast i grøften, ligger hos Trine Skei Grande, Norges minst populære partileder.

Hun er det største problemet for partiet nå, fordi det er umulig å se hvordan hun skal klare å snu trenden. Hun har mer enn nok med å være kulturminister, om hun ikke i tillegg skal tilfredsstille hissige folk i distriktene, holde seg inne med en utålmodig stortingsgruppe og samtidig gjøre seg populær blant velgerne.

Likevel ryker ikke Grande med det første. Hun er valgt til leder frem til neste vår.

I motsetning til hva velgerne synes, og i motsetning til hvordan det fremstår i media i dag, står Grande sterkt internt i partiet.

Alle de negative mediesakene om Grande svekker henne utad, men på paradoksalt vis sørger de for at folk samler seg rundt henne internt.

Ingen liker mytteri for åpen scene. Selv om man gjerne vil ha en ny partileder, er refleksen for de fleste partimedlemmer å stille seg bak lederen når det kommer urimelig kritikk.

Den som har mest lyst på en lederdebatt, heter Abid Raja. Hvis noen tror at Raja vil føre en bedre distriktspolitikk enn Grande, kan de begynne med å be ham peke ut Kvæfjord på et kart eller spørre ham hva slags melk man får fra oksen.

Derfor er Grandes posisjon foreløpig reddet av at det ikke står en åpenbar arvtaker klar til å ta over. Noe som for så vidt også er et tegn på svak ledelse fra Grande, at hun ikke har bygget opp et bedre lag.

Små partier har det alltid vanskelig i koalisjonsregjeringer. Det blir enda vanskeligere med en partileder som folket ikke liker og medlemmer som ikke engang kan samles rundt navnet på ideologien.

I bunnen av haugen med Venstres problemer, ligger spørsmålet som partilederen snart må ha et bedre svar på: Hva vil hun egentlig med Venstre?

Og partiet kan spørre seg: Hva skal Venstre egentlig med Trine Skei Grande?

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook