I et halvt år var Oddmund (51) fanget inne i seg selv

KOMMUNISERER: Broren Audun Vestenfor prøver å få Oddmund til å sette sammen ord ved å røre på haka. Foto: Reidun Vestenfor Jerpstad
KOMMUNISERER: Broren Audun Vestenfor prøver å få Oddmund til å sette sammen ord ved å røre på haka. Foto: Reidun Vestenfor Jerpstad
– En ting var at jeg ikke kunne uttrykke meg, men jeg kunne ikke svare på noe heller. Jeg var helt stiv i maska, forteller Oddmund Vestenfor.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Se for deg at du at du er fanget inne i din egen kropp.

Hodet fungerer som normalt, men alt annet er slått av. Du er blind, sliter med å puste og kan ikke uttrykke en eneste mine. Du har vondt og skriker om hjelp, men ingen hører deg. Du får det ikke til, uansett hvor mye du prøver.

Slik var hverdagen til Oddmund Vestenfor (51) fra Ål i Hallingdal.

Det var Hallingdølen som først omtalte historien til Oddmund.

I 2016 fikk han påvist Guillain-Barré syndrom. En sykdom som rammer 50-100 nordmenn hvert eneste år. En sykdom som fører til nerveskader og lammelser i hele kroppen, og som fem prosent dør av. Oddmund var farlig nær å havne blant denne prosentandelen.

De første tegnene

Før sykdommen var Oddmund i full jobb som lærer ved Gol vidaregåande skule. Han, som mange andre hadde sine plager, men trivdes i hverdagen.

En varm augustdag i 2016 var første gang han oppdaget at noe ikke var som det skulle.

– Det føltes ut som at jeg hadde ligget på hendene mine. Det var prikking i både fingrene og hendene, forklarer Oddmund.

I dagene som gikk ble han gradvis svakere i armene, og han bestemte seg for å oppsøke hjelp. På legevakten skjønte de ikke hva det var, og Oddmund ble sendt hjem igjen med beskjed om å kontakte fastlege. Kort tid senere ble han betydeligere dårligere og legene fryktet nå at det kunne være Guillain-Barré syndrom. Han ble sendt til sykehuset i Drammen for nærmere undersøkelser. Han hadde lammelser i armene og fikk medisinsk behandling.

PARALYSERT: Fra september 2016 kunne Oddmund verken prate eller åpne øynene på flere måneder. Foto: Reidun Vestenfor Jerpstad
PARALYSERT: Fra september 2016 kunne Oddmund verken prate eller åpne øynene på flere måneder. Foto: Reidun Vestenfor Jerpstad

Etter åtte dager fikk han reise hjem igjen.

Men det skulle ikke ende der. Etter tre dager hjemme ble Oddmund sendt tilbake til sykehuset. Nå var han blitt svakere i armene, og lammelsen kom også i føttene og etter hvert i hele kroppen.

I løpet av elleve dager havnet han i rullestol, ble sengeliggende og måtte på intensivavdelingen på sykehuset. Nå var det vanskelig å puste.

Da han ikke lenger klarte å svelge sitt eget spytt, forsto sykepleierne at det hastet. Han ble intubert og koblet til respirator.

På intensiven skulle han bli værende i over seks måneder.

Kjempet for livet

– Det var ganske traumatisk. Det gjorde vondt og jeg ikke var vant til å ha et fremmedlegeme i halsen og ned i lungene. Jeg fikk ikke uttrykt meg. Fra den tiden kunne jeg ikke prate fysisk med folk på åtte, ni måneder, forteller Oddmund.

I starten kunne han kommunisere ved hjelp av kroppsspråk. Men to dager senere skjedde det som ikke skulle skje. Han var farlig nær å aldri våkne opp igjen.

– Jeg holdt på å stryke med. Høyt blodtrykk førte til blødning i operasjonssåret i halsen. Lungene ble fylt opp med blod og «klappet» sammen. Hjertet stoppet og det kom luft i lungesekken da de ga hjertekompresjon, forteller Oddmund.

Heldigvis for Oddmund hadde han flinke folk i rundt seg, og de fikk raskt kontroll over situasjonen.

FØRSTE TREKK: I februar i 2017 fikk Oddmund trekke inn frisk luft etter over et halvt år inne på intensiven. Foto: Drammen sykehus
FØRSTE TREKK: I februar i 2017 fikk Oddmund trekke inn frisk luft etter over et halvt år inne på intensiven. Foto: Drammen sykehus

20. september var han blitt lam helt opp til hårfestet. De få mulighetene han hadde til å kommunisere, var nå borte. Hele ansiktet var lammet og han ble midlertidig blind. All medisin og mat fikk han gjennom sonde.

