Bruktbilsøk på Broommarked:

Søk Detaljert søk
Broommarked
Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden

Politimannen var tydelig: Her måtte det betales!

Politimannen var tydelig: Her måtte det betales!
Slik kunne det være på biltur bak "Jernteppet".

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om en Ford Taunus GL 2,0 fra 1981, på en av flere eksotiske og spennende ekspedisjoner bak det som frem til slutten av 1989 var kjent som Jernteppet.

Ford Taunus var gjennom flere tiår en av bestselgerne på det norske markedet for mellomstore familiebiler, helt til Sierra overtok Fords rolle i dette segmentet i 1983.

Bilen det handler om denne gang, var en av de aller siste Taunus-årgangene, og en bil som på mange måter var gjennomprøvd og kjent som «en bra bil».

Slik så det ut på førerplass, den gangen...
Slik så det ut på førerplass, den gangen...

Elendig bensin

Fra siste halvdel av 1970-årene, og frem til Jernteppet falt med rivingen av den famøse muren i Berlin mot slutten av 1989, gjorde jeg en rekke turer på egenhånd med bil i flere av landene i det som var kjent som Østblokken. Flest besøk ble det i DDR, Polen og Tsjekkoslovakia, og så fort man kom øst for Jernteppet åpnet det seg en helt annerledes verden. Det var som å skru tiden tretti år tilbake, og det var mye å hente av reportasjer for en nyfiken journalist.

Helt uten utfordringer var det imidlertid ikke. Selv om alt var billig, var det langt fra alt som var tilgjengelig. Bensinen var av elendig kvalitet, og det samme gjaldt atskillig annet. Kaffe, for eksempel, for en som setter pris på en god kopp….

Ford Sierra: Tro det eller ei - nå er den veteranbil

Kassatelling både inn og ut av DDR

Denne turen varte snaut en uke, og ferden gikk med østtysk ferge fra Danmark til Warnemünde i DDR. Om bord kjøpte jeg såkalt transitt-visum, som ga meg tillatelse til å kjøre gjennom DDR. Dette krevde veksling av 25 DM (vesttyske D-Mark) til DDR-valuta, og at jeg var ute av DDR innen 12 timer. For å komme seg videre til Tsjekkoslovakia og Praha, dit jeg skulle, var dette mer enn god nok tid.

Mye var svært eksotisk ved å passere både inn i og ut av DDR og andre østblokkland. Da jeg kjørte i land i Warnemünde ved Rostock, ble Taunusen gransket med store speil på undersiden, panser og bagasjerom ble åpnet, og jeg ble relativt gjennomgått selv også før jeg fikk kjøre videre. Blant annet måtte alt jeg hadde med av penger telles opp og registreres. Ved utkjøring av DDR til Tsjekkoslovakia måtte alt som var av sedler og mynter opp på grensepolitiets disk igjen, og «slik gikk no dagan…»

Sidestøtte? Hvem trenger sidestøtte??
Sidestøtte? Hvem trenger sidestøtte??

Promillegrense: 0,00

Klart dette var rart for en som kom fra Vest-Europa, der vi fortsatt kunne gå relativt uhindret om bord i et hvilket som helst fly på Fornebu…

Gjennom et øde og stille DDR gikk Taunusen pent og rolig videre, med trykk på rolig: I gamle øst var man svært hissige med farts- og andre politikontroller langs hovedveiene. Gjester fra vest var en god kilde til kjærkommen valuta, og man skulle ikke mange kilometere over fartsgrensene før man satt i saksa.

En promillegrense på 0,00 krevde også, som jeg nå kommer til, stor forsiktighet!

Ford Scorpio: Snart er denne veteranbil

«Bare innrøm det. Du har drukket!»

Etter å ha gjort en jobb i Praha, kjørte jeg ut fra hovedstaden etter frokost en litt råsur tidlig høstmorgen, med kursen satt tilbake til sivilisasjonen.

I utkanten av Plzen ble jeg stoppet av en enslig politikonstabel i knesid unformsfrakk som akkurat gjorde seg ferdig med å bøtelegge et vogntog. Han nærmest spratt frem og ga febrilsk stopptegn da han så den vest-registrerte Forden nærme seg.

Hans inngangsspørsmål, etter å ha bedt om pass, var hvor mye jeg hadde drukket i dag?

– Drukket? Jeg kommer rett fra frokost, og har ikke drukket annet enn juice og kaffe.

– Joda, bare innrøm det nå. Her er det alkohol med i spillet!

– Du røyker mye!

Jeg fastholdt min forsikring om totalt edruskap på morgenkvisten, men mannen ville ikke gi seg – og nå kom den gode, gamle ballongen frem:

– Ja, da får De blåse her; det blir nok dyrt!

Det var ingen vei forbi. Jeg måtte blåse (for øvrig en ganske tung øvelse med den gamle ballongen), og resultatet var, til hans store skuffelse, akkurat slik jeg ventet: Ikke det minste grønnskjær. Derimot var krystallene blitt litt brunet i kantene; man røkte jo relativt friskt den gangen!

Lovens lange arm så store bøteleggelser svinne hen i det fjerne, men klamret seg til et lite halmstrå:

– De røyker mye!

– Ja, er det forbudt det også, her?

... og så la vi merke til den sportslig korte girspaken!
... og så la vi merke til den sportslig korte girspaken!

– Haben Sie Geld?

Han måtte medgi at det var det ikke, så jeg strakte hånden ut for å få tilbake passet for å fortsette turen. Men så enkelt var det ikke: Han steppet en meter ekstra unna bilen, holdt passet opp med høyre hånd, mens han gjorde det velkjente pengetegnet med venstre tommel og pengefinger – vi gikk altså inn i budrunden:

– Haben Sie Geld? kom det.

Jo, litt penger hadde jeg selvsagt med, men valgte å gjøre meg dum.

– Wie viel? kom det, mer utålmodig nå.

Jeg ymtet forsiktig om 5 US dollar, men skjønte fort at det var for billig, og høynet budet til 10 dollar. Fortsatt var det under passets verdi i øyeblikket.

Mange håndflater ble smurt

Det endte, for å gjøre en lang historie kort, med 15 dollar kontant for å få passet tilbake. Her siterer jeg fra min opprinnelige beskrivelse i Nå Bil:

«Men prosedyren er forsiktig, det er vinduer omkring: Jeg må brette sedlene pent og forsiktig sammen; putte dem inn mellom bladene i bøteblokken hans, mens hans vide frakk skjermer godt mot innsyn i denne infamerende situasjon.»

Situasjoner som denne var dagligdags når man fartet omkring i de gamle østblokk-landene, og selv om det kunne føles særdeles urettferdig, var valget enkelt: Her var det bare å spille med, om ikke ubehagelighetene skulle mangedobles. Det ble smurt noen håndflater den gangen, ja!

Du kan spare mye på å importere drømmebilen

Ikke noen rakett

Og bilen, den slapp i alle fall å bli straffet, annet enn med den elendig bensinkvaliteten… Det lot Taunusen seg ikke merke med, den spant og gikk uten feilslag fra jeg kjørte i land i Warnemünde, og til jeg – etter passkjøpet ved Plzen – igjen rullet inn i Vest-Tyskland.

Ford Taunus GL 2,0 1981 hadde en 2,0 liter V6-motor med 90 hk. Maksimalt dreiemoment på 141 Nm ved 3.000 omdreininger forteller mer enn mye annet om hvilken utvikling vi har hatt siden den gang. Bilen var dermed ikke noen rakett, selvsagt, men 0-100 km/t med manuell 4-trinns girkasse gikk på 12,6 sekunder, og toppfarten var 163 km/t. Gjennomsnittlig bensinforbruk var oppgitt til 1,25 l/mil, men jeg lå nok godt på oversiden av dette på en slik tur, der Autobahn med fri fart utgjorde ganske lange strekninger av reisen.

I midtkonsollen: Et stort askebeger og original radio.22
I midtkonsollen: Et stort askebeger og original radio.22

Fornøyde Taunus-kunder

Drivverket var fortsatt basert på motor foran og drivhjul bak.

Mellomklassebilen var 4,34 m lang, 1,71 m bred og 1,36 m høy. Akselavstand: 2,58 m. Egenvekten var bare 1.030 kg, og tillatt totalvekt var 1.565 kg.

Standard hjul var 165 SR 13, ikke rare greiene mot det vi stort sett opererer med i dag!

Taunus kjørte bra, og hadde for sin tid svært god komfort i sin klasse. Plass var det også bra med, selv om den store mellomakseltunnelen stjal mye av bakseteplassen.

Men Taunus-kundene var mange, og gjennomgående bra tilfredse med bilen sin!

Thomas trodde drømmebilen glapp - men ga seg ikke!

Se video: En av verdens dyreste biler – med god grunn

Lik Broom på Facebook