#

2SITERT

Er den største også den beste?

HISTORISK BEGIVENHET: Ada Hegerberg løftet Gullballen som første kvinne noensinne.
HISTORISK BEGIVENHET: Ada Hegerberg løftet Gullballen som første kvinne noensinne. Foto: Christophe Ena/AP Photo
Norge har en av verdensfotballens mest omtalte spillere. Denne uken ble hennes navn enda større.

Det stormer rundt Ada Hegerberg – verdens beste kvinnelige fotballspiller.

Og for å ta det elementet aller først:
​Mandagens Gullballen-utdeling er en fantastisk utmerkelse for Ada Hegerberg personlig og for norsk fotball i et historisk perspektiv. Det hun har gjort står det enorm respekt av, og hun er et symbol - for alle som har drømmer - på at man kan komme seg til topps om man bare jobber hardt nok for det.

Allikevel raser debatten i hjemlandet, fordi spilleren som er kåret til verdens beste fotballspiller står utenfor det norske landslaget.

Forståsegpåere, både i og utenfor ekspertsfæren, sier at landslagsledelsen er «barnslige» og «feige» som opptrer som de gjør overfor Hegerberg og hennes representanter. Mandag fikk hun altså Gullballen, i mange år (på herresiden) regnet som «beviset» på at noen er verdens beste fotballspiller.

Men ser en litt bak prisen, i et forsøk på å nyansere bildet noe, gjør en noen interessante funn. Både hva gjelder prisutdelinger, stemmefordeling og det Hegerberg har levert statistisk de siste sesongene.

Først: Hva er egentlig Gullballen, og hvordan fungerer stemmesystemet?

Magasinet France Football har siden 1956 delt ut sin årlige gullball – Ballon d’or – til det som for ettertiden er sett på som Europas beste fotballspiller på herresiden hvert kalenderår. Spillere fra utenfor Europas grenser ble innlemmet først i 1995, da George Weah vant prisen som første ikke-europeer. I år – i 2018 – ble også kvinnesiden av fotballen inkludert. Ada Hegerberg vant det som for all historisk fremtid vil stå som en ikonisk og monumental pris. Hun er fotballkvinnenes Sir Stanley Matthews i gullballhistorisk sammenheng.

Prisutdelingen foregår nå slik at det er magasinet France Football selv som nominerer en liste over det de mener har vært de sterkeste kandidatene til å vinne prisen hvert år (30 på herresiden og 15 på kvinnesiden i 2018), og så er det opp til journalister fra 46 nasjoner fra «International Federation of Journalists» å stemme på sine fem favoritter blant disse. Det gis seks poeng for 1. plass, fire for 2. plass, tre for 3. plass, to for 4. plass og ett for 5. plass.

Hegerbergs gullball er med andre ord det synlige beviset på at journalister fra 46 land i samlet flokk har levert nok stemmer på henne som en av de fem beste spillerne i verden til at disse stemmene akkumulert sett har gitt henne nok poeng til å vinne denne kåringen. Totalt fikk Hegerberg 136 poeng, og vant med seks poengs margin til danske Pernille Harder på 2. plass.

Juryens hovedkriterier skal være:

1. Individuelle og kollektive prestasjoner gjennom året

2. Spillerens klasse (talent og fair play)

3. Spillerens karriere

Fotball på kvinnesiden er en historisk sett ung idrett, og selv i 2018 er det et fåtall av kampene som sendes på TV. Spesielt gjelder dette globalt, men selv i teknologisk veletablerte Norge har de aller fleste kun sett et fåtall av for eksempel Ada Hegerbergs og Lyons kamper de siste sesongene.

Hvordan avgir da et panel – der de stemmeberettigede selvsagt kan stemme akkurat hvordan de vil utifra de kandidatene de har tilgjengelig - sine stemmer?

Betydningen for kvinnedelen av fotballens anseelse kan være viktig for noen, og det er rimelig å anta at man ser både på statistikk og troféer, men også stjernementalitet, utstråling og utbredelse. Akkurat der er ingen i nærheten av Ada Hegerberg. Hennes lagvenninner i Lyon har selvsagt vunnet de samme troféene, men hun har scoret flest mål, vært mest synlig og har i tillegg en aura, en sprudlende personlighet og et vinnende vesen som gjør henne til et naturlig midtpunkt i suksessen.

Når hun da samtidig står utenfor det norske landslaget, er det lett å forstå at mange her i landet føler seg «snytt» for en av verdensfotballens største stjerner på kvinnesiden. Og det er det ingen tvil om at Lyon-stjernen er. Om hun er verdens beste fotballspiller på kvinnesiden, er potensielt imidlertid noe annet, og her går det også an å balansere medias bilde av «Hegerberg-saken» noe. Det er nemlig ikke slik at en samlet fotballverden mener Hegerberg er verdens beste fotballspiller, mens man i Norge ikke engang klarer å få til et fungerende samarbeid som gjør at hun nå spiller med flagget på brystet.

Her er noen tall og observasjoner fra den ferske Gullballen-kåringen:

  • Av de 46 journalistene som stemte, mente 13 av 46 at Hegerberg var verdens beste fotballspiller på kvinnesiden i 2018. Det var representantene fra Brasil, Mexico, Venezuela, Japan, Sør-Korea, New Zealand, Sør-Afrika, Ghana, Tsjekkia, Russland, Tyrkia, Ukraina og Frankrike.
  • Av de store nasjonene som har markert seg på kvinnesiden de siste mesterskapene ble hun rangert som nummer to av journalistene fra Tyskland, Danmark, Spania, USA, Italia, Østerrike og Nederland. I tillegg kapret hun også altså førsteplassen hos Japans og Frankrikes representant.
  • Et element som kan være verdt å merke seg er at verken England (Tony Leighton) eller Sverige (Anette Börjesson) sine journalistrepresentanter hadde Hegerberg blant sine fem kandidater til verdens beste. Sistnevnte er tidligere svensk landslagsspiller (70 landskamper), og har både gull og sølv fra EM på merittlisten.

Så er det slik at de største nødvendigvis også er den beste? På herresiden har det også vært store diskusjoner rundt tidligere Gullballen-vinnere, og det var nok bred enighet for eksempel i 2001 om at Michael Owen ikke var verdens beste fotballspiller til tross for at han vant prisen. Også årets kåring, der Lionel Messi var helt nede på femte plass, har måttet tåle noe kritikk i etterkant.

Denne ukens diskusjoner er langt ifra første gang denne Hegerberg-diskusjonen har dukket opp i høst. I september ble det også stor ståhei i norsk media rundt en tilsvarende kåring, da FIFA hadde sin årlige festivitas i form av prisutdelingen «The best». Det var kvinnedelen av prisen som igjen stjal overskriftene her til lands. Norske medier badet i ettertid i titler som gikk på at Norges landslagssjef Martin Sjögren ikke hadde stemt på nettopp Ada Hegerberg som en av de tre beste i verden. I denne kåringen dannet stemmer fra landslagssjefer, landslagskapteiner og medie-representanter fra de forskjellige landene i FIFA, sammen med en folkeavstemming, grunnlaget for en totalscore.

Sjögren var altså blant de landslagssjefene som ikke stemte på Hegerberg, mens 41 andre landslagssjefer hadde vurdert henne som en av de tre beste kvinnelige fotballspillerne på kloden den gang, noe som selvsagt ble noe landslagssjefen måtte svare for offentlig. Hegerberg ble nummer tre i kåringen, hadde også i denne kåringen stor støtte blant medias representanter, men ble marginalt slått av Marta (Orlando Pride og Brasil) og Dzsenifer Marozsan (Lyon og Tyskland), i det som var en vurdering av sesongen 2017/2018.

Sjögren var derimot langt ifra den eneste som ikke stemte på Lyon-spissen, og her er noen tall også fra den kåringen:

  • Overskriftene om at 41 landslagssjefer hadde Hegerberg topp tre var riktige, men også noe upresise i den forstand at de sa lite om omfanget. Det var 141 landslagssjefer som stemte totalt. Det betyr at 100 stk. ikke hadde Hegerberg som en av sine topp tre-kandidater.
  • Landslagssjefene til Tyskland, Frankrike, Nederland, Sverige, England, Italia, Sveits og USA var blant dem fra utvalgte store nasjoner som ikke hadde Hegerberg topp tre. (Her vil enkelte hevde at de utvalgte i slike kåringer «stemmer taktisk», men man kan også se på det som at de store nasjonene ikke vurderte Hegerbergs prestasjoner som verdensledende.)
  • De tolv nasjonenes landslagssjefer som hadde Hegerberg helt på topp i september var følgende: Tahiti, Serbia, Mali, Litauen, Luxembourg, Kasakhstan, India, Iran, Georgia, Fiji, Kroatia og Albania.
  • De 15 landslagskapteinene som hadde Hegerberg på topp kom var følgende land: Swaziland, Sierra Leone, Wales, Panama, Mali, Maldivene, Kasakhstan, Israel, Georgia, Fiji, Estland, Caymanøyene, Aruba, Hviterussland og Belgia.
  • Det var også verdt å merke seg at lagvenninnen i Lyon, Amandine Henry, som avga stemme som spillerrepresentant for Frankrike, heller ikke stemte på Hegerberg her. Hennes stemmer gikk til tre andre Lyon-spillere (Dzsenifer Maroszán, Saki Kumagai og Wendie Renard). Det samme gjaldt for Maroszán, som stemte på vegne av Tyskland og valgte seg Henry, Renard og engelske Luzy Bronze som sine tre utvalgte, og Kumagai, som valgte Renard, Maroszán og Bronze.

Litt satt på spissen, kunne det den gang på generelt grunnlag se ut til at de var slik at et fåtall av de aktive representantene fra de store fotballnasjonene anså Hegerberg for å være verdens beste kvinnelige fotballspiller. Flere av landslagssjefene som stemte i sommer, hadde henne heller ikke engang som kandidat til å være en av de tre beste. Det var ikke kun Martin Sjögren som stod for en slik vurdering.

Men hvorfor hadde ikke flere Hegerberg helt i toppen den gangen?

Hun kom fra en eventyrlig sesong med Lyon, med Mesterliga-triumf for tredje år på rad og overlegen serietittel i hjemlig serie. Kanskje kan nettopp det sistnevnte element være grunnen?

Igjen går det an å se litt nærmere på tall:

  • Hegerberg scoret historisk høye 15 mål i Champions League forrige sesong, men kun ett av dem kom i løpet av de siste fire kampene (3-1-målet i ekstraomgangene i en finale de til slutt vant 4-1 mot Wolfsburg)
  • Hun scoret fem mot Medyk Konin fra Polen i 16-delsfinalen da de vant 14-0 sammenlagt.
  • Hun scoret åtte mot BIIK Kazygurt fra Kasakhstan i 8-delsfinalen da de vant 16-0 sammenlagt. (13 av 15 historiske mål var altså fordelt på de fire første kampene som Lyon totalt vant 30-0)
  • Hegerberg var så avgjørende da hun scoret ett i den første kvartfinalen mot Barcelona i en 2-1-seier, der de vant 3-1 sammenlagt, men ingen i to tette semifinaler mot Man City (1-0 sammenlagt)
  • I serien scoret storscoreren 31 mål i ligaen på 20 kamper, på et lag som vant 21 av 22 kamper med en total målforskjell på 104-5 (De scoret i gjennomsnitt 4,7 mål hver kamp)
  • I den ene kampen Lyon avga poeng forrige sesong, (0-0 borte mot PSG), scoret hun ikke. Det var en av to kamper hun ikke scoret i.

Tendensen i disse tallene har også fortsatt denne sesongen. Fire mål på fire kamper i Champions League og tolv på elleve kamper i ligaen er imponerende, og man skal aldri undergrave viktigheten av det å ha en solid målscorer, men noen funn er allikevel interessante:

  • De fire målene hennes i Champions League fordeler seg på to mot Avaldsnes i 16-delsfinalen (7-0 sammenlagt) og to mot Ajax i åttedelsfinalen (13-0 sammenlagt). Hun scoret imidlertid ikke i den jevneste av enkeltkampene (2-0-seier borte mot Avaldsnes).
  • Lyon har kun spilt tre kamper denne sesongen der de ikke har vunnet med tre mål eller mer. I disse tre kampene (2-0 mot Avaldsnes, 2-1 mot Montpellier og 1-1 mot PSG) gikk hun målløs av banen.

