#

2SITERT

Er vi journalister for redde for å omtale selvmord?

Er vi journalister for redde for å omtale selvmord?
Selvmord er et alvorlig samfunnsproblem. Likevel omtales det nesten ikke av oss journalister.

Det er snart ett år siden jeg kom i kontakt med Rosalind Dybaa.

En mor som hadde opplevd marerittet.

Sønnen hennes, Joakim, hadde hele livet foran seg. Han hadde gjort unna militæret og studert et år. Nylig hadde han flyttet inn i et kollektiv sammen med tre andre kompiser. Det var ingen ting som tydet på at han hadde det vanskelig.

En lørdag i januar sa han til de tre kompisene han bodde med at han skulle besøke noen felles venner.

I stedet tok han bussen til Askøybroen og hoppet i døden.

Rosalinds sønn ble bare 21 år.

I 2016 var det 614 selvmord i Norge.

614.

Det høyeste selvmordstallet på 25 år.

Jeg må innrømme at jeg ble skremt da jeg, etter å ha snakket med Rosalind, begynte å studere selvmordsstatistikken mer inngående.

614 mennesker på ett år. Det er ikke langt unna 2 personer hver eneste dag.

Til sammenligning ble det samme år begått 26 drap her i landet.

Mens 135 omkom i trafikken.

Drap og trafikkulykker får stor medieomtale. Offentlig omtale genererer gjerne politisk vilje til handling, med det resultat at det nå blir brukt store ressurser her i landet på å hindre denne type dødsfall, uten at jeg mener at journalister skal ta æren for det.

Selvmord derimot blir sjelden eller aldri viet stor plass i mediene. Fram til nå har vi journalister til og med har vært så redd for i det hele tatt å bruke ordet “selvmord” at vi har heller benyttet “personlig tragedie” eller sagt at “politiet mistenker ikke noe kriminelt”.

I norske mediers etiske regelverk Vær Varsom-plakaten heter det:

Trenger du noen å snakke med?

Mental helses hjelpetelefon: 116 123

Kirkens SOS: 224 00 040

Røde Kors: 800 33 321

Ungdomstelefonen: 400 00 777

Helsenorge.no

«Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk.»

Begrunnelsen har blant annet vært at omtale av selvmord kunne utløse flere selvmordshandlinger.

Men kanskje har vi journalister vært så varsomme og så redde for å tråkke feil at vi har gjort vondt verre.

Et hvilket som helst annet samfunnsproblem som krever 614 menneskeliv på ett år i Norge ville vi journalister kastet oss over og gravd oss ned i for å finne ut mer om bakgrunn, årsaker og hva vi som samfunn burde ha gjort for å bedre situasjonen.

I alle aldersgrupper er det en klar overvekt av menn som tar selvmord. Omtrent 2/3 av de som bestemmer seg for å avslutte sitt eget liv i Norge er menn.

Selvmord var årsak til ca. 35 % av alle dødsfall blant unge mennesker i aldersgruppen 15–24 år.

Det betyr at selvmord er den nest hyppigste dødsårsaken i denne aldersgruppen.

Mens jeg leste dette reflekterte jeg over hvorfor jeg ikke hadde lagd en eneste sak om selvmord i løpet av mine over 20 år som journalist.

Etter å ha hatt flere samtaler med Rosalind om tiden etter at hennes sønn valgte å ta livet sitt forstod jeg også at manglende offentlig omtale om samfunnsproblemet selvmord har vært med på å gjøre livet vanskeligere for de som opplever å miste noen på denne måten.

Den offentlige tausheten gjør at de som er igjen føler på skam.

– Jeg har ikke mistet barnet mitt i trafikkulykke, jeg har ikke mistet barnet mitt i sykdom, jeg har mistet barnet mitt i selvmord. Jeg kjente at jeg skammet meg. Den skammen der, det er fryktelig vond følelse, sa Rosalind.

– Det er mye fordommer. Det er mye tabu rundt selvmord. Det er et fryktelig vanskelig tema, sa hun.

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, LEVE, har siden 1999 blant annet jobbet for å forebygge selvmord gjennom åpenhet.

– Det at noe ikke skal snakkes om signaliserer i seg selv at det er noe ved temaet som ikke tåler dagens lys. Så også for selvmord. Selvmord har vært tabubelagt igjennom mange år, noe som har ført til at mange selvmordsetterlatte har opplevd en forsterking av skam og skyldfølelse, og at det er noe unormalt både ved dødsfallet og deres reaksjoner i etterkant. På den måten kan tausheten forhindre en åpenhet som er nødvendig for bearbeiding og for å forhindre at sorgen og reaksjonene brenner seg fast, sier Terese Grøm i LEVE.

Rosalind var lenge usikker på om hun orket, men bestemte seg til slutt for at hun ville fortelle om tapet av Joakim til oss som lager "Vårt lille land” her på TV 2.

Se programmet på TV 2 Sumo

Det har vært et vanskelig program å lage, og jeg har hatt mange diskusjoner med resten av redaksjonen rundt hvordan vi skulle gjøre det.

Ifølge de som jobber for etterlatte etter selvmord trenger offentligheten å høre flere historier som Rosalinds.

– For at selvmord virkelig skal settes på dagsordenen, trenger vi mennesker som Rosalind, som er åpne om egen historie. Det er enkeltmenneskers erfaring som er kilde til behov for endring. Uten disse historiene og erfaringene, får vi heller ikke vite hva som må bli bedre. LEVEs erfaring er at etterlatte etter selvmord sine historier i offentligheten igjennom de siste årene har vært helt avgjørende for at vi nå opplever at selvmord ikke bare betraktes som en privat tragedie, men som et stort samfunnsproblem. Det har også stor verdi for andre pårørende, sier Terese Grøm fra LEVE.

Så til spørsmålet:

Er vi journalister for redde for å omtale selvmord?

Ja, jeg må innrømme at i alle fall jeg har vært det. Men etter at jeg møtte Rosalind, er jeg ikke det lenger.

Se Rosalinds historie i «Vårt lille land» på TV 2 Sumo.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook