Hareide legger fra seg det meste av kristendom på veien

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Knut Arild Hareide tar KrF til venstresiden, og legger fra seg det meste av kristendommen på veien. Hans tilbud til velgerne er velkjent sosialdemokrati, men begrunnet i kristne verdier.

Undertittelen på boken hans er «Et KrF for vår tid». La oss for et øyeblikk se bort fra de politiske konsekvensene av Hareides venstredreining, og se på hvordan han svarer på egen utfordring:

Hva er et KrF for vår tid? Hva er det moderne kristendemokratiet?

Bokens svar er omtrent sånn: Et KrF for vår tid er et parti for en sterk velferdsstat, penger til bistand, økt barnetrygd, og forresten må vi unngå sorteringssamfunnet.

Det Hareide skisserer, er den norske velferdsstaten slik vi kjenner den. Kun verdibegrunnelsen er annerledes, og det er bare så vidt.

Mathias Fischer, kommentator og debattansvarlig Foto: Håvard Solem/TV 2

Ideologien til Knut Arild Hareide ser ut til å være at staten må være snill med folk, eller «menneskeverd», som han kaller det.

Borte er de sakene som skiller KrF fra andre partier.

På pressekonferansen sa Hareide at hvis de kritiske partifellene på Sør-Vestlandet leste boken, ville de vært enige i det aller, aller meste. Det har han rett i.

Nesten alle nordmenn ville vært enig i det aller, aller meste.

Det mest interessante er derfor hva han ikke skriver.

Hareide nevner ikke ekteskap, bortsett fra i delen der han forsvarer egen deltakelse i Pride-paraden.

Han skriver ikke om abort, bortsett fra i kontekst av Downs syndrom og sorteringssamfunnet.

Han bruker ikke én eneste setning på Israel. Da han ble spurt om dette på pressekonferansen tirsdag, formulerte han denne setningen: «Israel er ett land i verden.»

Hareide på egen boklansering:

– Jeg har ikke noe agenda for samarbeid

Selv om han vier mye plass til viktigheten av familien og lokale fellesskap, er det knapt noe konkret familiepolitikk å spore. Han vil gjerne ha valgfrihet for familiene, men gir ingen politikk som skal føre til det.

Med unntak av et halvhjertet forsvar for friskoler, er hans 11 punkter om skolepolitikk omtrent det samme som en SV-er kunne skrevet: mindre PISA-testing, mindre fokus på lærernes kompetanse som det eneste saliggjørende og «legge vekk hele markeds- og konkurransekonseptet i skole- og utdanningssammenheng».

Han tar seg ikke engang tid til å argumentere mot heldagsskole, som mange KrFere vil se på som en trussel mot familiens valgfrihet.

I løpet av de mange sidene om velferdsstaten er det knapt ett ord om frivillighet. Det som egentlig kunne være KrFs tredje vei i velferdspolitikken: de lokale ildsjelene, menighetene og Kirkens bymisjon, de som av ren idealisme gir en nærhet som verken kommunale eller kommersielle aktører kan gi.

Nei, når Knut Arild Hareide tegner et kart for velferdsstaten, er det ikke noen «tredje vei» å spore. Ikke noe sentrumspolitikk. Det er Ap-politikk.

Ellers er det mange paradokser og selvmotsigelser å spore. Ikke bare at han skriver så varmt om Bømlo, men skriver det på nynorsk.

Bli med over til venstresiden, eller finn dere en ny partileder

Aslak M. Eriksrud

Knut Arild Hareides KrF kommer ikke kommer til å gå i regjering med Frp. KrF-lederen er i ferd med å melde overgang til venstresiden. Det gjenstår å se om resten av partiet følger etter ham.

Han skriver «Som den siviløkonomen jeg er, er jeg opptatt av regnestykker og kjenner en stor glede inni meg når jeg ser at de går opp. Derfor har jeg også lært at det er spesielt én enkelt ting som er viktig for å få budsjettregnestykkene å gå opp: Man må ha orden på inntektene og utgiftene».

Rett etterpå skriver han blant annet «Vi må greie å se forbi hva sykelønnen betyr i kroner og ører, og se hva den gjør med menneskers liv» og «Dette er mer enn tall og statistikk».

Han argumenterer kraftfullt mot forbrukersamfunnet og forsøker å forklare hva «den sosiale markedsøkonomien» er. Han lykkes ikke. Han går fra en kvasi-sosialistisk retorikk til å skrive om betydningen av markedsøkonomien for å skape verdier, og sørger for å nevne fem ganger i løpet av boken at han har gått på Norges Handelshøyskole.

Han sier det som høres fint og riktig ut: Vi må skape verdier og være snille med hverandre. Noen særegen kristendemokratisk ideologi er det ikke.

«Målet må være et økonomisk system som kombinerer frihet og sosial balanse», skriver han. Men hvem er motstander av det?

Les også: Ordførere advarer Hareide mot å velge venstresiden

En annen selvmotsigelse kommer når han på side 112 skriver at «bøter og straff har ikke noen positiv effekt for mennesker med tunge rusproblemer, snarere det motsatte», før han på side 113 skriver at avkriminalisering ikke er veien å gå. Da vet han ikke hva avkriminalisering betyr.

Sånn kunne jeg fortsatt. KrF-lederen skreller vekk alle KrFs kontroversielle standpunkt. På boklanseringen sa han at han synes vi «skal være forsiktige med å bruke ord som ‘kristen politikk'».

Hareides politikk er ikke kristen, bare kristelig. Akkurat som Jesus vil KrF stille opp for de fattige, svake og sårbare menneskene. Det er fint.

Men det er et tynt grunnlag for et KrF for vår tid.