Anne og Bjarne opplevde marerittet – to ganger
Fem år etter den yngste sønnen døde etter en tur på byen, døde Anne Grete Orlien (66) og Bjarne Hjeltnes' (64) eldste sønn av en sjelden krefttype.
Julen 2005 ble feiret av en familie i stor sorg. Familien som en gang var fire, hadde nå blitt til tre.
– Jeg klarte å ha en jul helt fram til vi skulle dele ut pakker. Da slo det meg veldig at det var en som manglet, forteller Anne Grete Orlien om den første julen uten deres yngste sønn, Kristian.
Fram til da var det hun som hadde vært den sterke i familien. Under pakkeutdelingen brast hun ut i gråt.
Julen 2010 ble ikke feiret i det hele tatt. Da var det to som manglet i familien Hjeltnes-Orlien. Bjarne og Anne Gretes andre og siste sønn, Øyvind, døde i september – 14 dager før sin 28. fødselsdag.
Slått ned på byen
Kristian Hjeltnes var 18 år da han 10. juli 2005 dro ut på byen med noen venner. Samme dag hadde hadde han kommet hjem fra en familietur på hytta på Finse, før han dro til en kamerat for å grille i hagen.
– Vi har aldri fått svar på hvorfor, men en gutt slo han ned helt uten grunn. Han slo han så hardt at han falt bakover og slo hodet mot en bil, så datt han rett ned på asfalten og slo hodet igjen, forteller Bjarne.
Det var bare ett slag som traff Kristian den skjebnesvangre natten.
– Det var et sjokk. Vi fikk vite at han enten kom til å dø, eller aldri bli et fungerende menneske igjen, sier Bjarne.
Det ene slaget førte til at 18-åringen fikk flere brudd på hjerneskallen og skallebasen. Kristian lå i koma i 14 dager før han døde av skadene.
– Han som slo fikk en straff for legemsbeskadigelse med døden til følge. Han fikk to og et halvt år, hvor ett år var betinget, forteller Bjarne.
Knust storebror
Foreldrene lå og sov klokken 01.30 natt til søndag, da de fikk beskjeden om Kristians dødsfall. Storebror Øyvind bodde på hybel, og studerte for å bli barnehagelærer.
– Øyvind sa alltid «så lenge det er liv, er det håp». Han trodde Kristian skulle komme seg. De var veldig nære, og han tok det veldig tungt, forteller Anne Grete.
I ettertid har Bjarne og Anne Grete tenkt mye over hvor lite støtteapparat som ble tilbudt til Øyvind. Han fikk lite oppfølging, og de har innsett at alt fokuset var på dem, som hadde mistet et barn.
– Han klarte ikke å studere, og han klarte ikke å komme seg videre. Mangelen på oppfølging hadde ikke så mye å si for oss, men det hadde alt å si for Øyvind, sier Bjarne.
Fikk kreft
Fire år etter Kristians død slet Øyvind med tørrhoste. I april 2009 fikk han diagnosen Adenocystisk karsinom. Det er en meget sjelden type strupekreft.
Kreften er langtidsvoksende, og gjennomsnittlig levetid etter stilt diagnose er mellom fem og ti år.
– Vi trodde ikke han skulle dø så fort. Sommeren 2009 fikk han 30 strålebehandlinger, og de fjernet fem centimeter av luftrøret, sier Bjarne.
Det neste året ble Øyvind friskere og sykere om hverandre. August 2010 var han på tur i Filippinene i bryllupet til en venn.
– Det var ingenting som tilsa at det skulle gå som det gjorde. Han kom seg igjen, og hadde et godt år. Vi trodde det skulle gå bra lenge, forteller Anne Grete.
Rakk ikke sykehuset
Da Øyvind kom tilbake fra Filippinene, hadde han høy feber. De antok først at han hadde fått en febersykdom på turen. Det viste seg derimot at kreften hadde spredd seg til hele kroppen.
– Han fikk komme hjem, men da begynte han å kaste opp blod. Kreften hadde gått inn i blodkarene og hadde spredning til nyrene, skjelettet og lungene, forteller Bjarne.
Den 12. september 2010 døde Øyvind. Anne Grete var til stede, med fem av hans nærmeste kamerater.
– Det var på en måte fint rundt senga da han døde. Han var ikke bevisst, men kameratene snakket om Vålerenga og andre ting som interesserte ham, forteller Anne Grete, som hadde ringt Bjarne og bedt ham om å skynde seg.
Bjarne rakk ikke komme fram til sykehuset før han døde.
– Han hadde det så vondt at det var fint at han fikk slippe. Du kan tenke deg, det var dren inn til der blødningene var, så man så bare at den store kraftige gutten rant tom for blod, sier Anne Grete.
– Julen var et helvete
Den første julen uten Kristian ble tilbragt hos foreldrene til Bjarne. Året etter dro de til Marrakech for å feire, og siden dro de utenlands hver eneste jul.
– Julen var et helvete rett og slett. Det var en psykisk smerte vi følte som ikke kan beskrives. Det var vondt. Forferdelig vondt, sier Bjarne.
Sorgen sitter dypt i både moren og faren, men sorgprosessene var likevel annerledes.
– Med Øyvind var det sykdommen og alt rundt, så det var nesten en lettelse at han fikk slippe. Det var en annen sorgprosess enn med Kristian, forteller Anne Grete og Bjarne legger til:
– Det Kristian ble utsatt for kom som lyn fra klar himmel. Det var noe jævelskap som ikke skal skje, så totalt meningsløst. En sykdom som Øyvind fikk kan alle få. De høres rart ut, men det var litt enklere å forsone seg med.
Valgte bort offerrollen
Det har vært en lang prosess for foreldrene til Øyvind og Kristian. Nå er det 13 år siden dagen alt skulle forandre seg. Likevel har de funnet en måte å dra seg ut av dragsuget på.
– Det har vært dager hvor jeg hadde lyst til å dø. Det var ikke meningen at de skulle dø før oss. Men samtidig er det veldig ødeleggende å være i den sorgen.
Bjarne forteller at sorgen konstant spant i tankene i starten, men at det etter hvert fortar seg.
– Det er ikke sant at tiden leger alle sår, men den smerten som er der blir mindre. Det er ikke meningen at vi skal gå å ha det vondt. Verken Øyvind eller Kristian hadde ønsket det, sier Bjarne.
– Man kan ikke gå rundt og hate resten av livet. Jeg hadde lyst til å dø, til å forsvinne. Det føltes så urettferdig, og jeg var sint, forteller Anne Grete.
Fått tilbake jula
Bjarne sier man selv kan velge å snu situasjonen, og at han vet det er provoserende å høre for de som ikke klarer det. Fram til 2017 valgte de å velge bort jula.
– Det er en sånn transportetappe, det er en tid man må gjennom. Om jeg kunne slå en strek over hele jula, så hadde jeg gjort det, sier Bjarne.
I fjor var det første året på lenge hvor de var i Norge. Da var de med på juletrefest i Ellingsrud kirke, og Bjarne var julenisse. Anne Grete var musebestemor.
– Så nå har vi kommet dit at vi kan gjøre det igjen, sier Anne Grete.
– Jeg kom ned gjennom orgelpipa med julegavene, legger Bjarne til med et smil om munnen.