Lyon-spissen scorer mål, og er en avslutter av ypperste verdensklasse, det skal ikke bestrides. De som har fått muligheten til å observere henne på treningsfeltet ser en spiss som kan absolutt alt om det aller viktigste i fotballen, nemlig å score mål. Det å vinkle kroppen og vekte avslutningene korrekt, vurdere kraften i et hodestøt, posisjonere seg riktig med tanke på hvor innleggene kommer, bedømme avstanden til hjørnene, prikke avslutningene perfekt og rett og slett «vite hvor målet står» er ferdigheter hun besitter hver eneste dag i uken. Observasjonene av en nådeløs predator er uten sidestykke noe av det mest imponerende man kan overvære, og det helt uavhengig av kjønn innen fotballen. Ingen kan ta fra henne dette.

VISTE FANTASTISKE FERDIGHETER: Ada Hegerberg fotografert i godt humør på treningsfeltet i Apeldoorn i forbindelse med EM-sluttspillet sommeren 2017.
VISTE FANTASTISKE FERDIGHETER: Ada Hegerberg fotografert i godt humør på treningsfeltet i Apeldoorn i forbindelse med EM-sluttspillet sommeren 2017. Foto: Roald, Berit/NTB Scanpix

Tallene kan imidlertid tyde på at hun potensielt ikke er helt god nok til å få brukt disse egenskapene når kampene er tettere og motstanderne bedre. Hegerberg har ikke scoret mål i en jevn fotballkamp i hjemlig serie eller Champions League (mindre enn tremålsseier) hele denne sesongen. Forrige sesong gjorde hun det tre ganger. Det å ha verdens beste lagvenninner er ingen ulempe med den spillestilen hun besitter, men kan også være med på å «skape en noe fordreid virkelighet» dersom man ikke følger kvinnenes del av fotballen tettere enn det de fleste har mulighet til på folkemunne. Ser man kun på tall, er det lett å la seg begeistre, spesielt når man ikke har anledning til se kampene selv og gjøre seg opp egne betraktninger i lys av dette. Ser man litt mer bak tallene, gjør man imidlertid interessante observasjoner.

Disse «svakhetene» - om man kan tilegne en spiller som nettopp er kåret til verdens beste slike - kommer enda tydeligere til uttrykk når man spiller på et lag som, ikke til forkleinelse for det norske landslaget, er svakere enn Lyon. I den norske landslagsdrakten har Hegerberg scoret 38 ganger på 66 kamper.

I kvalifiseringen opp mot mesterskapet som til nå er hennes siste med flagget på brystet i EM i Nederland i 2017 scoret hun ti av Norges 29 mål da laget gikk gjennom gruppen med 7-1-0 på åtte kamper. Ingen av målene kom i de to tette oppgjørene mot gruppetoer Østerrike (1-0-seier og 2-2), men hun ble matchvinner i 1-0-seieren borte mot Israel, og fordelte ellers scoringene med tre mot Wales (4-0 og 2-0), fire mot Israel (5-0 og 1-0) og tre mot Kasakhstan (4-0 og 10-0).

Dette var også i en tid forut for den åpenbare konflikten med landslaget, og ingen kan ta fra Hegerberg det hun har prestert også i norsk landslagsdrakt inntil i fjor. Fire mesterskapsmål fra hennes to første turneringer (Ett i EM i 2013 i 3-1-seieren mot Spania i kvartfinalen og tre i VM i 2015, fordelt på ett i 4-0-seieren mot Thailand og to i 3-1-seieren mot Elfenbenskysten i gruppespillet) hører også til på en imponerende CV.

I hennes siste landslagsår til nå (2017) scoret hun imidlertid kun tre ganger på elleve kamper. Og i selve mesterskapet, som endte med tre strake tap og fiasko for de norske jentene, forble Hegerberg målløs. Kort tid etter kom beskjeden om at hun valgte å stå av fra landslaget, og det siste året er diskusjonen rundt fraværet på landslaget blusset opp igjen ved enhver anledning der Hegerbergs navn og prestasjoner har nådd til topps i norske medier.

Det er rimelig å anta at både Hegerberg selv, landslagssjef Martin Sjögren og spillerne på det norske landslaget er lei av at dette alltid skal bli tema.

Siden Hegerberg gav seg har hun og klubblagvenninnene klatret mot nye høyder, og selv toppet hun det hele på individuelt vis med prisutdelingen denne uken. Sjögren og landslaget har samtidig også gjenreist æren til det norske laget, ledet dem gjennom VM-kvalifiseringsgruppen på bekostning av blant annet europamester Nederland, og det uten spilleren som uten tvil allikevel er Norges største fotballstjerne på kvinnesiden.

Kun de som er tettest på den norske troppen vet alt om hvilke mekanismer som spiller inn i denne spillergruppen, men sett utenfra kan det i hvert fall ikke bestrides at det virker som om de andre spillerne har hevet seg uten verdensstjernen. Det blir kun spekulasjoner om Norge ville kvalifisert seg til VM også med Hegerberg på laget, og det vil vi aldri finne ut av, men det virker i hvert fall tydelig at laget er sportslig bedre pr. desember 2018 enn det de var i juni 2017.

Når Hegerbergs fremste egenskaper er selve målscoringsbiten av fotballen, er det også naturlig å anta at hun på et norsk landslag vil få færre sjanser til å bruke sine ypperste ferdigheter – det å score mål – enn hun gjør i klubbhverdagen. Både fordi man på høyt landslagsnivå møter bedre motstand, men også fordi medspillerne i Norge pr. dags dato er noe svakere enn klubblagvenninnene i verdens beste klubblag Lyon.

I norsk landslagsdrakt kreves det mer enn å være en målscorer, fordi motstanden hun møter er mer jevnbyrdig og fordi lagvenninnene rundt henne er noe dårligere. Da kommer ikke hennes fremste egenskaper til rette, og per i dag virker det ikke som at de andre elementene rundt «pakken Ada Hegerberg» vil være med på å heve et norsk landslag. I hvert fall ikke nok til at det ikke er gjort flere aktive forsøk på å løse konflikten.

Det kan også tenkes at landslagsjentene og fotballforbundet føler seg urettferdig behandlet og omtalt når Gullball-vinneren og familien hennes rakker ned på NFFs opplegg og sier at Lyon-stjernen aldri ville vunnet Gullballen om hun var på landslaget. Men spillerne, trenerne og apparatet rundt landslaget legger muligens – i motsetning til de fleste som uttaler seg om saken – ikke kåringer til grunn for sportslige valg. Tall og prestasjoner i jevne kamper kan rimeligvis ligge til grunn for vurderinger av hvor viktig Hegerberg kunne vært for et norsk landslag slik tingenes tilstand er i dag.

Hegerberg er en fantastisk målscorer, en spiller med et unikt killer-instinkt og en som har gjort en fremragende jobb med å komme seg i den posisjonen hun har havnet i. Det å være god nok til å bli hentet av Lyon er selvfølgelig en prestasjon i seg selv.

Ingen skal ta fra Hegerberg den jobben hun har gjort gjennom karrieren til nå, og alt tyder på at hun har mange år igjen av en fantastisk karriere i den ypperste verdenstoppen. Innsatsen og arbeidet hun har lagt ned er helt enestående og beundringsverdig, og i en normalsituasjon der det ikke hadde eksistert en utenomsportslig konflikt ville hennes posisjon i en landslagstropp være udiskutabel.

Men i 2018 kan det kanskje også tenkes at hun i blitsregnet kan oppleves – i hvert fall av enkelte – som en spiller som soler seg litt i glansen av verdens beste klubblagvenninner. En som er blitt en gallionsfigur og en merkevare, en «poster girl» for kvinnesiden av fotballen, og som til tross for noen enorme spissferdigheter allikevel av enkelte kanskje kan oppleves som noe «overvurdert».

Kanskje skaper dette enda mer frustrasjon hos de andre spillerne, og søndagens NISO-kåring der Hegerberg ikke var på årets lag i Norge står som en ufattelig kontrast når hun dagen etter står med selveste Gullballen i hendene i Paris. Kåringen baserer seg på stemmesedler levert til alle spillerne i Toppserien og norske proffer i utlandet, og NISO informerer om en deltakelse på mellom 8-14 spillere i hver av klubbene i hjemlig liga. Altså er sannsynligvis et sted mellom 100 og 150 stemmer levert.

Grunnene til at man ikke velger Hegerberg kan være flere, men både aspektet med nærhet (man tenker først på de man ser i hverdagen og de som har levert på landslaget) og formasjon (man er låst til 4-4-2, og kanskje har enkelte for eksempel valgt å plassere både Guro Reiten og Caroline Graham Hansen på topp på sitt lag) kan spille inn. En annen NISO-kåring med noe merkelig utfall fant for eksempel sted i 2006, da Ole Gunnar Solskjær (Manchester United) vant prisen for årets spiller, men måtte se at Steffen Iversen (Rosenborg) og Veigar Pall Gunnarsson (Stabæk) fikk spissplassene på årets lag. På det samme laget var Premier League-kollegene John Arne Riise, Thomas Myhre og Morten Gamst Pedersen stemt frem til en plass.

Allikevel er det rimelig å anta at konflikten (det kom blant annet i høst frem at Hegerberg har slettet landslagsspillere fra sine vennelister i sosiale medier) og fraværet fra landslagsgruppen har spilt inn her.

Det er uansett ikke spillerne som bestemmer hvem som skal spille på et landslag. Viktigst av alt er derfor tankene til lederne på det norske landslaget, som det er rimelig å anta at også er dem som har best sportslig kompetanse til å vurdere hvor viktige enkeltspillere vil være i et maskineri som i øyeblikket tilsynelatende virker velsmurt. Det er ikke sikkert at Ada Hegerberg og hennes fotballkvaliteter er det som trengs i det laget akkurat nå. I hvert fall ikke en Ada Hegerberg som ikke ønsker å være der.

Lørdag trekkes gruppene til fotball-VM i Frankrike neste sommer. Det er fremdeles god tid til eventuelt å skulle forsones, og det kommer garantert til å bli nye diskusjoner og debatter rundt denne saken også før mesterskapet starter i Gullballvinnerens nåværende hjemland neste sommer. I løpet av våren skal blant annet Norges to største stjerner, Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen, møtes i Champions League-kvartfinaler - repriser på vårens finale i turneringen - når Wolfsburg og Lyon skal utkjempe durabelige dueller.

Kanskje slår Hegerberg tilbake umiddelbart mot tallmaterien presentert her, og scorer seiersmålene i to jevne kamper mot det som er ett av Lyons største hinder på veien mot en fjerde strake Champions League-tittel. Spennende kamper blir det uansett.

Det blir også første gang Hegerberg og fotballen på kvinnesiden får sin fortjente plass i rampelyset igjen i 2019. Første gang Hegerberg igjen har sjansen til å skinne på den store scenen.

Med tanke på populariteten og utbredelsen til kvinnesiden av internasjonal fotball kunne de knapt fått en bedre rollemodell ut fra hva de fikk av Ada Hegerberg på scenen mandag i denne uken. Odd Inge Aas i Aftenposten, som er blant dem i Norge som er best oppdatert og også var den som gav Norges stemmer i selve Gullballen-kåringen, er blant dem som har skrevet en sterk kommentar om akkurat dette.

Den norske stjernen leverte showets beste tale, det var Madonna og Maradona i samme person. Det var appell til alle verdens fotballjenter og det var kvinnedelen av fotballens Independence Day da hun avviste diskjockeyens twerke-invitasjon. Ada Hegerberg er en verdensstjerne som er kommet for å bli.

Det er det i hvert fall ingen tvil om.

Kilder: soccerdonna.de, FIFA, France Football, Marca

Lik TV 2 Sporten på Facebook