Foto: Åserud, Lise

Hadde Ivar Hoff vært trener, hadde ingen av LSK-gutta fått kveldsmat

Godset får ha meg unnskyldt, men det mest oppsiktsvekkende med cupsemifinalen var måten LSK framsto på.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er ikke flaut å tape en semifinale i cupen. Langt ifra.

I alle fall ikke når Godset til tider spiller så god fotball som de gjorde på Marienlyst.

Men for dem som er glade i LSK, bør måten de tapte kampen på bekymre mer.

Mye mer.

For oss som har fulgt norsk fotball på nært hold i en generasjon, eller to, har LSK vært synonymt med innsats, kynisme, duell og dødballkraft, og for alle oss som holder med andre lag – en kronisk irriterende evne til å gjøre livet vanskelig for motstanderen.

Dette så jeg ingenting av på kunstgresset i Drammen.

Bildet av nedslåtte spillere på vei inn i spillerbussen som er dekorert med slagordet «Guts, vilje og råskap» sier egentlig alt. I går var det kun tomme ord.

Og da blir det svært fristende å bruke en frase fra en gammel kollega og LSK-legende. For hadde Ivar Hoff vært trener, hadde ingen av LSK-gutta fått kveldsmat.

Mot Godset så jeg et lag som langt på vei framsto identitetsløst. LSK så ikke ut som seg selv. Og de så ut som de sliter med «å finne seg sjæl».

Har man historien til Lillestrøm Sportsklubb, så har man mye å være stolt av. Og man har en nedarvet kultur som potensielt kan være en enorm styrke.

Men det er også her fotball begynner å bli komplisert.

For historien kan også bli spillernes verste fiende. Fordi fansen, og klubbens veteraner vil måle alt opp mot det som var «bedre før». Per dags dato er det tilsynelatende mye.

LSK prøvde å finne tilbake til røttene med å ansette Arne Erlandsen. Det gikk bra i fjor. I år fikk han sparken. Så da var det visst ikke løsningen likevel. Å være retrospektiv.

Jeg skjønner tanken med å prøve en gammel suksessoppskrift. Tanken er god. Det er Arne Erlandsen også. Han står for mye av det LSK tradisjonelt har bygd sitt varemerke på.

Men det er ikke gitt at det som smakte fantastisk i 2001, er like smakfullt i 2018.

For min påstand er at historisk sett så har de mest sukessrike årgangene av LSK vært mer innovative enn motstanderne. Både sportslig og organisatorisk.

LSK var faktisk mer enn Tom Lund da de slo gjennom i norsk fotball. De hadde landets beste og nytenkende ledelse på 70 og 80-tallet. Og gjennom Torgeir Bjarmann hadde de en kulturbærer både på banen på slutten av 90-tallet, og i ledelsen utover 2000-tallet. Og de har alltid vært veldig gode på spillerlogistikk. Det var stas for de største talentene på Østlandet å komme til Fugla. Drillos-helter som Ståle Solbakken, Ronny Johnsen og Lars Bohinen hadde alle gode sesonger i LSK før de dro utenlands.

Slik er det ikke lenger. Og det bør bekymre de med sort og gult hjerte. De siste årene har det stort sett handlet om å overleve. Enten økonomisk, eller sportslig.

Så da er det kanskje greit å minne de som styrer på Åråsen om en ting. Å gå baklengs inn i framtida har sjelden vært en utpreget suksess-formel. Uansett bransje.

Unntaket er vel Michael Jackson da han fant opp moonwalken. Da gikk han seg rett og slett baklengs inn i pophistorien.

En ting er å tape semifinalen i cupen. Men hvis LSK rykker ned for første gang i historien, så vil en unik æra i norsk fotball være over. Og spiller de sånn som mot Godset, kan det fort bli en realitet.

Tanken på det får selv meg som aldri har hatt noe slags følelser for klubben til å bli litt trist. LSK hører hjemme i toppen av norsk fotball. Elsket og hatet som de er. Det er en klubb som man uansett ikke forholder seg likegyldige til. Det er også er unik kvalitet.

På en dag som denne er det også nødvendig å trekke fram noe som bør gi de som styrer på Romerike noen perspektiver.

LSK kvinner spilte seg i går inn blant Europas åtte beste lag, og er i kvartfinale i Champions League.

Det er en historisk bragd alle i klubben kan være stolte av.

Kontrasten til herrelaget som per i dag er langt unna å være topp ti i Norge er stor.

Så kanskje trenger ikke gutta gå lenger enn bort til jentebrakka på feltet for å lære litt om suksess. I alle fall bli inspirert av den. Bare det i seg selv vil faktisk være innovativt. Og helt gratis.

Livet har i alle fall lært meg en ting. Kvinnene har stort sett rett.

Ikke i alt. Men i det meste.

Jeg tviler på at det er annerledes på Romerike.