Det finake idrettsikonet ble bare 55 år. Matti Nykänen døde natt til mandag.

Nykänen var personifiseringen av skihopp på 1980-tallet med 46 seire i verdenscupen, fire OL-gull og fem VM-gull. Livet etter idrettskarrieren var preget av skandaler og alkoholmisbruk.

– Var han sånn som han blir fremstilt i media?​

Erik Johnsen med sølvmedaljen i 1988.
Erik Johnsen med sølvmedaljen i 1988. Foto: Laurvik, Henrik

– Nei, ikke blant oss. Han fremstod som en seriøs skihopper. I bakken var det ikke noe tull og tøys i det hele tatt. Han var snarere enda mer seriøs enn vi var. Han holdt seg mye for seg selv, det var lite fleiping med andre, lite som skjedde sammen med andre hoppere. Og da fremstod han som veldig seriøs, forteller Erik Johnsen (53) til TV 2.

Johnsen vant sølv i stor bakke under OL i Calgary i 1988. Nykänen tok gullet.

– Han skeiet ut i ny og ne, fikk vi høre, også mens han var aktiv. Men i hoppsituasjonen var han veldig seriøs. Jeg tror ikke man kan klare å oppnå de resultatene uten å være en ordentlig seriøs og proff utøver sier Johnsen, som husker veldig godt hopprennet i Calgary.

Jeg så ganske tydelig at jeg ikke var i nærheten når det gjaldt spenst og fysikk.
Erik Johnsen

– Jeg husker mye fra det rennet. Det var min viktigste prestasjon. Jeg husker at Matti var ganske overlegen – han vant med 18 poeng. Og det var litt typisk for Matti på den tiden der. Han var et godt hakk bedre enn oss andre, slår sølvvinneren fast.

Johnsen mener finnen var en foregangsfigur i hoppsporten.

– Han var langt fremme teknisk, han var langt fremme fysisk, og han var nok en som turte mye. Både med tanke på treningsarbeidet og det tekniske. Det gjorde at han holdt seg i toppen i ganske mange år også. Jeg husker at vi i Hoppuka i 1988 eller 1989 trente sammen med ham. Jeg så ganske tydelig at jeg ikke var i nærheten når det gjaldt spenst og fysikk.

Matti Nykänen som artist i 2009.
Matti Nykänen som artist i 2009. Foto: Roni Rekomaa

– Mitt beste minne må nok være første gang jeg var på pallen i verdenscupen i St. Moritz 1988. Da ledet jeg etter første omgang, veldig overraskende. Og det var litt surrealistisk å se at Matti skulle hoppe før meg i andreomgang. Å sitte igjen der på toppen. Nå vant Matti riktignok med et poeng eller to, og jeg ble nummer to, men det er nok det kuleste minnet.