#

2SITERT

Det er som å ta ut en 400-meterløper på 10 000 meter

Bergen 20170922.VM sykkel Bergen 2017 Alexander Kristoff (tv) og Edvald Boasson Hagen gjør seg klar til trening etter pressekonferansen med de norske syklistene foran fellesstarten for menn elite.Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
Bergen 20170922. VM sykkel Bergen 2017 Alexander Kristoff (tv) og Edvald Boasson Hagen gjør seg klar til trening etter pressekonferansen med de norske syklistene foran fellesstarten for menn elite. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix Foto: Hommedal, Marit
Johan Kaggestad mener Norge per i dag ikke har noen syklister som kan hevde seg i OL-løypa i Tokyo.

Syklistene er for fullt i gang med treningen for kommende sesong. Ressursene skal bygges opp med solid høst- og vintertrening.

Den gamle sykkelkongen Bernard Hinault sa ofte: «Det er det du gjør om høsten og vinteren som avgjør resultatene i konkurransene».

Etter sesongen har det sikkert vært travel evalueringsaktivitet, kombinert med mål- og utviklingprosess for de kommende 12 og 24 månedene. Til OL i Tokyo er det kun 19 måneder. 24. juli er datoen for åpningen av lekene. Ikke mer enn tiden og veien for de som ønsker å lykkes med sin olympiske målsetting.

Norske syklister har regelmessig de siste årene levert gode resultater, med medaljer både i OL og VM. Sykkel er en mangfoldig idrett med rom for suksess for mange typer utøvere. Noen klatrer godt, noen har styrken i mellomharde løyper, andre er spurtere som avgjør i spektakulære massespurter. Andre igjen er temporyttere. Og noen er så dyktige at de dekker to/tre av områdene.

Vi vet allerede at herreløypa i Tokyo blir hardere enn i Rio og Innsbruck, som var mer enn harde nok for de norske rytterne. I tillegg kan Tokyo by på et utfordrende klima, med høye temperaturer og ikke minst meget høy relativ luftfuktighet.

Jeg har vært tilstede på idrettskonkurranser i Tokyo på samme tid som kommende OL, og det var ekstremt krevende. Noe som igjen krever spesielle forberedelser. De norske herrene lyktes hverken i Rio eller Innsbruck. Ei heller kvinnene.

I 2016 ble opplegget utarbeidet i samspill mellom coach i Olympiatoppen og de sportslig ansvarlige i NCF. Høydetrening inn mot lekene var en del av spissingen. To år før lekene sa jeg i et innlegg på tv2.no at vi da hadde en rytter som kunne hevde seg i den løypa som sto på menyen, nemlig Lars Petter Nordhaug. Dessverre svingte Tønsberg-rytterens utviklingskurve i gal retning de siste to sesongene.

Det hjelper lite med et høydeopphold hvis man ikke har utøvere som innehar de ferdigheter som skal til. Da trioen i tet slåss om medaljene inn mot mållinja var allerede to av rytterne til avkjøling i Atlanterhavet, mens de to andre kom til mål tjue minutter bak. Jeg påpekte for Olympiatoppens coach for sykkel at Norge ikke hadde ryttere som holdt det nødvendige nivået for å lykkes, men vedkommende mente da at hvis det gikk rolig nok underveis ville mulighetene være tilstede for et godt resultat.

Vi som følger med vet at det er ønsketenkning. I en krevende rundløype sparer favorittene krefter underveis i den snaue 240 km lange løypa, for så å kline til de siste rundene. Da er det kun de aller beste igjen til finalen. Selvfølgelig skjedde det.

Innsbruck-VM i år viste det samme. Ingen norske ryttere hadde topp 15 nivå inne, men hederlig av Vegard Stake Laengen i et langt brudd, og av Odd Christian Eiking og debutanten Carl Fredrik Hagen.

Nåtilstanden er at Norge i dag ikke har ryttere som holder godt nok nivå i OL-løypa i Tokyo. Det kom raskt reaksjoner fra sportslig ansvarlig i NCF da løypa ble offentliggjort. Det ble nevnt at det burde protesteres. En håpløs reaksjon. Japanerne vil vise fram sitt beste for verdens TV-seere, og dermed står Mount Fuji (Fuji San) på rittets meny. Med mye melkesyre, ekstremt høy hjertefrekvens, sure lår og lunger som gisper etter luft som en konsekvens for de skinnmagre syklistene.

