SLAGEN SAGOSEN: Sander Sagosen trengte noen minutter for seg selv etter tapet for Danmark.
SLAGEN SAGOSEN: Sander Sagosen trengte noen minutter for seg selv etter tapet for Danmark. Foto: Åserud, Lise

Ikke glem at Norge er nest best i verden

Christian Berge kommer til å få rett i sin profeti om at Norge kommer til å stå øverst på seierspallen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Så ble det ikke gull denne gangen heller. De danske drenge var rett og slett for gode. De var veldig mye bedre.

Grunnlaget for den danske jubelkvelden ble gjort allerede før kampen.

For mens Christian Berge og teamet hans garantert har brukt tid på å finne ut hvordan de skulle hindre at Mikkel Hansen skulle få dominere like mye som han gjorde i det første oppgjøret mellom lagene, så snudde Danmarks trener Nikolaj Jacobsen det hele på hodet ved å plassere Hansen som høyreback.

Jeg skal innrømme jeg trodde det ville være en fordel for Norge. For Hansen ville ikke være like farlig fra høyreback.

Men der tok jeg skammelig feil. For førsteomgangen var en oppvisning i angrepsspill av danskene. I stedet for å være avslutter, tok Hansen rollen som quarterback. Med en timing få andre har i pasningene sine, spilte han opp lagkameratene.

En skal heller ikke glemme Morten Olsen. Som spilte en perifer rolle for Danmark helt frem til semifinalen. Han kom inn og satte tempo på danskene. Han, Rasmus Lauge og Mads Mensah vant dueller, som ga Danmark overtall på sidene.

Men ikke glem at Norge er nest best i verden.

Sølv er ikke nederlag når en har tapt for trolig det beste kollektive angrepsspillet en har sett av et landslag. Det tror jeg også de norske spillerne ser når de har sovet på det.

Det gjør egentlig litt godt å se Christian Berge vri seg litt når han skal innrømme at Danmark var best. For han vil være best selv.

Etter gjennombruddet i 2016, da Norge tapte semifinalen for EM-vinner Tyskland, sa Berge at han garanterte at denne gjengen kommer til å stå øverst på seierspallen. Det tror jeg han kommer til å få rett i.

Så kan man si at man var lenger unna å vinne i denne finalen enn mot Frankrike for to år siden. Men likevel vil jeg si Norge var nærmere drømmen denne gangen.

For å slå Danmark så måtte Norge være på topp på alle punkter, samtidig som at Danmark ikke var helt på topp. Nå var det motsatt. Danmark leverte en nærmest prikkfri kamp, mens Norge ikke fikk ut maks av laget sitt. Da er det umulig for Norge å vinne.

Håndball er en idrett der rutine har veldig mye å si. Der det ikke er uvanlig at en når toppen når en er passert 30 år.

Det er ikke tilfeldig at i den danske finaletroppen så er det fem spillere som ikke er født på 1980-tallet. Av disse fem er Rasmus Lauge, Mads Mensah og Anders Zachariassen alle født i 1991. Bare Magnus Landin og Simon Hald er under 27 år gamle.

Den norske troppen er helt motsatt bygget opp. Der er det kun Bjarte Myrhol, Espen Christensen, Magnus Jøndal, Kristian Bjørnsen og Espen Lie Hansen som er født på 1980-tallet. De øvrige elleve er barn av 90-tallet. Alexander Blonz er til og med født etter tusenårsskiftet.

Det forteller mye om hvorfor Berge har sånn tro på dem.

I VM i 2013 ble Danmark fullstendig ydmyket av Spania. 35-19 er den største seiersmarginen som har vært i en VM-finale. Den gangen var det Danmark som hadde et ungt og fremadstormende mannskap. Tolv mann fra troppen den gang var også med i år. Det var et tap som gjorde vondt den gangen, men som ga uvurderlig læring for en fremtid som har gitt OL-gull i 2016 og nå VM-gull for denne danske generasjonen.

Når diskusjonen går om Sander Sagosen er verdens beste håndballspiller eller ikke, så er det lett å glemme at han er 23 år gammel. Han er åtte år yngre enn Mikkel Hansen.

