– Som ung tenker man at man alltid skal ha foreldrene der, ikke sant?, sier Sølvi Monsen ettertenksomt.
55-åringen er tilbake i Alta, hjemme og på jobb på Gargia Fjellstue. 1918 og Farmen begynner å virke litt fjernt, men hun blir stadig påminnet det av forbipasserende som stopper henne på gata. De ser jo henne på TV.
På TV blir seerne kjent med en hardbarka, bestemt og nevenyttig trebarnsmor – typisk finnmarking vil nok mange si.
Men Sølvi har ikke alltid bodd over polarsirkelen.
– Som tenåring var jeg en person med lopper i blodet. Jeg ville ut. Oppleve ting, forteller Sølvi til TV 2.
Bli bedre kjent med Sølvi i videoen i toppen av saken.
Et spansktalende liv
Derfor endte hun også på reiselederskolen til det som i dag er selskapet Ving. Det førte henne til jobben som reiseleder på Kanariøyenes Lanzarote som 19-åring.
Der fant hun også det som skulle bli hennes første av to ektemenn og faren til hennes to eldste barn, slo seg til ro og levde et det hun beskriver som et lykkelig spansktalende liv i åtte år.
Innimellom tok hun seg råd og tid til å reise hjem til Norge på ferie. På den tiden gikk det ikke et fly i tide og utide, men sommeren hun var gravid med eldstesønnen ble tilbragt i Norge. Den sommeren skjedde det noe som Sølvi aldri glemmer.
– Pappa og jeg hadde et godt forhold, men da jeg skulle reise tilbake til Lanzarote, hadde vi en heftig krangel. Vi ble uvenner, forteller Sølvi.
Forble uvenner
55-åringen forteller at begge var for stolte til å ta det første steget mot å skvære opp før Sølvi reiste tilbake til Spania. Etterpå var kontakten mellom dem inteteksisterende. Den gang var Sølvi 27 år gammel.
November året etter, i 1990, er Sølvi på jobb. Hun får en fornemmelse om at hun bør ringe hjem.
– Jeg tror jeg slo nummeret hjem til Norge ni ganger i løpet av den arbeidsdagen, men jeg la på før det ringte ut, forteller Sølvi.
Da hun var vel hjemme i leiligheten igjen, fikk hun det for seg at noen ville dukke opp på døra hennes.
– Noen ville klapre bortover gangen på høye hæler, banke på og be meg ringe hjem, sier hun.
– Veldig sårt
Klokken 18 samme kveld skjedde nettopp det. En av hennes kvinnelige kolleger ba henne ringe. Noe var galt.
– På det tidspunktet tenkte jeg at det var de yngre brødrene mine det hadde skjedd noe med.
