Anne og Bjarne opplevde marerittet – to ganger

Kreften er langtidsvoksende, og gjennomsnittlig levetid etter stilt diagnose er mellom fem og ti år.

– Vi trodde ikke han skulle dø så fort. Sommeren 2009 fikk han 30 strålebehandlinger, og de fjernet fem centimeter av luftrøret, sier Bjarne.

Det neste året ble Øyvind friskere og sykere om hverandre. August 2010 var han på tur i Filippinene i bryllupet til en venn.

– Det var ingenting som tilsa at det skulle gå som det gjorde. Han kom seg igjen, og hadde et godt år. Vi trodde det skulle gå bra lenge, forteller Anne Grete.

Rakk ikke sykehuset

Da Øyvind kom tilbake fra Filippinene, hadde han høy feber. De antok først at han hadde fått en febersykdom på turen. Det viste seg derimot at kreften hadde spredd seg til hele kroppen.

– Han fikk komme hjem, men da begynte han å kaste opp blod. Kreften hadde gått inn i blodkarene og hadde spredning til nyrene, skjelettet og lungene, forteller Bjarne.

Den 12. september 2010 døde Øyvind. Anne Grete var til stede, med fem av hans nærmeste kamerater.

– Det var på en måte fint rundt senga da han døde. Han var ikke bevisst, men kameratene snakket om Vålerenga og andre ting som interesserte ham, forteller Anne Grete, som hadde ringt Bjarne og bedt ham om å skynde seg.

Bjarne rakk ikke komme fram til sykehuset før han døde.

– Han hadde det så vondt at det var fint at han fikk slippe. Du kan tenke deg, det var dren inn til der blødningene var, så man så bare at den store kraftige gutten rant tom for blod, sier Anne Grete.

– Julen var et helvete

Den første julen uten Kristian ble tilbragt hos foreldrene til Bjarne. Året etter dro de til Marrakech for å feire, og siden dro de utenlands hver eneste jul.

– Julen var et helvete rett og slett. Det var en psykisk smerte vi følte som ikke kan beskrives. Det var vondt. Forferdelig vondt, sier Bjarne.​

Sorgen sitter dypt i både moren og faren, men sorgprosessene var likevel annerledes.

– Med Øyvind var det sykdommen og alt rundt, så det var nesten en lettelse at han fikk slippe. Det var en annen sorgprosess enn med Kristian, forteller Anne Grete og Bjarne legger til:

– Det Kristian ble utsatt for kom som lyn fra klar himmel. Det var noe jævelskap som ikke skal skje, så totalt meningsløst. En sykdom som Øyvind fikk kan alle få. De høres rart ut, men det var litt enklere å forsone seg med.

Valgte bort offerrollen

Det har vært en lang prosess for foreldrene til Øyvind og Kristian. Nå er det 13 år siden dagen alt skulle forandre seg. Likevel har de funnet en måte å dra seg ut av dragsuget på.

– Det har vært dager hvor jeg hadde lyst til å dø. Det var ikke meningen at de skulle dø før oss. Men samtidig er det veldig ødeleggende å være i den sorgen.

Bjarne forteller at sorgen konstant spant i tankene i starten, men at det etter hvert fortar seg.

– Det er ikke sant at tiden leger alle sår, men den smerten som er der blir mindre. Det er ikke meningen at vi skal gå å ha det vondt. Verken Øyvind eller Kristian hadde ønsket det, sier Bjarne.

– Man kan ikke gå rundt og hate resten av livet. Jeg hadde lyst til å dø, til å forsvinne. Det føltes så urettferdig, og jeg var sint, forteller Anne Grete.

Fått tilbake jula

Bjarne sier man selv kan velge å snu situasjonen, og at han vet det er provoserende å høre for de som ikke klarer det. Fram til 2017 valgte de å velge bort jula.

– Det er en sånn transportetappe, det er en tid man må gjennom. Om jeg kunne slå en strek over hele jula, så hadde jeg gjort det, sier Bjarne.

I fjor var det første året på lenge hvor de var i Norge. Da var de med på juletrefest i Ellingsrud kirke, og Bjarne var julenisse. Anne Grete var musebestemor.

– Så nå har vi kommet dit at vi kan gjøre det igjen, sier Anne Grete.

– Jeg kom ned gjennom orgelpipa med julegavene, legger Bjarne til med et smil om munnen.