Kunder som slåss om klær for barn på Vestby i forbindelse med Black Friday.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Kunder som slåss om klær for barn på Vestby i forbindelse med Black Friday. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Foto: Åserud, Lise

Ikke alle har like mye penger som du har

Husk at det er mange fattige i «verdens rikeste land».

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Shoppemoralismen kommer før hver «Black Friday», også denne.

Selv om den er ment til å treffe folk som handler mye og unødvendig, rammer den også en annen gruppe, nemlig folk som trenger tilbudspris for å kunne kjøpe det de trenger og ønsker.

For eksempel arbeidsledige Jamala Tokerud Bahri, som skriver i Bergens Tidende: «Jeg har ikke råd til å boikotte Black Friday».

Mange nordmenn blar aldri i salgskataloger, kjøper aldri gensere til under tusenlappen og ser aldri på prisen i dagligvarebutikken.

Norge har mange rike mennesker. Nye klær, nyoppussede eneboliger og nyttårsfeiring på Bali.

Høye inntekter henger sammen med høye kostander, men det går fint — for de fleste.

Mathias Fischer, kommentator og debattansvarlig
Mathias Fischer, kommentator og debattansvarlig Foto: Hvard Solem/TV 2

I det hele tatt er det mange som gjerne vil gjøre Norge til et dyrere land. Når mat blir kastet og bønder legger ned, må maten bli dyrere. Hold tollmurene høye, så ingen blir lokket av billig mat fra Europa. Gjør bilene dyrere, gjør drivstoffet dyrere, gjør bompengene dyrere.

Og for Guds skyld, slutt nå med Black Friday og andre billigsalg!

Å klage over høye priser og kjipe avgifter, er liksom noe smått og smålig. Det er forbeholdt Frp-klassen. Det er lett å harselere med dem, som når KrF-leder Knut Arild Hareide sier at han har større drømmer enn billigere bensin.

Men hvis man har lav inntekt, betyr det noe hva bensinen koster. Halv pris på Black Friday kan være det som gjør at sønnen får julegaven han ønsket seg.

Fattigdomsdebatten i Norge sklir ofte ut i en trist diskusjon om definisjoner. Det heter ikke fattigdom, det heter «vedvarende lavinntekt». Som om det bare er fattig-fattige som har problemer, og politikere kun må gjøre noe for den lille gruppen som ikke har et sted å bo.

Ellers har alle nok penger til å klare seg. Det sørger staten for, så da går det bra.

Men så enkelt er det ikke. Rundt deg på gaten går mange som er arbeidsledige, som er avhengige av sosialstøtte, som er på uføretrygd, og folk som kun har en 30 prosents stilling med dårlig lønn.

De overlever, men det er ekstra fremmedgjørende og ekskluderende å være fattig i et overflodssamfunn som Norge.

Verken samfunnsdebatten eller norsk politikk tar i stor nok grad hensyn til denne gruppen.

Ta den norske matpolitikken. Mat i norske butikker er dyrere enn den trenger å være, og det er et helt bevisst valg. Har man god råd, er det lett å mene at maten burde koste enda mer, for å ta vare på landbruket og spredt bosetning. En liten pris å betale for norske verdier.

Folk som tjener lite, har råd til mat. Det betyr ikke at de får i seg sunn og variert mat. Når man må telle på hver krone, er det vanskelig å finne ut hvordan man best kan lage de beste måltidene.

Ingen bør leve på billigpasta dag inn og dag ut.

Jo, vel er det harry med harryhandel, men det er også bra med rimelig mat.

Joda, det burde kanskje ikke være så billig å fly til langdistanse, men det er jo bra at også ikke bare øvre middelklasse kan ta barna med seg på ferie.

Eller ta noe som det virkelig er teit å ergre seg over: alkohol- og tobakksavgifter.

For noen i slutten av 20-årene med en dårlig betalt deltidsjobb er det ikke gøy å bli invitert ut på byen av venner, fordi den dyre ølen gjør kosen til en byrde.

For røykende minstepensjonister blir dyre pakker med sigaretter en skatt på fattigdom. I realiteten er det en fryktelig usosial avgift, selv om også redder folk fra lungekreft.

Det er mange gode intensjoner i slik politikk, men det er også mange konsekvenser som blir ignorert av både politikere og presse.

Alt dette blir ekstra ubehagelig når de som mener maten er for billig og klær på salg er en uting, ikke er i en posisjon til forstå hvordan andre har det.

Eller når politikerne som innfører avgiftene, selv tjener millionlønn og får påspandert fester til tusenvis av kroner.

Den daglige, elleville shoppefesten i det kapitalistiske forbrukersamfunnet har to sider. Rikingene som fyller handleposen med ting de ikke har behov for, bidrar også til å presse prisene ned så folk med mindre penger kan få kjøpe det de trenger.

Det er bra.