Brooms redaksjonssjef har hatt et meget spesielt år i 2018. Men denne gangen er det aller mest minnneverdig av helt
Brooms redaksjonssjef har hatt et meget spesielt år i 2018. Men denne gangen er det aller mest minnneverdig av helt "feil" grunner.

– Dette må være det dummeste jeg har gjort

Broomåret: Derfor ble 2018 helt spesielt for Broom-Vegard.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

2018 går mot slutten – og vi benytter som vanlig anledningen til å oppsummere og mimre litt.

Nå skal du få lese hva de ulike medlemmene i Broom-redaksjonen husker aller best fra året som har gått.

I dag er det redaksjonssjef Vegard Møller Johnsen sin tur. Her er hans historie:

2018 altså. Det ble noen opp- og nedturer. Som første journalist i Norge, fikk jeg nøklene til Ferrari 812 Superfast. En bil som kan få Tusenfryd til å virke søvndyssende.

Jeg har hatt en fullstendig uforglemmelig roadtrip i en Audi R8 V10 Plus cabriolet – på Vestlandsveier så nydelige at man skulle tro de var designet av salige Ayrton Senna, for nettopp denne bilen og den turen.

Jeg har hatt personlige møter med den tidligere Top Gear- nå The Grand Tour-gjengen, Jeremy Clarkson, James May og Richard Hammond. Tre store helter som jeg har fulgt med på siden jeg fikk se Top Gear for første gang. Stort! Virkelig stort!

Ja, på slutten av året fikk jeg også med meg årets siste store bilutstilling – i Los Angeles. Første gang, for meg.

Du vet du har hatt et ekstremt år, når det å være førstemann til å kjøre Ferraris verstingmodell 812 Supertfast, ikke er det som står igjen som det store minnet.
Du vet du har hatt et ekstremt år, når det å være førstemann til å kjøre Ferraris verstingmodell 812 Supertfast, ikke er det som står igjen som det store minnet.

Sannheten

Men, og dette sier jeg med et tungt hjerte, det er likevel noe annet jeg kommer til å huske aller best fra året vi er i ferd med å legge bak oss.

Når jeg sitter på eldrehjem og tenker mer på hva som har skjedd i livet mitt, enn hva som kommer til å skje, sier kanskje en hyggelig sykepleier-robot til meg:

– Du har levd et langt liv, Vegard. Men du får alltid det tomme blikket i øynene når vi snakker om 2018. Fortell nå, hva var det egentlig som skjedde?

Da vil jeg senke blikket skamfullt. Først vil jeg være unnvikende, så kommer ordene. Stille.

– Det var året da jeg mistet førerkortet.

Kanskje jeg burde skaffe meg en slik bil ...

Vegards BMW M3 ble byttet i en Mercedes A 45 AMG i sommer. Det skulle bli skjebnesvangert ...
Vegards BMW M3 ble byttet i en Mercedes A 45 AMG i sommer. Det skulle bli skjebnesvangert ...

Skulle bare …

Hva som skjedde? Jo, vi skriver 27. juni 2018. Jeg har nettopp fått min nye bil – en Mercedes CLA 45 AMG Shooting Brake.

En skikkelig liten rakker av en familiebil. Jeg har vært fascinert av denne helt siden jeg kjørte A 45 AMG for første gang. Så mye krefter – stappet oppi en 2-liters turbomotor.

Og hva gjør man når man nettopp har fått seg ny bil? Man vil jo teste den litt.

Det er søndag og kvelden har kommet. Sola er på vei ned. Trafikken har stilnet. Vi har nettopp vært på en hyggelig båttur med familien. Kona og Eirik (10) tar e-Golfen rett hjem. Jeg ”må” liksom bare ta en liten omvei først. Den som gjør at jeg får knappe én kilometer med motorvei. Planen er at jeg skal rekke å kjenne litt på akselerasjonen i den nye bilen, før jeg svinger av og rekker å legge arvingen.

Sånne planer kan jo bare gå bra …

Topp 5: Slik unngår du fotoboks-boten

– Han ber om det

Vel framme på motorveien setter jeg alt i Sport og lar det stå til. Det hele tar ikke mange sekundene. Men det er nok til at jeg rekker å kjenne at denne bilen har saktens krefter!

Lyden er akkurat slik jeg husker fra testingen. Smellene ved girskiftene, også. Helt nydelig. Jeg føler meg 12 år gammel – og hvem skulle ikke av og til vært 12 år igjen...

Sprintøvelsen jeg er i gang med har også ristet liv i politiet som står borti veien med laseren sin. De hører meg lenge før de ser meg.

Her er det bare å legge seg flat. Skyldig etter tiltale ...
Her er det bare å legge seg flat. Skyldig etter tiltale ...

– Han her ber om det, må de ha tenkt.

Selv er jeg fortsatt lykkelig uvitende i det jeg kjører videre etter sprintøvelsen. Jeg har fått det jeg var ute etter: Bekreftelsen på at denne bilen går som ei kule. Og at den lager akkurat de rette lydene. Det hele tar kanskje 15 sekunder.

