Rosalinds sønn tok sitt eget liv: – Jeg tenkte: «Hva slags mor er jeg egentlig?»

HOPPET FRA BROEN: Rosalind Dybaas sønn Joakim hoppet fra Askøybroen og tok sitt eget liv.
HOPPET FRA BROEN: Rosalind Dybaas sønn Joakim hoppet fra Askøybroen og tok sitt eget liv. Foto: Frank Melhus/TV 2
VÅRT LILLE LAND (TV 2): Rosalind Dybaa (42) trodde alt var bra. Så fikk hun beskjed om at sønnen Joakim hadde valgt å ta sitt eget liv.

Den dagen var det som verden raste sammen for henne.

– Jeg tenkte: «Hva slags mor er jeg egentlig? Hvem er jeg som er mammaen hans, som ikke kunne se at han hadde det vondt?», sier Rosalind Dybaa.

– Det er ingenting jeg ikke ville gjort for den gutten der.

I programmet «Vårt lille land» forteller firebarnsmoren om tragedien som rammet familien og veien tilbake.

Se programmet på TV 2 Sumo her.

Siste kvelden

Det var ingenting som tydet på at sønnen slet med noe – eller hadde det vanskelig den siste gangen hele familien var samlet. Rosalind, sønnen Joakim og de tre døtrene Linn, Celina og Emma.

– Vi satt rundt bordet og skulle spille et brettspill. Vi hylte av latter alle sammen, vi hadde det så artig, minnes Rosalind.

Trenger du noen å snakke med?

Mental helses hjelpetelefon: 116 123

Kirkens SOS: 224 00 040

Røde Kors: 800 33 321

Ungdomstelefonen: 400 00 777

Helsenorge.no

– Jeg husker spesielt latteren til Joakim. Den hørtes jo i hele huset da, forteller Linn.

– Når han skulle dra igjen gikk han først ned trappen, så snudde han seg en gang til og smilte til meg før han dro. Og etter det så, så jeg han jo ikke igjen, sier Rosalind.

– Det er et utrolig godt minne akkurat den kvelden der. Det er en kveld som jeg kommer til å ha med meg i hjertet mitt, for å si det sånn.

Hun sliter med å holde tårene tilbake.

Kollektiv

Joakim hadde gjort unna førstegangstjenesten, og hadde studert psykologi ved Høyskolen på Lillehammer.

Nå hadde 21-åringen flyttet hjem til Bergen og inn i et guttekollektiv sammen med tre kompiser.

– Det var et artig kollektiv. Det var jo en typisk drømmebolig for førstegangsutflyttere, ikke sant. Det var stor TV, PC i alle rom, og mye take-away-mat, sier bestekompis Truls Andersen.

Det hadde vært en helt vanlig lørdag i kollektivet. Etter en rolig formiddag sa Joakim at han skulle besøke noen venner den kvelden.

Borte

Men da han fortsatt ikke hadde kommet hjem søndag kveld – et døgn senere – bestemte kollektivvennene seg for å etterlyse han.

– Da fikk jeg beskjed at han ikke hadde vært der, og de hadde heller aldri hatt en avtale om at han skulle komme opp, forteller Truls.

BESTEKOMPIS: Truls Andersen bodde i kollektiv med Joakim og var hans beste venn. Foto: Frank Melhus.
BESTEKOMPIS: Truls Andersen bodde i kollektiv med Joakim og var hans beste venn. Foto: Frank Melhus.

Når de heller ikke fikk tak i ham andre steder, begynte de å bli bekymret.

– Jeg prøvde jo å ringe han, men telefonen var av, sier bestekompisen.

Kanskje Joakim var tom for strøm? Kanskje han har stukket ut til noen andre? Kanskje han hadde funnet seg en dame?

Sånn prøvde Truls å resonnere den kvelden. Men det var ikke likt Joakim å forsvinne sånn, uten å si fra.

Politiet

Rosalind var helt uvitende om sønnens forsvinning før mandag, da en politimann begynte å stille henne underlige spørsmål.

– Han sa: «Du har en sønn du som heter Joakim, har du ikke det?»

Da gikk det veldig mange tanker gjennom hodet mitt. Jeg ble jo veldig forvirret.

– «Ja, det har jeg», sa jeg.

Sikringsarbeid i ettertid

Etter at Joakim hoppet fra Askøybroen har det kommet opp brosikring med høye gjerder som skal forhindre nye selvmordsforsøk.

Spørsmålene fortsatte. Hvor han bodde, hva han drev med.

– Da kjente jeg at det knøt seg i magen. Jeg ble veldig urolig.

Hun sa: «Nå skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du stiller alle disse spørsmålene. Hva er det som har skjedd?»

– Og da sier han: «Vet du hva, det her er alvorlig. Vi har funnet jakken til Joakim på Askøybroen, så vi tror han har hoppet.»

– Da kjenner du at bakken bare forsvinner under føttene på deg. Jeg var jo i sjokk, jeg skjønte jo ingenting.

Møte med Askøybroen

Rosalind får med seg en venninne, og sammen drar det som sørger for fastlandsforbindelse fra Askøy til Olsvik.

Møtet med broen den kvelden er noe Rosalind aldri glemmer.

SKREMMENDE: Møte med Askøybroen denne dagen var skremmende. Foto: Frank Melhus/TV 2.
SKREMMENDE: Møte med Askøybroen denne dagen var skremmende. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Jeg har vært mange ganger over Askøybroa. Men akkurat da, idet vi kom ut broen, den var overveldende. Det var helt, helt forferdelig.

Idet de går ut av bilen møter de Truls og flere andre venner av sønnen som også har reist ut dit. Det regner og de er gjennomvåte.

– Truls ser på meg også sier han at: «Jeg kjenner Joakim. Han har ikke gjort det her. Han hadde ikke ville gjort det her», sier Rosalind.

– Jeg tror rett og slett ikke på det. Jeg tror ikke at en så livsglad og koselig kar kommer frem til den konklusjonen, sier Truls.

Overvåkningskamera

Det er overvåkingskamera på broen som har gjort opptak fra natten. Politiet ber bestekompis Truls om å se opptaket for å se om han kan identifisere personen som hopper fra broen.

Idet han ser toppen av hodet til mannen på opptaket, ser han med en gang at det er Joakim.

Mamma Rosalind husker at hun legger seg ned på sofaen, tar en sofapute og klemmer den hardt. Hvordan i alle dager skal hun klare dette?

KAMERA: Overvåkningskameraene på Askøybroen hadde fanget opp Joakim natten han hoppet. Foto: Erik Edland.
KAMERA: Overvåkningskameraene på Askøybroen hadde fanget opp Joakim natten han hoppet. Foto: Erik Edland.

Brutal beskjed

Joakim har tre yngre søsken. Tre lillesøstre som snart skal få en fryktelig beskjed.

– Jeg husker den yngste datteren min, som da var 9 år, kom hjem. Hun kommer inn på kjøkkenet og ser jo at det er noe som har skjedd med mamma. Jeg løfter henne opp på kjøkkenbenken, og setter meg på stolen foran henne. Og begynner da å fortelle det henne, sier Rosalind.

– Hun gråter sånn, hun faller nesten ned fra kjøkkenbenken. Det er så fryktelig, fryktelig vondt. En så brutal beskjed. Jeg er nødt til å løfte henne ned på gulvet igjen.

– Dette gjør jeg tre ganger den dagen. Tre jenter som er fullstendig, fullstendig knust på innsiden. De skjønner jo ingenting.

SØSTER: Linn Knudsen husker godt den kvelden da hun så storebror Joakim siste gang. Foto: Frank Melhus/TV 2.
SØSTER: Linn Knudsen husker godt den kvelden da hun så storebror Joakim siste gang. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Hva slags mor er jeg?

I dagene som kommer kverner tankene i ett i Rosalinds hode.

– Hva slags tanker har han hatt? Hva har han tenkt på? Hvordan har han hatt det? Hva slags mor er jeg egentlig, som ikke kunne se at han hadde det vondt? Hvem er jeg, som er mammaen hans, som ikke kunne se at han hadde det vondt? Jeg bebreidet meg selv så ufattelig mye.

Rosalind gikk gjennom alle samtalene hun hadde hatt med Joakim og prøvde å huske alle detaljer.

– Hva var det jeg ikke hadde sett? Var det noe? Var det et eller annet jeg hadde oversett?

MOR: Da hun forstod at sønnen hadde hoppet fra Askøybroen raste verden sammen for Rosalind Dybaa.
MOR: Da hun forstod at sønnen hadde hoppet fra Askøybroen raste verden sammen for Rosalind Dybaa.

Ingen forklaring

Joakim hadde ikke lagt igjen noe avskjedsbrev. Bestekompis Truls og de andre vennene han bodde med i kollektivet kunne heller ikke hjelpe Rosalind med noen forklaring.

– Det var ikke lett å sitte der og si at vi som er bestevennene hans og romkameratene hans ikke kunne se noe. Det gikk veldig inn på oss alle sammen, sier Truls.

– Det at vi ikke kunne gi henne svarene hun så etter.

Helt siden hun ble mor første gang hadde det vært viktig for Rosalind at barna skulle føle at de kunne være åpne med henne – også om det som var vanskelig.

– Vi har en veldig åpenhet i familien. Men nå møtte jeg meg selv i døren på en måte. Det var helt forferdelig, den følelsen der, sier Rosalind.

ÅPENHET: Rosalind har alltid vært opptatt av at alle barna hennes skal fåle at de kan snakke med henne også om det som er vanskelig. Foto: Frank Melhus/TV 2.
ÅPENHET: Rosalind har alltid vært opptatt av at alle barna hennes skal fåle at de kan snakke med henne også om det som er vanskelig. Foto: Frank Melhus/TV 2.

For Joakim måtte jo ha hatt det vanskelig. Så hvorfor sa han ingenting til henne om at han ikke klarte livet?

– Joakim var ikke den som pratet mest. Han var en stille, tenkende gutt på mange måter. Reflektert. Men han var også en ambisiøs gutt. Og det er klart at det kan ha vært en følelse av et kjempenederlag for han å åpne opp den døra der, sier Rosalind.

– Det å fortelle at han har det så vondt, at han ikke mestrer livet sitt. Det var kanskje et altfor stort steg for han å ta, jeg vet ikke.

Skammen

Rosalind forstår at de må ha profesjonell hjelp. I flere måneder får hun og døtrene god hjelp og tett oppfølging av en psykolog. Etter hvert klarer hun å komme seg tilbake i jobben som sykepleier.

Men fortsatt er det vanskelig å takle hverdagen.

– Det å komme inn i hverdagen igjen da, når ting begynte å roe seg litt, det var ikke enkelt. Jeg tenkte: Hvordan forventer andre at jeg skal være nå?

GA OPP LIVET: Joakim ble bare 21 år gammel. Foto: Frank Melhus/TV 2.
GA OPP LIVET: Joakim ble bare 21 år gammel. Foto: Frank Melhus/TV 2.

– Jeg har ikke mistet barnet mitt i trafikkulykke, jeg har ikke mistet barnet mitt i sykdom, jeg har mistet barnet mitt i selvmord. Også kjente jeg at jeg skammet meg.

Selv om psykologen hennes forbereder henne på hvilke følelser som kan dukke opp etter at man har opplevd et slikt traume, er det tøft når det først kommer.

– Plutselig var det et nytt sett med følelser som meldte seg. Jeg kom i en fase hvor jeg kjente at jeg var skikkelig sint. Jeg var skikkelig sint, for jeg tenkte: «Hvorfor sa han ingenting? Hvorfor lot han oss sitte igjen å ha det sånn?» sier Rosalind.

Det var en fase hun måtte gjennom, forklarer hun. Det er det tiden etter sønnens død har vært preget av. Ulike tanker og følelser som hun må bearbeide.

Ser videoen

Til slutt bestemte Rosalind seg for å følge rådet fra sin psykolog som anbefalte henne å se overvåkningsvideoen av Joakim på broen den kvelden.

– En stor del av meg ville jo ikke se det her, men i ettertid så kjenner jeg jo at det her ble veldig, veldig viktig for meg, sier hun.

– Det er med tunge steg jeg går inn på politihuset den dagen, og vet at jeg skal se... Ja, de siste minuttene i livet hans. Det er bare helt grusomt. For jeg ser jo med en gang at det er han. Det er mitt barn som går der.

– Men jeg ser jo ferdig hele videofilmen, og jeg ser den flere ganger, om igjen og om igjen. Det er brutalt, men samtidig så var en lettelse for meg å få se hva som hadde skjedd. For nå slipper jeg å ha den videofilmen som jeg har hatt i mitt hode, spillende om igjen og om igjen. Den forsvinner når jeg sitter der. Men det er det tøffeste jeg har gjort, sier Rosalind.

BROSIKRING: Askøybroen ble omsider sikret med høye gjerder i fjor. Foto: Erik Edland.
BROSIKRING: Askøybroen ble omsider sikret med høye gjerder i fjor. Foto: Erik Edland.

«Tiden er din venn»

Det har gått nesten fire år siden tilværelsen til Rosalind og familien stoppet opp. Den gangen visste hun ikke hvordan, men nå forstår hun at livet må gå videre.

– Kort tid etter Joakim sin bortgang så var det en som sa noen ord til meg, han sa: «Tiden er din venn».

– De ordene hadde ingen tyngde for meg den gangen, for når du står i en krise som dette var, så klarer du ikke å se at livet ditt noen gang skal bli greit igjen. Men tiden den jobbet med meg, ikke mot meg, sier Rosalind.

Trenger du noen å snakke med?

Mental helses hjelpetelefon: 116 123

Kirkens SOS: 224 00 040

Røde Kors: 800 33 321

Ungdomstelefonen: 400 00 777

Helsenorge.no

– Jeg prøver på en måte å minne på mamma i blant at hun gjør en god jobb som mor. Jeg har lyst til at hun skal vite det da, sier datteren Linn.

– Jeg kom til et punkt der jeg kjente at nå er jeg nødt til å legge det her ned. Jeg har tre jenter også, som jeg må tenke på. Det tar en altfor stor del av mitt liv, hvis jeg skal gå rundt å spekulere på dette her, resten av mitt liv. Fortsette å bebreide meg selv. For hvem hjelper det? spør Rosalind.

– Og det svaret vet du.. jeg vil jo aldri sitte med et svar. Jeg vil aldri få et svar. Den erkjennelsen der, den er tøff.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook