TAKKNEMLIG: Mette Bakkehaug takker Storhamar som har gitt henne følelsen av å høre til et fellesskap. Nå vil hun nå ut til andre.
TAKKNEMLIG: Mette Bakkehaug takker Storhamar som har gitt henne følelsen av å høre til et fellesskap. Nå vil hun nå ut til andre. Foto: Erik Edland/TV 2.

Mette har levd med angst i åtte år – favorittklubben ble redningen

Mette Bakkehaug har slitt med angst og depresjon i ti år. Nå bruker hun Storhamar som terapi.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Vi møter Storhamar-supporter Mette Bakkehaug hjemme – i det hun selv kaller «Mette-Amfi».

Her i stuen ser den smilende damen med de blå neglene alle Storhamars kamper, men det ligger en mørk historie bak det energiske førsteinntrykket.

– Jeg har det man kaller en alvorlig depresjon. De kaller det en depressiv lidelse, fordi den er konstant. Angst fikk jeg ikke før i 2010, men de siste to årene har også den vært konstant. Jeg våkner med den om morgenen, og det er det siste jeg har i kroppen før jeg sovner om kvelden, forteller Mette Bakkehaug til TV 2.

Se hele møtet med Mette i første episode av den nye TV 2-serien «Follestad gjør ting han kunne før.»

Utviklet egne behandlingsteknikker

Mette har fulgt favorittlaget Storhamar siden hun var tolv år.

Utrolig nok skulle klubben i hennes hjerte skulle vise seg å bli en sentral i del av behandlingen for å takle det vonde.

– Sist jeg var innlagt på sykehuset overhørte jeg en samtale mellom en pasient og en pleier, hvor pasienten spurte om hun kunne få lov til å se en Storhamar-kamp på TV. Da dukket det opp noe hos meg. Jeg turte ingenting da jeg kom inn på sykehuset, men etter noen forsøk gikk jeg frivillig ut på fellesstuen for å se hele kamper uten å tenke over det en gang, forteller hun.

Deretter utviklet Mette og behandlerne en teknikk for å hjelpe henne med å flytte fokus ut av kroppen, der Storhamars Christian Larrivée ble en viktig person.

– Jeg fikk en jobb fra de på sykehuset, at jeg skulle fokusere på én spiller. Også skulle jeg holde det fokuset gjennom hele kampen. Den sesongen spilte Christian Larrivée med gullhjelm, så da ble han et enkelt valg. Snart kjente jeg at – ok, dette funker, sier Mette.

I tillegg begynte hun å skrive som en del av terapien, og opprettet sin egen blogg «Psykehuset» som fortsatt er aktiv.

En annen teknikk hun har utviklet seg, kaller hun «Patrick-teknikken».

– Jeg leste et sted at når Patrick Thoresen blir sint, så blir han helt svart i øynene. Jeg går på badet og ser meg selv i speilet, også ser jeg for meg at Patrick ser på meg og er sint. Da er det bare å kle på seg, sparke meg selv i rumpa og komme meg ut døra. Ferdig. Slutt og kødd, sier hun bestemt mens hun forklarer og gestikulerer.

Vant over egen frykt

Teknikkene har hjulpet Mette til å få en bedre hverdag, og for kort tid siden klarte hun det angsten har nektet henne i alt for mange år.

– Da satte jeg mine ben i CC Amfi (storhamars hjemmebane jou.anm) for første gang på ti år. Jeg var dritredd, godt medisinert, og hadde med meg egen sykepleier. Jeg ble tatt imot med en klem av daglig leder i klubben, og da gråt vi litt. Jeg er utrolig takknemlig for støtten jeg har fått fra klubben, og når kampen var i gang glemte jeg alt. Jeg glemte alt som var vondt og leit, og bare var der og da. Jeg vet ikke om jeg kommer til å glemme den dagen. Det å få lov til å være en del av noe er kjempeviktig, sier hun beveget.

Siden den dagen har Mette vært på kamp flere ganger, men det betyr ikke at alle dager er gode.

– Jeg er jo vant til å sovne og våkne med angst, men dagene etter kampen var den totalt fraværende. Jeg vet at den kommer igjen, det gjør den alltid. Men må koser jeg mer hver bidige time det er ro i kroppen. Hver dag jeg kan ha en normal hverdag, og slipper å bli minnet på at jeg er syk, understreker hun.

Lidelsen blir hun sannsynligvis aldri kvitt, men hun har lært seg å leve med den og lært deg til å takle den på en måte som gjør hverdagen lettere.

Hun håper nå at hennes historie kan være til inspirasjon for andre.

– Jeg har et ønske om å nå ut til andre om den typen lidelse om jeg har. Hvis jeg kan hjelpe én eller kanskje to med å å våge litt mer i livet sitt, da har jeg oppnådd noe. Det er derfor jeg føler at det er viktig å være åpen, og snakke om ting, avslutter Mette.