Heldigvis skal man ikke til toppen på 3.776 moh, men 4.865 høydemeter skal klatres. En naturlig konsekvens når løypa forelå var i stedet å spørre seg selv – hva kan og må vi gjøre for å ha ryttere som er så godt trent at de kan hevde seg?

Jeg nevnte innledningsvis at sykkelsporten gir mulighet for mange med forskjellige spissferdigheter, men rangeringsmessig skilles det ikke på forskjellene. Ritt uansett vanskelighetsgrad behandles likt. Norge har ryttere som vil hevde seg godt på flere arenaer, og samle UCI og World Tour-poeng. Som igjen vil gi kvotekvalifisering til Tokyo. Olympiatoppen stiller krav til deltagelse. I de store idrettene skal det dokumenteres plasseringsmulighet mellom 8 og 12. Norge vil ha flere ryttere som vil klare dette i store konkurranser, men med det nivået rytterne har i dag, gjelder dette ikke i løyper tilsvarende den i Tokyo.

Det er så stor forskjell på kvalitetene til en spurter og klatrer, at det er som å sammenligne en 400-meterløper i friidrett med en på 10 000 meter, eller ta alpint, en slalåmkjører med en i utfor. Det er ingen som uttas på 10 000 meter ut fra at vedkommende holder verdensnivå på 400 meter? Skal uttakskriteriene være reelle, må uttaket relateres til premissene konkurransen stiller.

Konklusjonene er at Norge per i dag er langt fra et nivå som tilsier at man kan være representert på fellesstart i OL. Man kan selvfølgelig håpe på å ha en rytter med i et brudd som går inn, men ikke tro på «julenissen» sent i juli.

Flere steder i sykkel-Norge er man klar over de manglende klatreferdighetene i lange bakker blant landets ryttere. Ære være Uno-X for å ha tatt initiativ til et klatreprosjekt, men her er 19 måneder for snau horisont.

Jeg er spent på hva Olympiatoppens mann mener er resepten for et godt klatrelag i Tokyo? En forutsetning for å lykkes er å bruke mye tid på å kartlegge nåtilstanden. Hvor står våre beste sammenlignet med de beste i verden (nivå blant de 12)?

Vi vet at det er en kombinasjon av kroppstype og riktig trening (fysisk, mentalt og sosialt) som gir resultatet. Skal man kartlegge nivået, er det nødvendig å være mye tilstede. Jeg har vært på mange sykkelritt i år, både hjemme og ute, men Olympiatoppen har så godt som ikke vært å se.

Sykkel er vanskelig å lære, det er enda viktigere å være mye der rytterne er, både på trening og konkurranser. De beste lederne er mye sammen med utøverne sine. Den sannheten går aldri av mote. Jeg hadde forventet at VM var en arena å bruke som studiested, men der tok jeg feil. Ingen fra OLT`en, men det var jo et friidretts-EM nesten samtidig. Der var de mange fra huset ved Sognsvann.

Det ble gjort mange bommer i forbindelse med rittet i Rio, tiden er kort for å bygge et lag. Jeg repeterer, med Olympiatoppens kvalifiseringskriterier, som er realistiske og gode, har vi ikke ryttere som er kvalifisert. Det hjelper ikke med rankingpoeng fra Milano-Sanremo eller Flandern Rundt, for å ta noen eksempler. Ei heller med gode tempotider fra Bispeveien.

Kvinnene slipper noe lettere i Tokyo, men de samme kriteriene gjelder her for uttak. Det skal forseres 2.692 høydemeter på 137 km fordelt på to bakker. Med referanse til løypa i Innsbruck blir det krevende nok, i tillegg til klimautfordringene. Kanskje kvinnene er nærmere deltagelse, med en Katrine Aalerud og Stine Borgli klare for å ta et nytt prestasjonssteg?

Lik TV 2 Sporten på Facebook