– Digg! Tenker jeg.

Topp 5: Slik unngår du fotoboks-boten

Gud! Hvor er du?

Så svinger jeg av motorveien. Men vent litt. Er ikke det en politibil som kommer opp bak meg?

Kroppen min har for lengst lært seg å gå rett i panikkmodus når jeg ser en uniformert bil i speilet. Denne gangen skjer det naturligvis igjen.

Jeg ber en stille bønn om at han egentlig skal stoppe noen andre. Vår Herre svarte i beste fall med et trekke på skuldrene og se bort. Akkurat slik han pleier å gjøre. Hvis han ikke snart begynner å følge med, risikerer han (eller hun) at jeg slutter med det greiene der…

Det blir raskt klart at det er meg politiet vil ha en prat med - i form av blinkende blålys. Jeg svinger til siden. Stopper. Trekker pusten. Stålsetter meg.

I sidespeilet ser jeg en politimann komme traskende. Han ser ikke glad ut. Ikke sint heller. Jeg mener å kunne skimte en slags medfølelse. Så ruller jeg ned ruta.

Her er politiets nye supervåpen

– Det er ingen lett måte å si dette på

– Ja, du skjønner vel hvorfor vi må stoppe deg, sier den utsendte fra lovens lange arm.

– Jeg har jo en viss anelse.

– Ja, det er ingen enkel måte å si dette på. Men jeg må ta med meg førerkortet ditt i kveld. Dette gikk for fort. Du får bli med meg til bilen min, så tar vi detaljene der.

Der og da fryser blodet i kroppen min til is. Jeg kan sverge på det er akkurat det som skjer. Jeg er sjokkert over at det ikke kommer frostrøyk ut av munnen min. Selv om jeg ikke er i tvil om at jeg er tatt i en hastighet som gjør dette fullt fortjent, klarer jeg liksom ikke helt å tro det, likevel.

Helt siden jeg fikk førerkortet, har det å skulle leve uten vært en så fjern tanke at jeg ikke har klart, eller ønsket forestille meg hva det innebærer.

Heldigvis har jeg truffet på en kar som slett ikke er ute etter å gjøre opplevelsen verre for meg. Han skjønner at dette er tungt. At jeg angrer som en hund, allerede. Han trenger ikke å gni det inn.

Her går Broom-Vegard opp til eksamen – 26 år siden sist

Nådeløs dom

Jeg har kjørt alt for fort. Riktignok bare i noen få sekunder, og på en motorvei uten annen trafikk. Men jeg kan ikke bruke det som et argument. Det blir som å si at ballen bare var over streken i noen ett lite sekund i en fotballkamp.

Nå som vi har videodømming blir den dømt inne, selvsagt. Mål er mål. Eller selvmål, som vel er en bedre betegnelse på det vi snakker om her.

Faktisk gjør det at det var over så kort tid, hele greia enda dummere. Jeg gir meg selv den nådeløse dommen, så slipper den uniformerte mannen ved siden av meg å gjøre det:

– Dette er det dummeste jeg har gjort. Ren idioti!

Snakk om treffe spikeren på hodet. Det er ingen protester fra lovens lange arm, heller. Han bare nikker.

Mange kjører ulovlig uten å vite det

Siste forberedelsene til rettsmøtet.
Siste forberedelsene til rettsmøtet.

Skjelven

På vei ned tilbake til min egen bil, merker jeg at jeg er skjelven.

Til den dagen jeg dør, kommer jeg til å huske følelsen av å levere fra meg førerkortet den kvelden. Starten på 10 måneder uten mulighet til å kjøre bil. Ja, og jeg må naturligvis kjøre opp på nytt. Sånn er reglene.

Og bare for å gni det inn: Tror du ikke 27. april er en lørdag! Ingen oppkjøring den dagen, nei! Får fint vente til mandag! Gud trekker ikke på skuldrene, han sitter med popcornet sitt og ler av meg!

Tankene raser. Jobben min er blant annet å prøvekjøre biler. Hva skjer nå? Hvordan vil sjefen reagere? Hva sier kona? Og verst av alt, og dette er litt spesielt: Hva sier mamma, nå?

Dette er trafikkregelen du må være Einstein for å forstå

Berører familien

Dessverre går det ikke bare ut over meg. Som alle de som har mistet lappen helt sikkert kan kjenne seg igjen i – så berører det i høyeste grad de rundt oss også.

Jeg vet godt at dette blir en belastning for resten av familien. Vi har en svært aktiv sønn som er med på mye rart. Heldigvis liker han å kjøre buss og tog, også. Vi skal kjøre MYE buss og tog, Eirik! Det er i alle fall sikkert.

Kona er storsinnet. Jeg vet at hun kan gi meg det glatte lag – jeg har tross alt fått det glatte lag mer enn én gang før. Tro meg, det er ikke noe man ønsker en reprise på. Denne gangen kan man til og med si at jeg hadde fortjent det.

