Holocaust og andre verdenskrig står ikke nevnt i forslaget til nye læreplaner for skolen. Onsdag smalt Klassekampen dette opp på forsiden med tittelen «Tas ikke med på pensum».

Det førte til tverrpolitiske reaksjoner, fra Anniken Huitfeldt (Ap) til Sylvi Listhaug (Frp).

Kritikken bygger på manglende forståelse for hvordan norsk skole styres. Skolen har ikke noe pensum. Det finnes ingen liste over bøker eller forfattere, ingen oppramsing av historiske hendelser som elevene må lære om. Det er mange år siden holocaust ble spesifikt nevnt, likevel finner du hendelsen i alle historiebøker.

Mange vil nok bli overrasket over at Henrik Ibsen ikke er nevnt i læreplanen for norsk.

I stedet er det mer generelle læreplaner, som består av kompetansemål.

Mathias Fischer, kommentator og debattansvarlig
Mathias Fischer, kommentator og debattansvarlig Foto: Hvard Solem/TV 2

Dette skiftet fra pensum til kompetansemål ser ut til å ha vært vellykket. Det gir lærerne større frihet og skolen mer mangfold. Lærerne tolker kompetansemålene og bruker dem som grunnlag for å velge relevante hendelser eller bøker.

Derfor er det en misforståelse å si at holocaust ikke er med i læreplanen, selv om det ikke er direkte nevnt med ord. Som Are (@zealuu) viser godt på Twitter: Det er en lang rekke punkter som i realiteten dekker holocaust og andre verdenskrig.

For eksempel at elevene skal «reflektere over hvordan majoriteter og makthavere har behandlet minoriteter og urfolk, rettferdiggjort sine handlinger og forholdt seg til urett». Det finnes neppe én eneste lærer som ikke bruker jødeforfølgelsen som utgangspunkt for disse refleksjonene.

Og er det ikke da bedre at målet er slik refleksjon enn at elevene bare skal lære «om» holocaust?

Ingen ønsker seg egentlig tilbake til puggeskolen. I tidligere tider har elever brukt altfor mye tid på å pugge faktasetninger som glemte lenge før de fikk bruk for dem i voksenlivet. Nå legger norsk skole mer vekt på hvordan man innhenter kunnskap og hvordan man reflekterer over den.

Derfor er det veldig få hendelser og enkeltpersoner som er spesifikt nevnt i læreplanene.

Det er viktigere at elevene blir reflekterte borgere som kan diskutere etikk og politikk enn at de kan plassere Sachsenhausen på et kart eller at de husker datoen 9. april.

Selvsagt kan holocaust og andre verdenskrig få plass i læreplanen. Det vil ikke være noe problem. Kanskje er det sikkert også en god idé. Men det vil være i strid med prinsippene for norsk skole, og det er greit å vite.

Utfordringen er at det allerede er press om å få mer inn i skolen.

Dersom alle som har vært i media med «vil ha X inn i læreplanen»-utspill får viljen sin, vil det totalt endre lærernes oppgave i skolen.

Man skal ha veldig liten tiltro til norske lærere dersom man tror at elever ikke fortsatt skal lære om holocaust og andre verdenskrig.

Debatten burde heller handle om et vanskeligere spørsmål: Hvordan kan man på best mulig måte lære elever og voksne å reflektere om holocaust og behandling av minoriteter? Der er det ennå en lang vei å gå.