Vil nei-stemmen til Kavanaugh felle dem i natt?

De demokratiske senatorene Heidi Heitkamp og Claire McCaskill kjempet allerede i motbakke. Nei-stemmene til høyesterettsdommer Brett Kavanaugh kan være spikeren i kista for drømmen om gjenvalg.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I nattens valg sitter en håndfull demokratiske senatorer utrygt. Blant dem er Heidi Heitkamp i North Dakota og Claire McCaskill i Missouri. Disse to har flere ting til felles. De sitter som demokrater i stater som en gang i tiden ble kategorisert som vippestater, men som de siste årene er blitt rødere og rødere.

I 2016 stemte velgere i begge stater for Donald Trump, og det til gagns: I Missouri vant han over Hillary Clinton med 18 prosentpoeng; i North Dakota vant han med 36 prosentpoeng. McCaskill og Heitkamp har derfor begge måttet finne balansegangen mellom hensyn til sin demokratiske politiske overbevisning på den ene siden og et elektorat som støtter Trump på den andre.

De to senatorene har løst denne oppgaven på litt ulike måter. Heidi Heitkamp har lagt seg svært tett opptil Trump. Over halvparten av tiden stemmer hun for hans politikk. Dermed er det ikke overraskende at Trump har omtalt henne i positive ordelag, og til og med vurderte å utnevne henne til innenriksminister i administrasjonen sin – noe hun har forsøkt å utnytte.

McCaskill har på sin side ikke gått fullt så langt til høyre – noe som følger naturlig av at Trumps seier i Missouri var mindre enn den var i North Dakota. Men også hun stemmer en god del med Trump; målerne i FiveThirtyEight konkluderer med at hun har en såkalt «Trump score» på litt under 45 prosent. McCaskill markedsfører seg også som en moderat demokrat med en dyp tro på at det er i sentrum man finner kompromisser og løsninger og får ting gjort.

Nei-stemmen

Disse ulikhetene til tross, valgte både McCaskill og Heitkamp å stemme nei til Trumps utnevnte til Høyesterett, Brett Kavanaugh. Dette var ingen selvfølge gitt elektoratet de er avhengige av for gjenvalg. I en likeledes rød delstat, West Virginia, valgte demokratiske senator Joe Manchin å gå imot partiet sitt og stemme ja til Kavanaugh. Dette kan ha sikret ham gjenvalg.

For mens Kavanaugh-oppstyret (anklagene om seksuelle overgrep, angrepet hans på demokrater på «heksejakt» og den påfølgende godkjenningen), har mobilisert demokratiske velgere, har det også forent republikanere. Leder i Senatet, Mitch McConnell gikk så langt som til å kalle demokratenes motstand til Kavanaugh en gavepakke til republikanerne i forkant av mellomvalget.

Nei-stemmen fra demokrater som Heitkamp og McCaskill kan altså bli avgjørende – for deres mulighet til gjenvalg og dermed også for demokratenes mulighet til å vinne tilbake flertallet i Senatet. Mens ingen av dem har ført valgkamp på sin mostand mot Kavanaugh, har de interessant nok, oppgitt de to ulike begrunnelser for at de stemte imot Trumps utnevnte.

McCaskill begrunnet sin nei-stemme med referanse til «flere nøkkelsaker», deriblant Kavanaughs syn på politiske donasjoner og penger i politikken, som hun anser som ytterliggående. McCaskill gjorde det samtidig klart at selv om hun anså anklagene mot Kavanaugh om seksuelt overgrep som foruroligende, var de ikke utslagsgivende for at hun besluttet å stemme nei.

Så kan man selv avgjøre om man tror på dette, eller om man tror at denne argumentasjonen er del av McCaskills forsøk på å balansere sin egen overbevisning med hensynet til Trump-støttespillere i delstaten. Noe av det som taler for det sistnevnte, er det faktum at McCaskill også stemte nei til Neil Gorsuch. Teorien styrkes også når man ser nærmere på måten McCaskill tilnærmer seg en sak som abort på; mens hun jobber for kvinners rett til selvbestemt abort i kulissene, går hun samtidig relativt stille i dørene på dette området – til progressive demokraters store forargelse.

I sin forklaring av nei-stemmen, refererte derimot Heitkamp direkte til disse anklagene og til Kavanaughs reaksjon på dem. I en tale til velgere sa hun, tydelig beveget, at hun hadde tatt et valg som var riktig, ikke strategisk. Da hennes republikanske motstander, Kevin Cramer, brukte nei-stemmen mot henne og kalte Metoo-bevegelsen «a movement toward victimization», svarte hun opprørt at det å være sterk og et offer ikke står i motsetningsforhold, og at hennes egen mor hadde opplevd seksuelt overgrep.

Det er ikke bare nei-stemmen – men også denne begrunnelsen – som setter Heitkamp i ubalanse før valget. Det er god grunn til å tenke at Heitkamp ville ha stemt ja til Kavanaugh om det ikke var for anklagene mot ham – slik som hun også stemte i favør Trumps første utnevnte til Høyesterett, Neil Gorsuch. Dette var imidlertid en ekstraordinær situasjon for Heitkamp. Og med det, måtte det varsomt opprettholdte kompromisset mellom Trumps politikk og egen overbevisning vike for et tydelig standpunkt. Med andre ord kastet Heitkamp hendene i været og lot det stå til i forkant av kveldens mellomvalg.

Hva avgjør?

Det er vanskelig å si hvor viktig Kavanaugh-utnevnelsen blir i valg som dette. Det vi imidlertid kan si med relativt stor sikkerhet er at en eventuell seier for demokratene her vil være et tegn på at kandidaten har evnet å vende fokuset vekk fra Kavanaugh og over på saker som tariffer, handelskrig og helseforsikring. Med andre ord vil en eventuell seier her komme på tross av – og ikke på grunn av – Kavanaugh. Ender valget derimot opp med å handle om Kavanaugh, er motbakken blitt desto brattere for de to demokratiske senatorene i North Dakota og Missouri.