FLYKTET. Javier Peraza flyktet fra Venezuela som 18-åring. Nå har han bodd tre år i Panama og Colombia.
FLYKTET. Javier Peraza flyktet fra Venezuela som 18-åring. Nå har han bodd tre år i Panama og Colombia. Foto: Privat

Javier (21) flyktet fra venezuela:

– Det er ingen mat i butikkene, og folk spiser fra søppelbøttene

Å overleve var eneste mål. Sult, fattigdom og kriminalitet var hverdagen til Javier Peraza (21). Som 18-åring tok han valget om å flykte hjemlandet for å forsørge familien i et vanstyrt Venezuela.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– En tilfeldig mann hoppet inn i bussen og pekte pistolen rett mot meg. Pengene, mobilen, genseren, til og med universitetsbøkene ble brutalt revet fra meg, sier Javier Peraza til TV 2.

Oljeriket Venezuela har noen av verdens største oljereserver og var lenge Sør-Amerikas rikeste land. Nå har den økonomiske krisen sendt fortvilte innbyggere på flukt til nabolandene i håp om et bedre liv.

Hver dag krysser tusenvis grensene, og siden 2015 har ifølge FN tre millioner mennesker så langt flyktet fra et land som ikke klarer å ta vare på dem. Dette har resultert i en av de største flyktningstrømmene i Latin-Amerikas historie.

Forlot hjemlandet

Javier Peraza (21) er en av dem. Som 18-åring flyktet han til Panama for å kunne forsørge seg selv og familien som ble værende i hjemlandet.

– Hovedgrunnen til at jeg dro fra Venezuela var den store inflasjonen og kriminaliteten. To måneder før jeg forlot landet ble jeg ranet med pistol. Man kan aldri føle seg trygg der.

Javier vokste opp i Punto Fijo i det nordlige Venezuela. Oppveksten var preget av fattigdom og uvisshet som følge av de økonomiske og politiske tilstandene i landet. Da han flyktet i september 2016, hadde broren allerede forlatt landet noen år tidligere. Søsteren endte opp med å flytte til Polen sammen med ektemannen, og foreldrene ble værende i Venezuela sammen med den eldste av de tre brødrene.

Situasjonen i hjemlandet førte til at familien ble spredt i forskjellige land.

For å betale de påbegynte studiene og tjene penger til familien, så Javier ingen annen mulighet enn å ta en midlertidig jobb i Panama. Planen var å gi det tre måneder. Nå har det gått tre år.

– Da jeg så at det var mat i butikkene og at folk kunne bruke mobilen på gaten uten å være redde for å bli ranet, bestemte jeg meg for å bli værende. Livet i Venezuela var virkelig ikke bra, sier han.

Inflasjon

Oljepengene som tidligere hadde stått for hele 95 prosent av Venezuelas statsinntekter, fikk et dramatisk fall i 2014. Dette førte til at landet gikk inn i en stadig dypere økonomisk krise.

Landets valuta, bolivar, sank nærmest til bunnen. I dag må du ut med én million bolivarer for å betale en kopp kaffe, og mengden sedler som må til for å kjøpe en rull dopapir, er større enn selve dorullen. Javier forteller om en månedslønn tilsvarende fem euro, og at man må jobbe en hel uke for å ha råd til å kjøpe ett enkelt egg.

I mange deler av landet går det flere dager mellom hver gang det er mulig å kjøpe mat. Desperate folk angriper og plyndrer butikkene. Sykehusene er tomme for medisiner, butikkene tomme for varer og folket tomme for tålmodighet.

Javier har ikke vært tilbake i Venezuela siden han flyktet for nesten tre år siden.
Javier har ikke vært tilbake i Venezuela siden han flyktet for nesten tre år siden. Foto: Privat

– Det er ingen mat i butikkene, og man kan se folk spise fra søppelbøttene, forteller Javier.

Man vet heller ikke om det er vann i springen neste dag.

– Noen ganger måtte vi gå over tre måneder uten vann og lenge uten elektrisitet. Da vi dusjet måtte vi bruke det møkkete vannet til å spyle ned i toalettet.

Polarisert samfunn

Landets nåværende president Nicolás Maduro overtok makten etter at forgjengeren Hugo Chávez døde i 2013. Siden da har Maduro-regjeringen blitt kritisert for grove menneskerettighetsbrudd og Maduro-dietten har blitt et velkjent begrep.

Som følge av matmangel gikk den gjennomsnittlige venezuelaner ned 11 kilo i 2017, melder nyhetsbyrået Reuters. Under Maduros første presidentperiode hadde landets BNP et fall på over 30 prosent. Ifølge FN er det en nedgang som kun kan sammenlignes med Den store depresjonen i USA.

Det siste året har opposisjonen holdt en rekke store demonstrasjoner mot den sittende presidenten. I kjølvannet av dette, utropte opposisjonsleder Juan Guaidó seg for to uker siden til fungerende president.

Norge er blant landene som ikke anerkjenner Guaidó som midlertidig president, men som oppfordrer til ytterligere dialog mellom partene. Mange land, deriblant Frankrike og Storbritannia, har anerkjent Guadió som midlertidig president.

Begrenset ytringsfrihet

Den sterkt begrensede ytringsfriheten er også en viktig grunn til at mange rømmer landet. Venezuelas pressefrihet trues ved at staten kjøper opp og legger ned flere private TV-kanaler, samt fengsler myndighetskritiske journalister.

– Faren min jobbet som nyhetsanker på TV og sa åpenlyst at han støttet opposisjonen i landet, noe som førte til at han ble sparket fra jobben. Borgmesteren truet med at han visste hvor vi bodde, så det var ikke lurt å uttrykke seg negativt om regjeringen, sier Javier.

Farlig å dra tilbake

Javier Peraza og familien i Venezuela. Foto: Privat
Javier Peraza og familien i Venezuela. Foto: Privat

På nett har Javier klart å opprettholde kontakt med barndomsvennene fra hjemlandet. De fleste har emigrert til land som Panama, Colombia, Chile og Argentina, men det er fremdeles noen som er bosatt i Venezuela. Disse har han ikke sett siden han flyktet for nærmere tre år siden.

– Jeg har virkelig lyst til å dra tilbake for å møte dem, men jeg er redd det blir for farlig – at noe skal skje meg mens jeg er der.

Dyp fattigdom, store demonstrasjoner, brutal kriminalitet og narkooppgjør er realiteten. Ifølge Global Law and Order Index regnes Venezuela for å være verdens mest lovløse land. I hovedstaden Caracas blir i gjennomsnitt over ni personer drept hver eneste dag. Struper kuttes, pistoler avfyres. Livet dreier seg om å overleve.

– Man føler seg veldig utrygg. Når man bruker mobilen offentlig eller benytter seg av kollektivtransport risikerer man å bli ranet eller drept bare for en telefon eller en klokke. Du kan ikke gå ute om kvelden og føle deg trygg.

Etter nærmest tre lange år har Javier endelig klart å gjenforenes med foreldrene. De bor nå i Medellín i Colombia. Han er tydelig engasjert og positiv når han forteller om livet sitt.

– Hvordan klarte du å holde motet oppe i en så vanskelig periode?

– Jeg jobbet for et større mål. Nemlig å skaffe nok penger til å en dag kunne frakte familien min ut av Venezuela, slik at de også kunne få et godt liv. Dette var drivkraften siden dag én og førte til at jeg jobbet hardt hver eneste dag.

Javier forteller at de siste årene har vært tøffe, men at han har blitt en sterkere person.

– Er det én ting jeg har lært, så er det å alltid se lyspunkter i livet. Uansett hvor mørkt det måtte være.