– Det er verre nå, for nå vet jeg hva jeg må gjennom

Neste uke opereres Ingrid Buer Søndenå for hjernesvulst for andre gang på ett år.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er helt umulig å se på den utadvendte Oslo-jenta at hun går rundt med en alvorlig kreftdiagnose. Smilende og blid tar hun i mot oss på Intiliy arena på Valle.

– I dag er det proffdag, så da har jeg tid til å henge litt rundt, ler hun.

Historien til Ingrid er ikke hverdagskost i norsk idrett. Den 25.september i fjor ble hun operert for en svulst i hjernen. Neste torsdag opereres hun igjen. For det samme. På akkurat samme sted som sist.

Men det mest utrolige av alt. På det korte året siden forrige operasjon har hun rukket å bli frisk, kommet tilbake på fotballbanen, og gjennomført tredjeåret på lærerutdanningen.

– Bare rutinekontroll

Det store sjokket kom da hun skulle inn til en standard rutinekontroll.

– Jeg skulle bare innom Ullevaal etter et halvt år å ta ny MR, og egentlig bare se at bildene var fine. Men så var de ikke like bra som man hadde håpa på, så da var jeg mer overrasket, forteller Søndenå.

For da hun ble syk i fjor, var symptomene og smertene noe helt annet.

– Sist fikk jeg mye vondt i hodet, trodde det var migrene. Så begynte jeg å miste følelsen og få vondt i armen og ansiktet på den ene siden av kroppen. Så dro jeg til legen som stussa litt over at jeg hadde mista følelsen i armen. Og da viste MR-bildene at det var noe mer enn migrene som man først trodde.

For diagnosen er brutal.

– Det er kreft i hjernen. Og så har jeg vært så heldig oppi det uheldige at den ligger et sted der det er mulig å operere den bort.

Svulsten ligger nemlig i et hulrom, slik at det ikke er fare for å skade vitale nerver når man går inn og opererer.

Selv om smertene var verre første gang, så var den psykiske delen langt verre ved denne korsveien.

– Verre nå

– Jeg synes egentlig det er verre nå, for nå vet jeg hva jeg må igjennom. Jeg husker hvor dårlig jeg var de første dagene etter operasjonen. I fjor visste jeg jo ingenting.

– Hva gruer du deg mest til nå?

– Nei, det er vel de dagene etter man er operert. Jeg håper at jeg ikke blir like dårlig som sist. Det er det som er planen i alle fall, he, he, ler hun.

– Men kan det være en styrke også at man har vært gjennom det før?

– Selvfølgelig, man vet jo at det gikk bra forrige gang, vet at det tok ikke så lang tid før man kom tilbake i normal fysisk form. Sånn sett vet jeg jo hva jeg går til. Det kan være en fordel.

Hun tror også helt og fullt på at hun skal bli frisk.

– Ja, jeg er helt sikker på det. De (kirurgene) får bare fikse det. Jeg har ikke noe valg, smiler hun.

For selv om troen er sterk, så er det umulig å ha en slik diagnose uten også å tenke noen negative tanker.

– Ja, jeg har kanskje tenkt mer denne gangen at «hva hvis jeg ikke får spille fotball igjen». Men jeg vet ikke om man kanskje fortrenger de tankene, og ikke orker å skjønne det før det eventuelt blir en realitet.

– Det ligger nok litt i underbevisstheten, og det har gått litt ut over søvnen. I alle fall nå den siste uka før jeg skal opereres. Jeg sover litt dårligere, og våkner litt flere ganger i løpet av natta og tenker på det. Men jeg prøver så godt jeg kan ikke å tenke på det.

– Har du vært redd?

– Ja, mer denne gangen enn forrige gang. Men det er kanskje fordi jeg skjønner alvoret mer denne gangen enn jeg gjorde sist.

– Mister tiltakslyst

Denne gangen har hun vært i full trening før operasjonen. Senest i dag deltok hun på hele økta.

– Når jeg er på fotballbanen så får jeg tenke på noe annet. Da tenker jeg ikke på dette i det hele tatt. Det bare forsvinner, så det er akkurat som det er et fristed. Det hjelper egentlig, man får mer energi og kan koble litt av.

For selv om det fysiske fungerer like bra som før, så er det fortsatt symptomer fra operasjonen og sykdommen som gir henne hverdagsplager.

– Ellers blir man litt mer sliten. Det er vanskelig å lese, og konsentrere seg i mer enn 45 minutter av gangen. Jeg fikk jo vite av legene nå at man kanskje fikk mindre lyst til å ta initiativ å gjøre ting, og det kan jeg kjenne meg igjen i, ler hun.

– Manglende tiltakslyst?

– Ja, bare det å skulle rydde hjemme og ta rengjøringen, sånne små ting. Den motivasjonen er ikke så stor, humrer hun, og sender en takk i retning av samboeren som tar i flere ekstra tak hjemme i den vanskelige situasjonen.

– Hva drømmer du om nå da?

– Jeg er et sterkt ønske om at Vålerenga skal bli det beste laget i Norge. Det tar kanskje litt tid, men har troen på at vi skal klare det.

– Drømmen er å bli seriemester?

– Ja, det hadde vært gøy det.