Det er vel bare Nikola Karabatic og nettopp Hansen som har vært nevnt blant verdens beste spillere i så ung alder som Sagosen. Når en ser på cv'ene til de to karene, så lover det godt for Norges fremtid.

Når 13 000 dansker i Boxen velger å bue hver eneste gang Sagosen har ballen i VM-finalen, så sier det mye om hvor stor respekt de har for ham. Selv tilskuerne føler de må gjøre det de kan for å få ham ut av fatning.

Sagosen kommer til å bli veldig mye bedre med årene. Han er allerede blant verdens beste til det meste, men med tiden vil han tilegne seg litt mer kløkt om hvordan han skal bruke kreftene sine. Når han skal ta det med ro og når han skal kjøre på.

Jeg hørte før VM at Mikkel Hansen hadde fleipet med at det var et ork å spille ved siden av Sagosen i Paris Saint-Germain fordi det var bånn pedal hele tiden. Sagosen er godt nok trent til å tåle det kjøret i 60 minutter. Men han er avhengig av lagkamerater som også gjør det.

Det utsetter ham også for veldig mye juling. Jeg er ganske sikker på at Sagosen er den som har fått mest fysisk juling av alle spillere i VM. Sånn er det ofte når du er stjerne og søker mål hele tiden. Da får du kjenne på musklene til motstanderens beste forsvarsspillere.

Han er ikke den eneste som har mange år igjen til han er på toppen av karrieren. Magnus Abelvik Rød er bare 21 år gammel, mens Gøran Johannessen og Torbjørn Bergerud er 24.

Bergerud har ikke hatt noe stort mesterskap i det norske målet. Norge har egentlig ikke hatt nok redninger til å være i en finale.

Spørsmålet er om Bergerud tok litt for mange trinn i et jafs i karrieretrappen da han gikk til Flensburg-Handewitt i sommer.

For i en toppklubb med ambisjoner om å gå til topps i både Bundesliga og Champions League, så har de ikke tid til å vente på at en målvakt skal tilpasse seg nivået. Dermed er Benjamin Buric blitt et ganske klart førstevalg etter hvert.

Det viktige nå er at han ikke blir stemplet som «andremålvakt». Det er et stempel det er veldig vanskelig å bli kvitt i internasjonal håndball.

Det er nok av unge målvakter som har kommet til toppklubber tidlig, for å bli plassert på benken. Når så klubben skal ha ny målvakt, så er det veldig sjelden det blir internt opprykk. Da henter de en etablert førstemålvakt. Når så andremålvakten bytter klubb, så blir den ofte hentet som andrevalg. Så fremt den ikke tar et steg ned på karrierestigen for å få tillit.

Men det gror godt bak Bergerud. Kristian Sæverås og Robin Paulsen Haug har begge potensial til å bli målvakter på høyt internasjonalt nivå. Jeg blir veldig overrasket hvis ikke Sæverås er Bergeruds makker under EM til neste år.

Ellers kommer nok EM-troppen til å være ganske så lik årets VM-tropp. Noen små endringer blir det garantert, men stammen vil være den samme.

I EM skal Norge spille gruppekampene i Trondheim, før man må til Sverige for hovedrunden og sluttspill. I hovedrunden blir det nok en gang kamper mot Sverige og Danmark. Det er allerede klart ettersom EHF og arrangørene har lagt opp til et løp for å få flest mulig mennesker i hallene.

Det betyr Norge, Sverige og Danmark skal til Malmö, mens Østerrike, Tyskland og Kroatia (så fremt de kvalifiserer seg) skal spille hovedrunden i Wien.

Da får man i hvert fall muligheten til revansje mot Danmark.

Nå har Norge to strake VM-finaler, hvor man har tapt for vertsnasjonene Frankrike og Danmark.

Sjansene for at alle gode ting er tre burde i hvert fall være til stede ettersom VM om to år spilles i Egypt. En finale mot vertsnasjonen i Kairo burde være mulig for Berges gutter å vinne.