Bak rattet i en Lamborghini Urus - men
Bak rattet i en Lamborghini Urus - men "noen" har ikke lappen. Så noe kjøretur, blir det ikke ...

Men neida, den slags var det aldri snakk om. Medfølelse var alt jeg ble møtt med. Jeg ble rett og slett imponert (og ikke så rent lite overrasket).

Søsteren min (hei, Ane!) ble stoppet i en fartskontroll bare noen uker før – og slapp unna med en bot. Hun er også veldig forståelsesfull.

Sjefen? Han er på ferie i Portugal. Og jeg er ikke særlig høy i hatten, når jeg på kvelden sender han en mail om hva som hadde skjedd. Men igjen blir jeg møtt med forståelse. ”Vi finner løsninger. Dette kunne skjedd hvem som helst av oss. Det viktigste er at ingen ble skadet. Pust med magen nå”, er beskjeden.

Broom-gjengen går jeg i krigen for, det er i alle fall sikkert!

Video: Dette MÅ du være obs på når du kjører med tilhenger

Mamma!

Men den jeg gruer meg mest til å fortelle om fartssyndene mine, er faktisk mamma. Hun har alltid gitt meg klar beskjed når jeg har vært litt ”uvøren” med gasspedalen. Jeg har alltid fnyst det bort.

Jeg vet at hun vil bli skuffet over å høre hva jeg har gjort. Jeg hater å skuffe folk. Men det er ekstra ille med mamma.

Faktisk ender det opp med at Katharina tar byrden for meg – og stiller opp som mellommann.

Richard Hammond har stor medfølelse for Brooms utsendte
Richard Hammond har stor medfølelse for Brooms utsendte "fartssynder".
James May kommer med et godt råd: Du må skrive en test av offentlig transport. Det skal jeg!
James May kommer med et godt råd: Du må skrive en test av offentlig transport. Det skal jeg!

Og selv om mamma ikke ble nevneverdig imponert over hva hennes eneste sønn hadde klart å stelle i stand, var selv hun ikke annet enn støttende.

Jeg har saktens klart å bli omringet av de riktige personene.

Dette må være en enda mer bitter måte å miste lappen på

Gode råd fra May og Hammond

Når jeg noen måneder senere får møte Clarkson og co må jeg åpne opp om mine synder. Jeg vil sjekke om de har vært oppi en lignende situasjon. Hva tror du de tre menneskene på denne jorda som har kjørt flest super- og sportsbiler svarte? Nei! Ingen av dem har noen gang mistet lappen!

Til gjengjeld har de stor medfølelse. James May foreslår at jeg burde prøve å teste biler fra baksetet – eller teste offentlig transport.

Det siste skal jeg faktisk gjøre, også! Følg med. Jeg har en ting og to å si om offentlig transport. Det er bare å stålsette seg.

Richard Hammond sier imidlertid noe som selvsagt er helt riktig:

– Tenk hvor deilig det blir når du får tilbake førerkortet.

Så mye kan du få i "skrape-bot"

Noe holder jeg for meg selv

Akkurat er det som gjør det hele til å leve med. Jeg skal stå utenfor Statens vegvesen og klore på døra så snart det er teoretisk mulig.

Noe sier meg at det kan bli utfordring nok. Jeg har lagt til meg en par uvaner gjennom årene (og da tenker jeg ikke bare på den forbaskede trangen til å teste akselerasjonen på biler).

Èn ting kan jeg imidlertid garantere: Jeg kommer til å ha noe helt annet å skrive om når jeg skal oppsummere 2019.

Og ja, bilen ble selvsagt solgt. Jeg kunne ikke gå rundt i 10 måneder og kikke på bilen som jeg mistet lappen i. Det blir for mye.

Du mister ikke lappen i Norge, selv om du råkjører i utlandet

God jul!

Sånn, da har jeg tilstått mine synder for alle og enhver.

Og mens jeg er i gang. Her kommer en liten oppfordring til dere: Neste gang du har lyst til å gi litt ekstra gass, selv om det bare er for en kort stund, så tenk deg om. Tro meg, det er ikke verdt det, om du blir tatt.

Rasekjøring kan vi gjøre fra oss på bane. Det har i alle fall jeg tenkt til å gjøre framover.

Ønsker alle sammen en riktig god jul – og håper vi får mye annet å snakke om i 2019!

PS: Hvor fort det gikk? Akkurat det velger jeg å ikke skrive her. Men som du skjønner, når jeg må være uten førerkort i 10 måneder, så var det alt for fort.

PS2: Slenger ut en velfortjent takk til Anne Skaalien ved Modum Frivilligsentral, som tar godt vare på meg under samfunnstjenesten. Da får jeg i alle fall gjort noe meningsfylt. Frivilligsentralene gjør mye bra for lokalmiljøet.

Slenger også med en takk til Stein Robert Nygård hos Kriminalomsorgen! Bra mann!

Nå blir det lettere å sjekke om førerkortet er gyldig

Her er det som burde vært høydepunktet i 2018: