Det hjelper ikke å være flink når du gjør noe skikkelig dumt

Han var liksom en av de flinke.

I mylderet av Frp-ere som legger sin stolthet i å lukte røyk og eksos, som oser av en æ-gir-no-fan-holdning, var Helge André Njåstad et friskt pust ved nettopp ikke å være et utpreget friskt pust.

Nå høres dette kanskje ut som en nekrolog, men det ser vitterlig ut som det er på sin plass også.

Njåstad har trukket seg fra sine verv i partiet, og skal nå ligge på et politisk dødsleie på Stortinget frem til perioden er over. Der ligger han for så vidt trygt og godt sammen med Mazyar Keshvari, Ulf Leirstein, Trond Giske og Kristian Tonning Riise. (Og Knut Arild Hareide, men det er av litt andre årsaker.)

Så skal det være sagt at det er nok av eksempler, særlig i Njåstads parti, på at man kan komme tilbake fra den sikre død.

Mathias Fischer, kommentator i TV 2. Foto: Håvard Solem/tv 2

En gang var Njåstad fremtiden.

Han var 23 år gammel da han ble valgt til ordfører i øy- og nynorskkommunen Austevoll. Ordførerkjedet holdt han på i ti år, frem til han ble valgt inn på Stortinget.

Flinkisen gikk rett inn som leder av kommunalkomiteen på Stortinget. Det var en naturlig rolle for en som hadde lang ordførererfaring, men den ble også særlig viktig fordi innvandrings- og integreringssakene havnet på hans bord.

Så skikkelig og ordentlig var Njåstad at han ble leder for organisasjonsutvalget i partiet. Eller skandalepolitisk talsperson, heter det på folkemunne. Hver gang en Frp-er hadde tenkt med feil kroppsdel, var det hans jobb å være lynavleder for partilederen og «behandle saken på en grundig måte», som man sier.

Noen må ha syntes han gjorde en god jobb, for etter neste valg i 2017 ble han partiets finanspolitiske talsperson og nestleder i stortingsgruppen.

Uansett, poenget er: Njåstad var flink, fikk posisjoner og kunne fått flere.

Så gikk det galt.

To tabber. Eller feilvurderinger. Kanskje man skal kalle det sviktende dømmekraft og misbruk av tillit.

Først ble det kjent at han var litt vel raus med seg selv når han førte reiseregninger. Et jobbmøte på Dr. Holms på Geilo midt i påsken? En prat med hotelldirektøren i lobbyen samme sted og samme tid som moren feirer 60-årsdag? Ingen tror at det var tilfeldig.

Men skikkelige Njåstad holdt seg innenfor regelverket akkurat nok til at ingen kunne ta ham på noe formelt, bare på sunn fornuft.

Like ryddig var han ikke i sak nummer to, som ble kjent tirsdag. Han har lekket sensitiv informasjon fra organisasjonsutvalget til en partifelle. Om en såkalt #metoo-sak. Det skal man jo ikke gjøre. Alle vet jo det.

Først og fremst er dette en partisak om tilliten internt i Frp. Men det handler også om at vanlige folk skal ha tillit til politiske prosesser og politikere som sådan.

Og snipp, snapp, snute, nå er Njåstad ute. Ingen tillit.

Særlig mye mer plass ville det ikke vært verdt å bruke på Njåstad, hvis det ikke var for at han føyer seg inn i rekken av politikere som med noen enkelthandlinger river ned sin egen karriere som korthus.

Alle gjør tabber. Også på jobb. Noen tabber er verre enn andre.

Det sentrale er at politikken er basert på tillit, og tillit er en binær tilstand: enten har man det eller så har man det ikke. Velgere kan ikke stemme «litt» på en politiker. Man kan ikke ha «litt» tillit til en partifelle. (Det heter nemlig «tynnslitt» på stammespråket.)

Jeg har hørt fra mange lesere som syntes dekningen av Njåstads feriealbum var for massiv. Kanskje var den det; noen tusenlapper i det store sluket er ikke den største politiske saken.

Men stor dekning av små saker og sterke reaksjoner på små tabber er et nødvendig onde i demokratiet. I mye av det politikere gjør, finnes det lover og regler som definerer hva som er greit. Det finnes rutiner og byråkrati som hindrer dem i å trå over.

Slike formelle stengsler er det ikke på alle områder. Skal regelverket for reiserefusjon være temmelig fritt, må det være noe annet enn kontrollregime som hindrer misbruk. Det er følelsen av skam.

Frykten for å bli avslørt, frykten for et dårlig presseoppslag, frykten for stygge blikk på gaten.

Frykten for at partiets organisasjonsutvalg faktisk kommer med en ekte reaksjon når du gjør noe galt.

Det må nesten bare være sånn. Litt gapestokk iblant. Dessverre.

Njåstad har tilbragt hele sitt voksne liv i maktposisjoner som politiker. Det samme kan sies om flere av dem som falt i, ingen sammenligning for øvrig, #metoo-våren i fjor.

Det er kanskje lett å ta posisjonen sin for gitt.

Nå er det i alle fall nok av saker som bør minne politikere om at det er veldig lite som skal til før de mister tilliten fra folk og eget parti.

Det er brutalt, men det er også rettferdig: Når du gjør noe galt, er det ingen som bryr seg om hvor flink du var som 23-åring,