En haikende japaner var ikke dagligdags i Trøndelag på 60-tallet. Vår mann med diger amerikaner så mulighet til å få praktisert engelsken litt. (Foto: Frank Williksen)
En haikende japaner var ikke dagligdags i Trøndelag på 60-tallet. Vår mann med diger amerikaner så mulighet til å få praktisert engelsken litt. (Foto: Frank Williksen)

Haikeren visste lite om hva som ventet ham...

Den første bilen ble en lærerik, men kostbar erfaring.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om hans aller første bil, en Ford Custom 300, 1958-modell. Den så bra ut, men…

Det var virkelig ikke meningen å skremme ham, den japanske turisten som haiket med meg fra Verdal til Levanger denne nydelige junidagen i 1964.

Like ved fotobutikken til Trygve Nervik på Verdalsøra sto han, med tommelen i været. Haikere var et dagligdags syn på den tiden, men de var sjelden så eksotiske som denne karen.

Bortsett fra å gjøre ham en tjeneste, så jeg også en kjærkommen mulighet til å praktisere skole-engelsken, så han fikk sitte på.

Konversasjonen ble begrenset.

– Where are you from?

– I am flom Tokyo in Japan!

– Where do you come from now? spurte jeg, mens speedometernåla passerte 100.

– North cape.

– Have you been hitch-hiking all the way?

– Yess, yess - many nice nolwegians have helped me.

Innover Rinnleiret sto nåla som limt på 135 km/t.

– And now you are going home?

– Yes, please - if I am lucky...

Der døde samtalen inne i bilen, siden min japanske passasjer - herr Y. Yuge fra Tokyo, såpass fikk jeg vite - hadde nok med å klamre seg til dørhåndtaket og stirre stivt rett frem, mens jeg lot en nyoverhalt motor få løpe rett så friskt. Jeg var ikke en gang innom fartsgrensene; ikke i nærheten, før vi trillet inn i Levanger etter det vi kan kalle en fartsfylt tur de snaue 20 kilometerne fra Verdalsøra til Moan.

Ikke 100.000 kilometer, men 550.000

Sofabenk både foran og bak, og ingen sjenerende sikkerhetsbelter til å hindre bevegeligheten!
Sofabenk både foran og bak, og ingen sjenerende sikkerhetsbelter til å hindre bevegeligheten!

I ettertankens kranke lys medgir jeg å kunne forstå en viss engstelse: Førerkortet mitt var blodferskt; bilen var det ikke. Sagt på en mer forståelig måte: Førerkortet var datert 13. desember 1963, etter en kjøreprøve på glattisen i Steinkjer. Bilen var en Ford Custom 300 av 1958-årgang, av de fleste utenforstående omtalt som ”flak”, ”slagskip” og lignende lite flatterende beskrivelser.

Da jeg – ikke uten faderlig bistand, det må medgis – kjøpte den i mai 1964, trodde jeg at selgeren snakket sant, og at bilen var gått nærmere 100 000 kilometer. Det var den ikke. Den var gått nærmere 550 000 kilometer – som taxi. Opplevelsen var et sterkt bidrag til å miste troen på det gode i menneskene…

Gikk fort, i alle fall

Det ble dessverre ikke tatt mange bilder av bilen den gang, men denne tegningen gir i alle fall en liten idé om hvordan det så ut på førerplass.
Det ble dessverre ikke tatt mange bilder av bilen den gang, men denne tegningen gir i alle fall en liten idé om hvordan det så ut på førerplass.

Det den japanske turisten opplevde, var en bil som i praksis var totalt utslitt fra tenningslåsen og ned til støtdemperne, kjørt av en atten-og-et-halvt-åring med testosteron helt opp i øregangene.

Askebeger var svært viktig utstyr i en 1958 Ford!
Askebeger var svært viktig utstyr i en 1958 Ford!

Jo, jeg forstår at det kan ha vært skremmende, det gikk jo ikke i gangtempo riktig hele tiden. Radar var noe vi den gang bare hadde hørt om som noe som fantes ”sørafor”, så det kan ikke nektes for at vi skled så vidt(!) over fartsgrensen i blant, på de lengste rettstrekkene mellom Verdalsøra og Levanger; vi kjørte «som om vi hadde stjålet både bil og bensin», mente en nabo, som så oss passere veeeeldig tidlig en søndags morgen, med nærmere 200 på speedometeret…

Ford Capri - blir du ikke nostalgisk av denne, finnes det ikke håp!

Næmere 180 hester

Eller som en kompis uttrykte det: Det gikk så fort at telefonstolpene sto som et stakittgjerde langs riksvei 50. For det var hva dagens E6 het den gangen.

Ungdoms galskap var det lett å dyrke i en bil som denne. Etter at motoren hadde skåret seg første kvelden (!), ble det et lite opphold mens Cylinder Service i Larvik, mener jeg det var, boret hullene i blokka litt grovere, slik at bilen jeg fikk tilbake hadde lagt på seg noen hester ekstra i rekkesekseren, nærmere 180 ble det antydet, og med et dreiemoment like over 300 Nm på det beste.

Støtdempere? Hah!

Girkassen var 3-trinns manuell, noe som slett ikke var vanlig på amerikanske biler, men det var nok robuste saker – girkassen var vel den eneste komponenten jeg aldri behøvde å reparere, selv om clutchen måtte få en liten overhaling underveis.

Fort gikk bilen, i alle fall, og fort fikk den gå så snart anledningen bød seg, helt uten tanker på om for eksempel de livsviktige støtdemperne overhodet var funksjonsdyktige. Det skulle det fort vise seg at de slett ikke var – her var det ingen olje igjen, og ingen motstand å finne da de ble skiftet på høstparten 1964.

Slik tok bilen seg ut i fabrikkens brosjyre i 1958.
Slik tok bilen seg ut i fabrikkens brosjyre i 1958.

Feirer et helt spesielt jubileum!

Litt bensin måtte jo til!

Vedlikeholdsmessig var dette bilen fra helvete ganger to! Alt gikk i stykker, selv tenningsnøkkelen var så slitt at den måtte ristes på en bestemt måte for å få den til å gå rundt i låsen!

Dynamoen takket for seg, startkransen, bendixdrevet, dørlåser, kamakselen var så slitt at den etter hvert sluttet å drive bensinpumpa – et dypt spor måtte fylles før den igjen fikk det den skulle av drivstoff. Og det var jo ikke alltid så lite som skulle til…

11 liter olje tur/retur Levanger-Trondheim

Kraftig ramme og et enkelt og ukomplisert bakakseloppheng med langsgående bladfjærer.
Kraftig ramme og et enkelt og ukomplisert bakakseloppheng med langsgående bladfjærer.

Vindusviskerne var av vakuum-utgaven – jo fortere jeg kjørte, jo langsommere gikk de, mens det helst burde ha vært omvendt! Konsekvensen var at turer i regnvær var hastighetsmessig trygge!

Pakninger og zimmerringer ble skiftet i hytt og vær. Trondheims-turen til Cliff Richards-konsert i Nidarøhallen glemmes ikke lett. Ikke på grunn av musikk-opplevelsen, men på grunn av at en lekk zimmerring i bakkant av motoren sørget for at jeg fylte 11 liter olje på turen!

Denne bilen startet en skikkelig revolusjon

Elsket bilen, hatet problemene

Huskes godt gjør også tallrike stopp for å blåse rusk ut av forgasserdyser…

Slik kunne jeg fortsette, men det får være grenser. La oss konkludere med at det var en kostbar tid, men også ytterst lærerik. Det sitter godt når du har gjort ting selv, som også å skifte hjullager bak og opphengskuler foran.

Få var heller ikke turene til bilopphuggerier i de dype svenske skoger for å finne billige deler.

Som min første bil var dette en erfaring som sent glemmes, og som huskes best for ambivalensen: Jeg elsket bilen, men hatet alle problemene og alle utgiftene!

Motoren fortjente navnet!

Og bilen var altså en Ford Custom 300 Fordor 4-dørs sedan av 1958-modell, grunnmodellen fra US Ford dette året, og en billigere utgave av mer kjente Fairlane. Bilen var særlig et populært alternativ som firmabil for «kostnadsbevisste kunder».

Motoren var en Ford Mileage Maker Six 223. Dette var en rekkesekser på 3,7 liter med 145 hk og dreiemoment 287 Nm originalutgave. Det er vanskelig å tenke seg et produkt som har fortjent navnet sitt bedre enn denne Mileage Maker-motoren…

Mye raskere

Ford Custom 300 1958 var en ruvende bil på veien.
Ford Custom 300 1958 var en ruvende bil på veien.

Forden var selvsagt en stor bil, 5,13 m lang og 1,98 m bred. Høyden var 1,45 m, og akselavstanden knappe 2,95 m.

Egenvekten var 1.540 kg, og bagasjerommet slukte 570 liter.

Akselerasjon 0-100 km/t var oppgitt til 14,7 sekunder, og bensinforbruket, ved jevnt 90 km/t. oppga fabrikken til 1,56 l/mil.

De siste tallene endret seg med motoroverhalingen; raskere akselerasjon og mye høyere toppfart.

Hainn vart skremt, ja!

Men tilbake til starten, og herr Yuge fra Tokyo; sjelden har jeg sett en slik menneskelig lettelse som da han klatret ut av bilen på på Moan i Levanger for å haike videre (han tok sjansen).

Han regnet vel ikke med å treffe en galning av tilsvarende dimensjoner to ganger på rad)…

UP stoppet veteranbil - i 210 km/t!

Se video: Denne bilen har litt av en historie