Demonstrantene spør ikke om mye. Bare at pengene strekker gjennom hele måneden. Mellom 80 og 100 milliarder kroner er ikke smuler. Det koster den utstrakte hånden til Emmanuel Macron. Men de gule vestene vil ha en hel baguette, og Macron ga dem ikke det de ønsker aller mest i talen sin.

Talen var innspilt på forhånd i Elyséepalasset, og gikk ut på alle TV-kanaler og aviser samtidig. Tretten minutter lang. Frankrikes president Emmanuel Macron stirret stivt i kamera på nyttårstale-vis. Ingen lett sjanger.

Presidenten talte til folket, etter fire uker med voldsomme aksjoner. Fire drept. Nærmere 2000 i varetekt. Hundrevis er skadd. Biler i brann og Champs-Élysées innhyllet i tåregass.

Ingen kan styre mot sitt eget folk. Mandag kveld skulle presidenten stige ned fra tronen.

Dele på rikdommen

Han lovet å øke minstelønna med 1000 kroner i måneden. Det er 1,6 millioner franskmenn som lever av SMIC, som minstelønna kalles. I 2019 sitter en «smic-er» igjen med 13.900 kroner i måneden netto.

Skatt på overtid kuttes. Arbeidsgivere oppfordres til å gi ansatte bonus til jul, og den skal være skattefri. En planlagt skatteøkning for pensjonister droppes.

Men han utelukket å gjøre noe med formueskatten. Skatten han kuttet før han «hang fra seg frakken» i presidentpalasset. De superrike fikk skattelettte, men har ikke levert. De har tatt pengene og stukket. De har ihvertfall ikke investert i nye arbeidsplasser så det monner.

De som demonstrerer opplever at forskjellene øker. De rike blir rikere under Macron. Middel- og arbeiderklassen blir fattigere. Macron lovet dem økonomisk vekst og jobb. Folk ser at tallene viser at det går litt bedre i Frankrike, bare ikke for dem. Det oppleves urettferdig. Den følelsen fører til opprør.

Fortsatt er over 9 prosent av franskmenn arbeidsløse, Ingen av Macrons forslag vil gi dem jobb. Det er 5,6 millioner i Frankrike som er helt eller delvis arbeidsløse. Jeg har møtt mange av dem iført gule vester.

«Sorry Seems to be The Hardest word»

Macron hadde to oppgaver mandag kveld. Én var tiltakslista. Demonstrantene hadde forventet mer, men økt minstelønn er en utstrakt hånd.

Det var på det andre punktet Macron strøk.

Hans «mea culpa-øyeblikk». Demonstrantene ville ha forståelse, medfølelse og en president som tok stor nok del av ansvaret, og som var ydmyk nok. Det satt langt inne. Setningen om at «jeg har såret noen med mine forslag», var det nærmeste Macron kom en beklagelse og en innrømmelse. Han brukte mange flere av de 13 minuttene til å fordømme volden.

Flesteparten av de «gule vestene» kaster ikke brannbomber midt i Paris. De står på bomstasjoner, bensinstasjoner, foran varelagre og blokkerer og demonstrerer. De vil lamme Frankrike, men de er fredelige.

Samtidig forsøker de å lage julestemning på minstelønna og følge minstemann på juleavslutning. Det er vanskelig å si unnskyld, det synger Elton John godt om i «Sorry Seems to be The Hardest Word». De gule vestene har ikke sagt siste ord og har heller ikke tent på den siste bilen. Gjør klar for femte akt i Frankrikes mini-revolusjon,