– Det var helt forferdelig. En ting er at jeg ikke kunne uttrykke meg, men jeg kunne ikke svare på noe heller. Jeg var helt stiv i maska. Jeg hadde veldig vondt, men jeg greide ikke å uttrykke det. Jeg kunne ikke skrike eller rope. Det kunne se ut som at jeg lå og sov helt rolig, når jeg faktisk ikke sov noen ting fordi jeg hadde så store smerter, forteller 51-åringen til TV 2.

– Hva var det verste med å ligge lam så lenge?

– Det var så vondt at jeg ville ha tatt livet mitt hvis jeg hadde kunnet. Men jeg kunne jo ikke vite at jeg skulle bli så syk og hjelpeløs, uten evne til å gi uttrykk for noe. Det å miste kontrollen og godta at man må ha hjelp til alt, det var veldig vanskelig. Men etter hvert ble jeg mer trygg og stolte mer på maskinene og menneskene rundt meg. Det ble en vanesak.

Da Oddmund var på det verste, lå han og regnet på hvor mange år han hadde igjen, for å finne ut av om dette var verdt det eller ikke.

– Jeg regnet på hvor gammel jeg var, og at jeg ideelt sett hadde 30-40 år igjen å leve. Hvis jeg hadde visst at jeg bare kom til å leve i fem år til, hadde det vært for tungt og for vondt. Men jeg hadde et lengre perspektiv på det, og det jobbet jeg med underveis, sier han.

– Bevege på haka var ja, blunke var nei

Oddmund la seg i hardtrening for å klare å åpne øynene igjen. Etter hvert presterte han også å bevege ørlite på haka.

– Da ble det bestemt at å røre på haka skulle være ja, og blunke med øynene skulle være nei. Men jeg var så sår i øynene, og jeg måtte blunke ofte, så det var lett å misforstå for sykepleierne.

Og det var disse tegnene som skulle avgjøre fremtiden til Oddmund.

Oddmund er ekstremt hardt rammet av denne sykdommen. I begynnelsen av januar 2017 var det forberedt et møte med to sykepleiere og en lege på intensiven.

Oddmund syntes selv han hadde kommet langt i prosessen. Han var ikke lenger blind og kunne kommunisere passivt med sykepleierne.

– Men det gikk jo sakte, og jeg så nok ganske syk ut. Heller ikke nevrologene visste hva de skulle gjøre, for denne sykdommen går vanligvis tilbake og blir bedre innen en måneds tid.

– Så da ble jeg spurt om jeg ville leve eller ikke. De var ikke sikre på om de kunne hjelpe meg noe mer.

– Jeg var fortsatt helt lam. Jeg kunne fortsatt ikke bevege på hodet. Et så passivt liv, med behov for hjelp til alt. Men jeg hadde et håp om å bli bedre. Så jeg sa ja til at jeg ville leve – med et lite tegn med haka. Bra de ikke misforstod det, for å si det sånn, sier Oddmund med et smil rundt munnen.

En støttende familie

FAMILIEN PÅ PLASS: Oddmund er glad for den støtten familien viste gjennom den lange sykdomsperioden. Her sammen med søster Solveig, mamma Astrid, broren Audun og pappa Oddvar. Oddvar døde brått i august 2018. Foto: Reidun Vestenfor Jerpstad
FAMILIEN PÅ PLASS: Oddmund er glad for den støtten familien viste gjennom den lange sykdomsperioden. Her sammen med søster Solveig, mamma Astrid, broren Audun og pappa Oddvar. Oddvar døde brått i august 2018. Foto: Reidun Vestenfor Jerpstad

Oddmund er ikke gift og bor alene på Gol. Da han ble syk, stilte hele familien opp. Hver eneste uke kom moren og faren til Oddmund på besøk. Også hans fire søsken hjalp til og var til god støtte i den lange sykeperioden.

– Det var veldig fint. Det rare er at da jeg lå der, og observerte møtene de hadde med legene, så så jeg at de ble mer sammensveiset. Jeg setter veldig pris på måten de samarbeidet på, opp mot legene og sykepleierne, sier han.

I desember 2016 fylte Oddmund 50 år, og i januar 2017 gikk det for første gang på lenge bedre med Oddmund.

Nå klarte han å bevege litt på nakken, og i februar kunne han lage en dragning i skuldrene.

