Foto: www.ganeshfoto.no

Kjære kommentarfelthelter: Vær så snill, ikke gi opp!

Linn Wiik hyller dem som tør å stå opp mot hatefulle ytringer i kommentarfelt på nettet.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

En titt i et gjennomsnittlig kommentarfelt er nok til å få selv den mest optimistiske av oss til å mistet troen på menneskeheten.

Bare de siste ukene har det dukket opp flere groteske eksempler på hva vi får oss til å skrive til hverandre.

Som 17 år gamle Johannes fra Spydeberg, som er født med en sjelden kromosomfeil. Fremmede mennesker skriver til ham og ber ham ta livet sitt. Eller MDG-Lan, som har fått massiv hets etter hun annonserte at hun er gravid. Eller varaordfører i Oslo, Kamzy Gunaratman, som daglig får innboksen full av meldinger fra folk som er enig i at hun ikke er «kronisk norsk».

På nytt kommer diskusjonen opp om hva vi kan gjøre for å stoppe hatet. Kanskje moderere kommentarfeltene bedre, stenge ute dem som ikke oppfører seg eller gjøre det umulig å være anonym. Jeg tror svaret er mer menneskelig enn som så.

For som i skolegården er det ikke bare den som mobber som er problemet. Det er også alle dem som står rundt og lar det skje. Som ikke stopper det. Som ikke sier ifra.

Heltene er dem som ikke bare står og ser på. Som ikke bare snur seg rundt eller går fordi. Heltene er dem som blander seg, bryter inn og sier «dette er ikke greit».

Dette er en hyllest til dere! Til kommentarfeltheltene.

For når vi leser om alle dem som blir hetset og hatet, er det vanskelig å skjønne at de ikke bare gir opp.

At hun orker, tenker vi. Hun som får så mye hets. Vel, hun orker på grunn av dere.

Når Johannes på 17 fortsatt klarer å smile, så er det på grunn av dere. Når MDG-Lan står opp hver morgen for å kjempe for det hun tror er det beste for oss alle, så er det på grunn av dere. Når Kamzy fortsatt skal lede 17. maikomiteen med rak rygg, er det på grunn av dere.

Det er på grunn av at det er nok gode mennesker der ute til å veie opp for alt det onde.

Men det krever det: At nok mennesker står opp for folk de egentlig ikke kjenner.

Det har fått meg til å tenke på en mann jeg ikke har tenkt på siden midten av 2000-tallet. Forskeren Stanley Milgram, som jeg lærte om på den tiden staten fortsatt delte ut penger for at norske studenter skulle sitte under palmene på Bali og studere Ex.fac.

Milgram-eksperimentet fra 1961 gikk ut på å se hvor lydige vi er overfor autoriteter, i lys av hva verden hadde sett at vi mennesker var i stand til å gjøre mot hverandre under andre verdenskrig. Hvor grusomme ting vi var i stand til å gjøre, bare vi fikk ordre om det. Konklusjonen var at flertallet som deltok var villige til å gi dødelige elektriske støt til andre når de fikk instrukser om det og ble utsatt for press av en myndighetsperson.

Men det er en annen del av eksperimentet som har fått mindre oppmerksomhet. For senere testet også Milgram hva avstand hadde å si for hva vi er villige til å gjøre. Kort oppsummert viste det seg at jo lenger unna man satt den som mottar det elektriske støtet, jo flere var villige til å gi støt.

Det er altså lettere for oss å påføre andre smerte når vi ikke står ansikt til ansikt med dem. Sånn er det kanskje med kommentarfeltene også.

Det er «lett å være rebell i kjellerleiligheten din», kaller Karpe Diem det. Det er lett å å slenge dritt til noen når du har en vegg av tastaturer og falske navn og skjermer å gjemme deg bak.

Men på samme måte som at avstand gjør det lett å hate, gjør også avstand det lett å la være å bry seg.

Så kjære dere som faktisk sier ifra, som stopper opp og som ikke lar hatet og mobberne bli stående uimotsagt. Kjære kommentarfelthelter. Takk! Og vær så snill, ikke gi opp. Ikke mist motet. Ikke slutt å bry dere.

Vi trenger dere for å kunne fortsette å stå opp om morgenen.