GULLGROSSIST: Johannes Høsflot Klæbo i Pyeongchang.
GULLGROSSIST: Johannes Høsflot Klæbo i Pyeongchang. Foto: Åserud, Lise

Det var flaks at vi tok så mange OL-gull i langrenn

Du stusser kanskje over påstanden i tittelen over. Det gjør jeg også, men ordene tilhører faktisk en meget klok mann.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

På den årlige forskningskonferansen til Olympiatoppen tirsdag holdt nemlig tidligere smøresjef Knut Nystad et meget interessant foredrag.

Konklusjonen hans var selvsagt litt flåsete sagt, men han mener faktisk at det var flaks at Norge klinket inn den ene gullmedaljen etter den andre i løypene i Pyeongchang.

Grunnen til at han sier det er enkel.

Det de gjorde før OL i Sør-Korea, var omtrent det samme som de gjorde før Sotsji. De som husker middels godt vet at det mesterskapet endte med smørebom etter smørebom, og fiasko i flere renn.

Men sjansen for å ha litt flaks med skiprepareringen øker faktisk drastisk når man gjør jobben sin godt på forhånd. Det gjorde de i Pyeongchang. Som de stort sett har gjort det i hvert skirenn siden 2010. Også før Sotsji. Men noen ganger blir det stang ut, uten at man nødvendigvis blir klokere av det.

Knut Nystad er en av flere innovative og dyktige mennesker i norsk idrett, som omtrent på eget initiativ har jobbet hardt med å få forskning til å fungere i samspill med utøvere og støtteapparatet.

For:

Det nytter lite å måle friksjon mot snø, hvis de som smører skiene ikke skjønner bæret av hva forskerne måler. Men det har Nystad greid å finne gode koder og maler på.

I norsk langrenn har nemlig smøreteamet over mange år høstet kunnskap av teknologiske nyvinninger, og maktet å overføre denne kunnskapen til de som utfører selve håndverket – nemlig smørerne.

GULLSKI: Martin Johnsrud Sundby og Johannes Høsflot Klæbo.
GULLSKI: Martin Johnsrud Sundby og Johannes Høsflot Klæbo. Foto: Jonathan Nackstrand

Hvis man ser bak resultatene i OL, så var det flere utøvere som mislyktes i de samme løpene der andre tok gull - eller medaljer. Og noen av dem klagde de som mislyktes på skiene. Og som Nystad sier: Det er bedre at de kan skylde på skiene, enn at vi må fortelle dem at det bare er formen deres som er dårlig.

Det er kanskje derfor de alltid blir mer lettet enn glad i smørebussen når en nordmann står øverst på pallen. Fordi det er der lista ligger. Gull. I hvert eneste renn.

For toppidrettssjef Tore Øvrebø er utfordringen å få nok penger til innovativ forskning på toppidrett.

Strengt tatt er det jo ikke veldig viktig for andre enn en håndfull utvalgte mennesker. For i det store perspektivet er det viktigere å finne en kur for kreft, enn å få et par langrennsski til å gli én prosent raskere.

Men for nasjonens stolthet er toppidrett viktig.

Derfor er det kanskje legitimt at man bruker rundt 5 millioner kroner i året på ulike prosjekter.

Utfordringen er at idrett aldri blir eksakt vitenskap, fordi det er for mange x-faktorer som kan spille inn på resultatet. Utøveren oppå skia er og forblir det viktigste. Men psykologien i det hele er at smørere, trenere, i samspill med teknologien, kan bidra til en trygghet for utøveren som til slutt blir den avgjørende faktoren for om man lykkes.

Skøyteguttas suksess i OL kom som en overraskelse for mange. Men også der maktet de å hente framgang på bakgrunn av vitenskap som ble omsatt til sekunder, tideler, og hundredeler på banen. I ettertid høres det ganske logisk ut at det lønner seg rent aerodynamisk å gå med begge hendene på ryggen. Men bare denne enkle lærdommen fra vindtunellen gjorde at vi på tribunen kunne «kaste armen» i jubel over norske medaljer i skøyteovalen.

GULLGUTT: Håvard Holmefjord Lorentzen etter 1000 meter skøyter i Gangneung Oval under vinter-OL i Pyeongchang.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
GULLGUTT: Håvard Holmefjord Lorentzen etter 1000 meter skøyter i Gangneung Oval under vinter-OL i Pyeongchang. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Foto: Åserud, Lise

Litt av det samme så vi i hoppbakken, der Magnus Brevig i samspill med Alexander Stöckl brukte forskning mer innovativt og konkret i fjorårets sesong enn de noen gang hadde gjort før.

Norsk hoppsport hadde i årevis vært verdensmestere i synsing. Og den viktigste erkjennelsen Stöckl og Brevig gjorde, var å innrømme at de ikke alltid skjønte hva som skilte et godt hopp fra et dårlig. De hadde indikasjoner på hva som kunne fungere. Men i fjor fikk de for første gang systematisert data som gjorde at de kunne plassere sin praktiske kunnskap inn i et vitenskapelig perspektiv i valg av utstyr, og teknikk.

Og da hadde man plutselig en større plattform å jobbe på, noe som sjelden er en bakdel i idrett.

Å innse at man har huller i sin egen kompetanse, er ofte det beste utgangspunktet for å lære seg noe nytt. Også i idrett. Selv om det i all grunnleggende filosofi har vært det viktigste momentet for læring siden de greske filosofenes tidsalder.

For meg er alle disse eksemplene fra OL beviser at forskning blir en stadig viktigere ingrediens i toppidretten.

Norge er et lite land, og kan uansett ikke måle seg i kvantitet på forskning med land som Tyskland, USA, og Kina.

Men det er lov å være smartere enn konkurrentene. Og det er lov å være mer innovative. Og det er lov å være flinkest i klassen på å omsette det man lærer i en konkurranse.

For greier man det, er det faktisk er fortjent at man har litt flaks.

TREMILEN: Heidi Weng (nr. to f.v.), Ingvild Flugstad Østberg (t.h.), Ragnhild Haga (t.v.) løfter gullvinner Marit Bjørgen.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
TREMILEN: Heidi Weng (nr. to f.v.), Ingvild Flugstad Østberg (t.h.), Ragnhild Haga (t.v.) løfter gullvinner Marit Bjørgen. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Foto: Åserud, Lise