Han ble flyttet over til nevrologisk avdeling. Der skulle han bli værende i tre måneder. Fortsatt kunne han kommunisere minimalt. Han begynte nå å øve på og prate, og mot slutten av sykehusoppholdet hadde han også så vidt begynt å spise.

29. mai ble han omsider skrevet ut fra Drammen sykehus, og ble flyttet til rehabilitering. Det første han måtte lære seg, var noe så grunnleggende som å puste selv.

– Det var skremmende. Det virket, men jeg var redd. Det var uvant og utrygt, og jeg visste jeg måtte bytte tilbake til respiratoren før jeg skulle legge meg til å sove om natta, så jeg ble engstelig. Snart pustet jeg selv, men beholdt respiratoren om natta utover sommeren, sier han.

PÅ BEDRINGENS VEI : Oddmund jobber fortsatt med å få den gamle hverdagen tilbake. Nå håper han at han holder seg frisk nok til å kunne dra på hytta når han vil. Foto: Malin Saue Johansen/ TV 2
PÅ BEDRINGENS VEI : Oddmund jobber fortsatt med å få den gamle hverdagen tilbake. Nå håper han at han holder seg frisk nok til å kunne dra på hytta når han vil. Foto: Malin Saue Johansen/ TV 2

Fra juni gikk det oppover. Nå kunne han spise helt selv, men han trengte fortsatt hjelp til alt annet. Han hadde store smerter, men jobbet hardt hele veien. Oddmund trente nå på å komme seg over i rullestol og etterhvert på do.

I oktober fikk han innvilget plass på Sunnaas sykehus. Det var her han gradvis nådde det store målet sitt. Et mål han hadde jobbet for i godt over ett år.

– Det er akkurat ett år siden jeg tok mine første skritt igjen. Det var stort.

I januar, etter ett og halvt år, kunne Oddmund endelig flytte hjem igjen til Gol. Han hadde trappet kraftig ned på de sterke medisinene han hadde gått så lenge på, og klarte nå å bevege seg rundt.

– Skynde seg langsomt

GIR ALT: Hver eneste treningsøkt gir Oddmund jernet. Foto: Malin Saue Johansen/ TV 2
GIR ALT: Hver eneste treningsøkt gir Oddmund jernet. Foto: Malin Saue Johansen/ TV 2

Det har nå blitt oktober og Oddmund har fysioterapitime på Gol. To ganger i uka er han her. Fysioterapeut Atle Handeland inviterer ham inn på kontoret for en prat før de setter i gang dagens treningsøkt.

I dag fokuseres det på styrke, balansetrening og utholdenhet. Tre elementer Oddmund fortsatt har mangel på, men som han stadig jobber med for å forbedre.

Atle har fulgt Oddmund fra våren 2017, da han ennå lå på Drammen sykehus. Han er svært fornøyd med utviklingen.

– Fra første gang jeg traff Oddmund, er det utrolige ting som har skjedd. Han var sengeliggende og trengte hjelp fra tre-fire personer for å komme seg opp i sittende. Nå kan han nærmest trene slik som vanlige mennesker gjør. Det er ganske utrolig, forteller Atle.

PÅ VEI TILBAKE: To ganger i uka trener han med fysioterapeut Atle Handeland. Foto: Malin Saue Johansen/ TV 2
PÅ VEI TILBAKE: To ganger i uka trener han med fysioterapeut Atle Handeland. Foto: Malin Saue Johansen/ TV 2

Oddmund fokuserer intenst på treningen og utfører alle øvelsene eksemplarisk. Det er en god dag for Oddmund.

– Det ser lovende ut dette her. Det er en stund siden jeg har kunnet ta meg såpass ut som nå, sier han.

Fra mai til september har Oddmund hatt en rekke tilbakefall. Han startet igjen som lærer i mai, men måtte gi avkall på dette da det ble for vanskelig. For selv om lysten og mentaliteten er der, er det kroppen som holder Oddmund igjen.

For øyeblikket er han diagnostisert med en kronisk versjon av syndromet. Men han satser på at det skal gå over etter hvert.

– Fremtiden er uviss, men jeg håper at den medisinen jeg har fått nå, virker. At jeg kan trene meg enda sterkere og bli bedre til å gå. Og så vil jeg tilbake i jobb, jeg må bare la det stabilisere seg litt mer først. Det handler om å skynde seg langsomt og føle på hvor jeg er, avslutter Oddmund.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook

Har du fått med deg disse klippene?

Vis mer